Michael Haneke har forlengst posisjonert seg som en av europeisk films samtidige mestere, men med Det hvite båndet maler han seg inn i filmhistorien, med sitt hittil største verk. Denne forstyrrende krøniken over et patriarkatsamfunn på begynnelsen av forrige århundre spinner tråder som får fryktelige konsekvenser for historien, men problematikken adresserer aldri tilskueren med skrik og forbilledlig angst. Snarere puster filmen en dårlig ånde, som fester seg i kroppen på foruroligende, bergmansk manér. Jeg har knapt sett noe bedre.
Lars von Trier er og blir en helt. Med Antichrist satt han en hel filmverdenen i en så ubehagelig situasjon, at jeg vel neppe har opplevd maken. Årets definitive kunstverk.
Årets største opplevelse og virkelighetsflukt fikk jeg i James Camerons triumferende comeback. I dette universet fant jeg en skjønnhet som slo meg i bakken, og jeg jakter fortsatt etter pusten når jeg tenker på den sofistikerte bruken av 3D, den ubegripelige detaljrikdommen og de drøye spesialeffektene. I kjernen av det teknologiske vidunderet finnes likevel karakterer med et bankende hjerte. Og: Hvem faen lager action som selveste Jim? En umiddelbar klassiker.
Ruben Östlund tar for seg Skandinavias kollektive hverdagstraumer i en mesterlig observasjon av pinlig gruppementalitet. Hysterisk morsom og forbausende sår.
Noen ganger skal film bare skyte mot deg som et våpen. Danny Boyle leverte rå, utilslørt filmkraft i en klassisk historie om bomsen som blir keiser. Rytmene fra Indias slum sitter fortsatt i. Dansegulvet venter…
Edvard Munch smiler – eventuelt gråter – fra sin grav. Steve McQueens debutfilm byr på noen av de mest følelsesmessig utfordrende og jævlige tablåene jeg noensinne har sett. Fysisk utmattende og rystende smertefull.
Lukas Moodysson leverer sin mest krevende, men også mest modne film til dags dato. Mammut krever et par gjennomsyn for å nå helt igjennom, men effekten blir da desto mer hjerteknusende. Et angrep på markedssamfunnets verdier som resulterer i skam og anger.
Et populistisk, gjennomfolkelig mesterverk som bare söta bror kan levere. Jeg har ikke opplevd maken til tradisjonell suspense på årevis. Et skandinavisk svar på Nattsvermeren, med en øyeblikkelig ikonisk Noomi Rapace.
Jeg har aldri bøyd meg i støvet for regissøren Clint Eastwood. Gudene vet hva som skjedde, men Changeling er i alle fall en fascinerende grusom, barokk og tvers igjennom mektig spenningsfilm.
Pascal Laugiers film har fått folk til å kaste opp og forlate visningsrommet i sinne. Jeg ble bergtatt av hans kompromissløse og intelligente artikulering av våre verste frykter. En film fra helvete – uten synlige mellomledd.
Michael Jacksons rekviem kan ikke rangeres på en liste som denne. Men det emosjonelle utbyttet jeg fikk var voldsomt, og som musikkdokumentar fortjener den å nevnes blant sjangerens aller beste. Herregud, for et show vi gikk glipp av! Hvil i fred, kjære, vakre Michael.
De som nesten nådde opp: Los Abrazos Rotos, Harry Potter og Halvblodsprinsen, I taket lyser stjärnorna, Star Trek, Thirst, Synecdoche New York, Revolutionary Road, Inglourious Basterds, Gran Torino, Coraline, The Girlfriend Experience, Still Walking, Ponyo, Ballast, The Reader, (500) Days of Summer, Public Enemies, The Wrestler, Luftslottet som sprengtes, We Live in Public og Burma VJ.