Danny Boyle er gutten i voksenklær, han som fortsatt blir skjelven av iver i kontrollrommet med tusen knapper å trykke på. Som kliner til med alle vannfargene på én og samme tegning og blander Tropo og Cola på bursdagsfest.
Dette høres jo direkte spottende ut, som om jeg skulle ment at Danny Boyle er en rotekopp med en viss sjarm. Det bemerkelsesverdige er at få filmskapere har like stålkontroll over virkemiddelbruken som Boyle, på tross av at filmene nesten alltid er overlesset til bristepunktet. Skrikende farger, skarpe kontraster, dunkende musikk, split screens, utagerende kamerabevegelser og klipping i dansegulvtempo. Å være i kinosalen med Boyle er i det hele tatt litt som å være på en fuktig fest; her har filmen som uttrykk nesten ingen grenser, alt kan skje. Enten tar man tjueåtte skritt tilbake og fnyser av skaperens umodne trang til å vise hva han kan, eller så blir man oppslukt og livsglad over å trampe takten til filmatiske bombenedslag av ren skjær energi.
Briten startet spillefilmkarrieren sent (han var 39 år), men godt. Etter å ha jobbet flere år med fjernsyn, kunne han neppe fått en bedre start enn kultforklarte Shallow Grave, som ble årets mest innbringende britiske produksjon og et gjennombrudd for den kommende verdensstjernen Ewan McGregor. McGregor fikk også hovedrollen i Boyles neste film, Trainspotting – en adapsjon av Irvine Welshs narkoroman som har blitt stående som en av nittitallets generasjonsdefinerende klassikere. Boyles inspirerte bruk av populærmusikk, de utagerende skuespillerprestasjonene og ikke minst den hyperaktive visualiteten skapte et adrenalinrush som automatisk ble sniffet opp i populærkulturens brede nese. Filmen gjorde også at Boyle ble innlemmet i kritikervarmen og manusforfatter John Hodge ble belønnet med en Oscar-nominasjon. Nå skal jeg medgi at Trainspotting aldri har vært blant mine personlige favoritter, verken fra nittitallet eller Boyles filmografi, men dette villdyret er og blir et fascinerende skue og oppleves som imponerende konsistent – også femten år etter premieren.
Suksessen var muligens uventet og det er mulig Boyle ikke helt maktet å håndtere forventningspresset, for A Life Less Ordinary – et forsøk å lage kullsort romantisk komedie – er generelt regnet som hans minst interessante film. Hva som gikk galt vet jeg ikke, da jeg aldri har fått sett filmen og for alt jeg vet kan den vise seg å være langt bedre enn samtidsrøstene bestemte. Kanskje han skulle ha takket ja til å lage den fjerde filmen i Alien-serien, slik han ble tilbudt? Det er ikke umulig, ettersom Boyle har vist seg som en mester i å turnere forslitte sjangeroppskrifter til noe friskt og nyskapende i andre halvdel av karrieren. Men først svømte han innom The Beach. Som Trainspotting var det snakk om en populær kultroman, men av langt større format, og nå skulle Boyle vise hvordan han ville traktere et Hollywood-budsjett og datidens (og nåtidens) største stjerne i hovedrollen. Leonardo Di Caprio gjorde en hederlig innsats, men filmen skapte heller lite begeistring og ble en kommersiell skuffelse.
Nå har The Beach vært gjenstand for en oppreisning hos mange som har unnet den et gjensyn, og selv den gang var det aldri tvil om at fotograf Darius Khondji og komponist Angelo Badalamenti bidro til å skape en skjellsettende stemning som plasserte seg godt under huden. På ingen måte helstøpt, men likevel langt mer ambisiøs og spennende enn blockbustere flest. Det viktigste som kom ut av produksjonen var uansett samarbeidet med forfatter Alex Garland, som stod bak opphavsmaterialet, men paradoksalt nok ikke skrev manuskriptet til filmen. Derimot holdt han pennen i 28 Days Later, og etter et par nedturer ble resultatet en aldri så liten trumf for Boyle og co. Måten filmen diskuterte, revisjonerte og ristet liv i zombiesjangeren på – som i beste fall var en levende død – har gjort den til en moderne klassiker.
Nå er jeg en av relativt få som mener oppfølgeren 28 Weeks Later av Juan Carlos Fresnadillo er en enda bedre film (saksøk meg, spis meg levende!); 28 Days Later ramler litt i siste akt og klarer aldri å fullføre elektrisiteten anslaget bærer bud om. Men første halvdel er regelrett sublim og bildene av Cillian Murphy som vandrer rundt i et forlatt og forsøplet London er blant 00-tallets mest ikoniske. Det rufsete, nesten dokumentariske uttrykket viste dessuten en mer moden Boyle som lot formgrepene reflektere innholdet.
Samarbeidet med Garland fortsatte i Sunshine, og på samme måte som forgjengeren tok også denne for seg en glemt sjanger; den poetiske science fiction-filmen. Inspirert av Tarkovskijs Solaris og ikke minst Kubricks 2001 – som den tidvis parafraserer – er Sunshine marinert med tykk atmosfære og besnærende symbolbruk. Scenografien og ikke minst effektene, som er skapt på lavt budsjett, skaper en hypnotisk og vakker opplevelse som skriker etter å bli sett på stort lerret. Det kunne likevel blitt riktig så kjedelig i lengden, men Sunshine er mer enn en parade av estetiserte tablåer. Boyle spruter inn ild fra sidelinjen og lar filmen bli en vellykket øvelse i klaustrofobisk suspense som kulminerer i et intenst og emosjonelt klimaks. Mange reagerte negativt på siste akt og de åpenbare referansene til Alien, som kolliderer med stemningen Boyle har bygget opp frem mot dette vendepunktet. Jeg har forståelse for at stilbruddet kan oppleves som mislykket, men selv synes jeg at denne forstyrrelsen tilføyer mer enn den ødelegger. Sunshine er nok den av Boyles filmer som trenger mest tid og innsats, men som til gjengjeld varer lengst.
Men mellom de to Garland-samarbeidene laget Boyle en liten perle altfor få har sett, og som nok har vokst seg til å bli min personlige favoritt. Millions er en moralfortelling om hva som skjer med mennesker når vi får for mange penger, hvilke sosiale forskyvninger en slik overflod medfører, hvilke tankerekker som dukker opp – alt sett gjennom barnets blikk. Dette er en utpreget barnefilm og Boyle gir den en estetikk som minner om glorete plastleker, legoklosser og dataspill. I grunnen utspiller filmen seg som verdens mest eksklusive episode av barne-tv, men hvem passer vel bedre til å lage noe slikt enn Danny Boyle, som jo har en stødig fot i barndommens lekegrind selv? Millions er i alle tilfeller tvers igjennom nydelig, med utmerkede prestasjoner fra skuespillerne og et utilslørt budskap jeg faktisk tenker at smårollingene kan lære noe av. Jeg husker i alle fall godt at nevøen min reflekterte over et og annet da han så den som seksåring. Legg forresten merke til norske Christian Rubeck i en liten birolle!
Slumdog Millionaire danner en triptyk sammen med Millions og 127 Hours, kjennetegnet av et hyperkinetisk tempo og pulserende fortellerrytme. Dypest sett er da også Slumdog Millionaire, i likhet med Millions, en barnefortelling; en forenklet Dickens-myte satt til den indiske slummen. Men Boyle snur opp ned på forventningene våre ved å gjøre den sjokkerende grafisk. Han akter å vise et brutalt India, der menn med sleik lokker gatebarn med Coca Cola og svir ut øynene deres for å gjøre dem til tiggerslaver. Men mørket pares med det vakre. I fotograf Anthony Dod Mantles linse er også India en eksplosjon av farger og krydderdufter – et gjørmete kaos av sanseinntrykk som både er rystende og tiltrekkende i sin eksotisme. Bollywood-komponist A.R. Rahman pensler hver eneste scene med et raust lag av fengende musikk (som Hans Henrik har tatt i nærmere øyesyn i sin artikkel) og ble en vital årsak til filmens vanvittige suksess. Allerede fra første festivalvisning begynte ryktene å spre seg om at Boyle hadde noe virkelig spesielt i ermet og Slumdog Millionaire endte opp med å vinne hele åtte Oscar-priser. Et par av dem bar kanskje preg av heller svak konkurranse, men generelt er det vanskelig å si noe annet enn at herligheten fortjente de aller fleste. Slumdog Millionaire er et filmteknisk mesterverk og selv om all hyllesten kanskje har svekket ettermælet i skrivende stund, tror jeg denne vil stå igjen som Boyles hovedverk.
I disse dager er Boyle kinoaktuell med seks ganger Oscar-nominerte 127 Hours; den virkelige fortellingen om Aron Ralson som får armen i klem under en kampestein, langt nede i en fjellsprekk enda lenger ut i villmarken. Å fortelle en historie som er svært begrenset i tid og rom byr på såpass mange utfordringer at mange filmskapere ikke ville tatt i prosjektet med ildtang. En forutsigbar tilnærming er å gjøre det nøkternt og klaustrofobisk – som enkelt kan bli monotont i lengden. Boyle bruker istedet utgangspunktet som et springbrett til å utforske hva det faktisk er mulig å gjøre – hvordan man kan bruke filmmediet til å skape bevegelse og dynamikk i situasjoner som egentlig er stillestående. Han lykkes mesterlig med dette og makter å gjøre Ralsons kamp mot tiden til en usedvanlig engasjerende fortelling. Ikke minst skyldes dette et eminent kameraarbeide som tar oss med inn i vannflasker, gjennom sugerør, blåser oss bortover med sanden og ser bakenfor videokameraets mekaniske indre. Vi får til og med se innsiden av Ralsons arm, når han «prøvestikker» seg med en sløv kniv for å undersøke hvor langt det er inn til beinet.
Som kjent måtte Ralson amputere høyrearmen for å komme seg løs, og filmens skildring av dette klimakset skal etter sigende ha fått mange publikummere til å forlate kinosalen i intenst ubehag. Det er på ingen måte vanskelig å forstå. Skildringen er uhyre grafisk, men spekulerer aldri i blodbadet; snarere er virkemidlene til stede for å plassere oss i Ralsons kropp, slik at vi kan fornemme de uutholdelige smertene han gjennomgikk. Når han gnur seg igjennom de seige nervetrådene og jeg hører lyden av gnikkende elgitarstrenger formelig vrir jeg meg i kinosetet! Her skal også James Franco ha sin del av æren, med sin altoppslukende tilstedeværelse. Han eier virkelig denne filmen og byr dessuten på en komisk timing som letter trykket der det trengs.
Nå er ikke 127 Hours Boyles beste film. Det setter først og fremst tilbakeblikkene stopper for; de blir både for overflatiske og overflatesentimentale. Jeg synes grepet om å la Ralsons liv passere revy er like innlysende som det er fornuftig, da det hjelper oss med å komme tettere på karakteren og dermed utvider fortellingen. Det som forundrer meg er at Boyle og medforfatter Simon Beaufoy ikke har gjort dette på en bedre måte; øyeblikkene fra Ralsons liv virker tilfeldige og mangler emosjonell resonans. Boyle setter nesten alltid følelsene mine i sving og en stund fryktet jeg at en skikkelig forløsning ville utebli denne gangen. Men der tok jeg blodig feil, for det siste kvarteret er en kaskade av bilder og musikk som vrir emokniven langt inn i brystkassa og løfter deg opp på en måte bare Boyle kan gjøre. Aldri har jeg hørt Sigur Rós passe bedre på film – i grunnen ikke på en cd heller. Blodet bruser av Ralsons forløsning, men mest av alt berøres jeg av regissørens synlige og ustoppelige glede over å arbeide med filmmediet.
Innvendingen mot Boyle kan sies å være at filmene primært briljerer som umiddelbare sanseopplevelser og sjeldent etterlater dype spor. De er bare unntaksvis tematisk spennende (Sunshine) og har en bokstavelighet i både form og innhold som neppe egner seg for dype erkjennelser eller langtrukne rødvinssamtaler. Men dette veies opp av at bokstavene skrives med kjeks, fargesprakende kjøleskapsmagneter, legoklosser og påtente fyrstikker. Han kommuniserer med barnet i oss, skaper tilfredsstillelsen av å være hundre prosent tilstede i øyeblikket, får oss til å smile – være naive uten å føle dårlig samvittighet.
Jeg tror filmlandskapet hadde vært surere uten solstråler som Danny Boyle.