90-tallets 100 beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 40–31

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass og 50.-41. plass. Nedenfor presenterer vi 40.-31. plass, og i ukene fremover presenteres øverste halvdel av listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 40. til 31. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Erik Vågnes (EV), Trond Johansen (TJ) og Dag Sødtholt (DS).

Lik det eller ikke, Michael Bay har vært blant Hollywoods mest innflytelsesrike regissører de siste tyve årene, og hans tre filmer fra 90-tallet – debuten Bad Boys (1995), gjennombruddsfilmen The Rock (1996) og blockbusteren Armageddon (1998) – signaliserte populariseringen av en type attraktiv action-estetikk, som raskt ble en duplisert standard i mainstreamfilmen videre ut på 00-tallet. Om jeg havner i en diskusjon om det, kan jeg være enig i mye av kritikken som rettes mot Michael Bay – kulten rundt Pain & Gain (2013) er jeg eksempelvis ikke med på – men etter en Bay-debatt er erkjennelsen min alltid at jeg har hatt stor glede av å oppleve hans filmer. Og noen står igjen som genuine favoritter. Blant dem The Rock, som er Bays beste film, og en av de visuelt skarpeste og sjangermessig mest presist utførte actionfilmene fra 90-tallet.

The Rock kan ses som et slags perfekt destillat av hva som bor i filmskaperen Michael Bay, med alle sine medrivende actionsekvenser, ambisiøse visuelle detaljer og hypermusikalske rytmefølelse. Filmen er nøkkelverket i Bays filmografi, og en av få perfekt balanserte actionfilmer, hvor ingen bestanddel er hverken sterkere eller svakere enn noen av de andre. At Bay får til menneskene i The Rock utgjør mye av forskjellen; det er som om han fikk et innfall av perfekt gehør for nyansert skuespill og tonefall akkurat i dette tilfellet. Fra komikken i Nicolas Cages rollefigur og alvoret hos Ed Harris, til Sean Connerys herlig arrogante eleganse et sted i midten. Summen av engasjerende rollefigurer i et presist manus med et tilstrekkelig truende plott og en oppfinnsom iscenesettelse av både spesifikke sekvenser og dramaet i seg selv, gjør at filmen går opp i en høyere enhet. The Rock er uovertruffen underholdning og blockbusterkunst av beste merke. –KM

Richard Linklaters Boyhood har fått mye oppmerksomhet nå i filmåret 2014, fordi metoden som er brukt – en 12 år lang innspillingsperiode, hvor skuespillerne eldes i takt med historien – har resultert i en unik film, der man får oppleve aktørenes virkelige livsløp. Gjennom filmens tidsspenn blir det hverdagslige opphøyd til noe som ligner et epos. Noe av den samme kvaliteten finner vi i Hoop Dreams (1994), som følger de to afroamerikanske ungdommene William Gates og Arthur Agee gjennom seks år. Men Hoop Dreams er ikke en fiktiv historie, slik som Boyhood. Filmen er en dokumentar, og fortellingen om de to ungdommene og deres drøm om en basketballkarriere er høyst virkelig – og fortsatt relevant.

Filmen er regissert av den meritterte amerikanske dokumentaristen Steve James, som har sverget til cinéma vérité også etter at han satte tre-poengeren med Hoop Dreams. Gjennom hans observerende linse får vi ikke bare et gripende innblikk i de to guttenes liv, men også i et Amerika der rase og klasse legger føringer for hvorvidt drømmen din kan bli virkelighet. I løpet av nesten tre timer forteller filmen oss om mange ulike sider ved det å være menneske, og om utfordringene knyttet til å leve i fattigdom i USA. En av 1990-tallets mest fascinerende, vonde og vakre filmer. –SW

Intellektuelle, statussentrerte, karrieretørste. Fylt av varmblodig kjærlighetslyst. Disse søkende forenes i den ustoppelige jakten på et fellesskap, en landingsplass, og må skuffende innse at indre ro ikke kan kjøpes for penger. Ingen opplever forløsning – selv når de får innpass på eksklusive utesteder eller kaprer de mest ettertraktede samlivspartnerne. Møt Whit Stillmans young adults.

I The Last Days of Disco (1998) beskriver Stillman fin de décennie mellom 70- og 80-tallet, da diskoen blir til pop, og den siste sippen av felleskap for felleskapets skyld havner i cocktailglass med høye stetter, på vei til Wall Street for å bli slurpet opp av Reagan og Tears for Fears. Med masse kjærlighet (uten å bli romantisk) og passe kritisk blikk (uten å bli ironisk) forteller Stillman om hvordan en epoke går i oppløsning. Hvordan holdninger og mentalitet forskyves, og gjør det umulig å opprettholde det som var. Som tilskuere smittes vi av musikken og dansegulvet, av sminken og kostymene. Nostalgien berører, uansett alder. Stillmans utsøkte evne til å skrive dialoger som om de var ping-pong i sakte kino har aldri fått et rom som i større grad tillater lange, uanstrengte bevegelser. Nerden i dress har funnet sitt nirvana. –LOK

Showgirls ble tatt imot med tang, som et cinematisk misfoster, da den bokstavelig talt «viste seg fram» for publikum i 1995, og hadde lenge status som en av 90-tallets verste filmer. Ja, kanskje den aller verste. I ettertid har mange kastet et nytt blikk på Showgirls, farget av Paul Verhoevens status som postmoderne auteur, og firet den opp fra so bad it’s good-myra. Filmen har nærmest blitt veggpryd for alle som vil demonstrere sin kompetanse til å avlese subversivitet.

Vel. Showgirls er faktisk en forrykende festforestilling. For de av oss som går ned i knestående over rivaliserings-melodramaer av typen All About Eve, Black Swan eller Passion, besitter Showgirls en helt uimotståelig underholdningsverdi. Dernest er filmen en virtuos stiløvelse; skutt med dynamiske kamerabevegelser (ofte steadicam), skarpt tilskåret av klipperen, ekspressivt tone- og iscenesatt. Filmspråkets piruetter både matcher og kontrasterer mot vrikkingen av rumper, klaskingen av lår – den såkalte dans – og det forsøksvise spill fra Elisabeth Berkley, rørende i sin inderlighet, uhyrlig i sin skrålete fremtoning, lik en skadeskutt måke. Den tekniske briljansen og de kompromissløse kunstneriske valgene tåkelegges av smakløst nittitall; misogyn popkultur på vei mot stupet, her fremstilt så lattervekkende vulgær at den slår sprekker under rampelyset. I Verhoevens eventyr blir måken en rosa svane, og filmen har, etter mye om og men, blitt trukket i samme retning. Pink Swan. –LOK

36Sátántangó

satantango
Ungarn, 1994

Béla Tarr er sannsynligvis den mest anerkjente arvtageren etter Andrej Tarkovskij når det gjelder dvelende, asketiske, mystiske kunstfilmer av den østeuropeiske skolen, preget av endeløst lange tagninger og formalistisk intensitet. Tarr fortoner seg kanskje noe overvurdert for «nye seere», da hans senere arbeider har bleknet noe. Men hva kan egentlig måle seg med det 7,5 time lange overflødighetshornet Sátántangó (1994)?

Sátántangó er en søle-opera i en sjeldent depressiv ungarsk landsbygd – et studium i stillstand til lyden av knugende, fjern klokkeklang. Den midterste episoden med en liten pike og en katt må være det mest tragiske noen gang på film – et lammende sannferdig uttrykk for det meningsløse med tilværelsen. Ellers er det filmens hypnotiske formalisme som nagler seg fast hos tilskueren. Hver tagning er et lite prosjekt rundt en bestemt form-idé, som ofte i utgangspunktet virker overskridende nok, men som så kveiler seg ufortrødent ut i nye, overraskende vendinger. Noen ganger synes formen å leve sitt eget liv: I en scene beveger kameraet seg, ulidelig langsomt, inn døren, gjennom huset, og ut av bakdøren, mens handlingen utspiller seg utenfor billedrammen, via spøkelsesaktige stemmer vi ikke helt vet hvem tilhører. Filmen er et studium i begrensede utkikkspunkter: I visse kamerakjøringer føler man seg som hjelpeløst bundet fast til en dresin, mens Béla Tarr dikterer hva vi skal se – om det er viktig eller ikke er umulig å si. Et studium også i varighet: Et sted følger vi i flere minutter en kjerre som beveger seg mot et hus, men opptrinnet føles på magisk vis besettende interessant. Jeg husker ingenting av handlingen. –DS

35Fargo

fargo
USA, 1996

Etter to lovende filmer på 80-tallet, gikk Joel og Ethan Coen selvsikkert inn i 90-tallet med den elegante gangsterfilmen Miller’s Crossing i 1990, før de som et foreløpig karrierehøydepunkt vant Gullpalmen for Barton Fink i 1991. Det lå altså i kortene at Coen-brødrene skulle sette sitt egenartede preg på 90-tallet – noe de også gjorde til gagns, med begge de to ovennevnte filmene, samt det popkulturelle kultverket The Big Lebowski (1998). Men best av dem alle er brødrenes bekmørke krimkomedie Fargo (1996), som med sitt misantropiske portrett av den eksistensfilosofiske politisjefen Marge Gunderson (Frances McDormand) og de håpløst mislykkede kriminelle figurene hun støter på, både har noe vesentlig på hjertet, samtidig som den er fylt til randen av Coen-brødrenes gjenkjennelige påfunn og komiske observasjoner.

Det er opplest og vedtatt at de er mestere, men det må sies at Coen-brødrenes schtick er av en slik spesifikk art at den rent estetisk og humoristisk står i fare for å gå av moten. Noen av deres populære filmer, som for eksempel O Brother Where Art Thou (2000), føles irrelevant å løfte frem i dag – 14 år etter – og The Big Lebowski er høyt elsket, men ikke nødvendigvis fordi den er en fremragende film (snarere et fantastisk ikon.) Men Fargo har – til min store lettelse – ikke tapt seg overhodet, men tvert i mot heller vokst noen hakk som filmverk. Krimplottet er nesten tåpelig enkelt, men det er nettopp i noe så simpelt som Jerry Lundegaard (William H. Macy) sitt ansikt at Fargo fanger noe unikt. Det tomme og meningsløse; det desperate og håpløse, som nøstes opp av Marge Gunderson, og som treffende oppsummeres når hun sitter med Gaear Grimsrud i politibilen til slutt: «[You did this for what?] For a little bit of money. There’s more to life than a little money, you know. Don’tcha know that? And here ya are, and it’s a beautiful day. Well. I just don’t understand it.» –KM

34Hard Boiled

hard-boiled
Regi: John Woo
Hong Kong, 1992

Om man først har umettelig apetitt på actionfilmer fra Hong Kong, er omfanget av disse produksjonene fra 80- og 90-tallet så rik og mangfoldig at det nesten er umulig å gå tom for filmer å se. Og som i alle bredt anlagt sjangre forsvinner mye dusinvare ut, mens de beste står igjen som klassikere. John Woos Hard Boiled (1992) er et realt mesterstykke, og står i særklasse både som kuleballett, auteur-verk og sjangerrepresentant for Hong Kong-actionfilm. Noen vil kanskje trekke frem Tsui Harks martial arts-film The Blade (1995) eller Ringo Lams Point Blank-homage Full Contact (1992) i samme åndedrag, men Woos kunstneriske overskudd og hyperstiliserte perfeksjon i Hard Boiled lar seg vanskelig overgå.

Med både Chow Yun-fat og Tony Leung i toppform, både fysisk og karismatisk, får John Woo maksimalt ut av det noe enkle plottet – som setter to politimenn, én av dem undercover, opp mot en maktsyk og psykopatisk triade-leder i Anthony Wongs skikkelse. Så raskt scenen er satt, og først bloddråpe spilt, er historien bare som skjelett å regne. Hard Boiled er først og fremst en visuell fest, og en fremragende dirigert actionsymfoni. Når man kan si om Michael Bay at hans action-estetikk har hatt innflytelse på mainstream-filmen på 00-tallet, er det ingen tvil om Woo og Hong Kong-actionfilmene ti år tidligere forfattet selve oppskriften på visuelt stilisert actionfilm – resirkulert og videreført hos eksempelvis Bay, Tarantino (på sitt vis) og i Wachowski-søsknenes The Matrix. Og mer enn tyve år senere, er Hard Boiled likevel frisk og radikal i uttrykket – med sekvenser så minneverdige at lite kan måle seg. Chow Yun-fat med spedbarn på den ene armen og hagle i den andre, på sprang gjennom et regn av kuler og eksplosjoner – dét er også filmhistorie. –KM

Det er nå over femti år siden USAs 35. president, John F. Kennedy, ble skutt og drept, da han i åpen bilkortesje rullet gjennom folkemassene i Dallas, Texas. Få eller ingen annen hendelse har i moderne tid vært gjenstand for like omfattende konspirasjonsteorier, og Oliver Stone kastet provoserende dynamitt på bålet da han med overbevisende kraft filmatiserte saken i den konspirasjonstunge JFK – Saken fortsetter i 1991. Den stjernespekkede produksjonen ble møtt med massiv og delt oppmerksomhet, men høstet åtte Oscar-nominasjoner, deriblant en fortjent anerkjennelse til Oliver Stone for hvordan han på imponerende vis stod i spissen for å bearbeide et over tre timer langt dialogtungt drama til å bli en altoppslukende og neglebitende thriller. En anerkjennelse han naturligvis må dele med klipperduoen Joe Hutshing og Pietro Scala, som sannsynligvis står bak en av tiårets bragder i klipperommet, idet filmen formes som en rytmisk og energisk fortelling med utgangspunkt i et råmateriale av dresskledde figurer i dialog om politikk og konspirasjonsteorier.

Men dette er perfeksjon i alle ledd: Robert Richardsons Oscar-vinnende fotoarbeide, der det rammer inn de historiske omgivelsene og ansiktene til levende uttrykk; John Williams‘ mektige og tilstedeværende musikk; og ikke minst rollebesetningen, med Kevin Costner i føringen. Med iboende tematisk viktighet, innholdsmessig dristighet, fremragende skuespill, spenningsskapende regi og filmteknisk storhet, fortjener JFK å bli hyllet som en av 90-tallets mest ambisiøse filmverk. –TJ

Etter å ha sett Woody Allens stilistisk tilbakeholdne filmer fra de siste årene, er det nesten sjokkerende å oppleve Husbands and Wives‘ håndholdte kamerabevegelser og vågale stil. Fra åpningsscenen hvor Judy Davis og Sydney Pollacks rollefigurer forteller sine beste venner at de har slått opp, rykker kameraet frem og tilbake med voldsomme bevegelser – et ekspressivt grep som foregriper det sjokkerte venneparets følelser. Bruken av jump cuts, ekstreme nærbilder, flakkende fokus, avbrutte dialoger, brudd med fiksjonfilmens regler ved å blande inn dokumentariske elementer og ikke minst Antonioni-fotograf Carlo Di Palmas mørke, men balanserte lyssetting, skaper en unik estetikk, som gjør Husbands and Wives til et dynamisk og endeløst fascinerende filmverk.

Filmen ble dessverre noe overskygget av Allens skandalebrudd med Mia Farrow da den ble lansert, men har i ettertiden vokst i ry, og blir ofte trukket frem av Allen-fans som en av hans aller beste filmer. I tillegg til stilgrepene, er nok årsaken det morsomme, men samtidig alvorlige manuskriptet, som maner frem eksistensialistisk angst fra Woodys typiske kjærlighetsforviklinger.  –EV

31Titanic

titanic
USA, 1997

Følelsen av det hamrende hjertet under genseren og svimmelheten som tiltok, fikk meg til å tenke at mamma og pappa kanskje hadde rett – at jeg med mine 12 år var for ung for å se Titanic (1997) på kino. Men hadde jeg ikke mast meg til å få bli med kompisen min og moren hans, hadde jeg gått glipp av en av de mest skjellsettende filmopplevelser jeg har hatt. Det er vanskelig å bli like berørt i voksen alder, etter film på film på film, men gjensynsgleden med Titanic på kino for et par år siden var enorm.

I “ny” drakt var filmen konvertert til 3D – helt overflødig – dette er en storfilm helt uavhengig av en slik «oppussing», som har steget opp fra bunnen igjen, etter noen år med rustent ry. Det grandiose melodramaet om Rose (Kate Winslet) og Jack (Leonardo DiCaprio) var nyskapende da det kom, gjennom James Camerons filmteknologiske fingerspissfølelse. Men det er likevel tidløsheten i kjærlighetshistorien som har ført Titanic trygt på plass i filmhistoriens havn, godt hjulpet av det tåresprutende soundtracket til James Horner med Celine Dion som gallionsfigur. En hjertevrengende klassiker som til slutt viste seg å tåle tidens vann. –SW

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 30-21. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 26 kommentarer

  1. Mads sier:

    Når kommer det ny podkast?

  2. Ole Jon Tveito sier:

    Showgirls!!!???!?!!!!!!

  3. thomas sier:

    Rivette nevnte i et intervju at han var fan av showgirls. Må se den.
    Ellers mye hollywoodræl på listen. Smak og behag, men aner jeg at det er litt populisme bak en del av valgene? Man kan jo ikke kun ha “kvalitetsfilm” i en slik liste.

  4. Aksel sier:

    Jeg er filminteressert og har blant annet lært gjennom Montages at filmskaping kan være direkte ironisk/satirisk.(les: Verhoven, De Palma). Takk for at dere satte Showgirls på listen! Og takk for at dere opplyste meg om dette fenomentet. Synes at JFK burde vært høyere og håper jeg ser Thin Red Line her etterhvert!

  5. David sier:

    Sjeldent har jeg vel sett 10 filmer etter hverandre på en liste med større spenn :) Liker det, dristig!

  6. David sier:

    thomas: Ville det ikke vært mer populistisk å fylle en slik liste med “kvalitetsfilm” (for å bruke ditt eget uttrykk)? Det ville jo tekket mange flere lesere av seriøst filmstoff og vært vanskeligere å angripe. Jeg tror også neppe en filmside med integritet, noe jeg ser Montages som, bevisst ville gått inn for å lage en populistisk liste.

    Har aldri forstått det kunstige skillet mellom “kvalitetsfilm” (eller kunstfilm eller intelektuell film eller hva man velger å kalle det) og sjangerfilm. Hvorfor må en roller-coaster tight actionfilm automatisk få stempelet “hollywoodræl”?

    • Thomas sier:

      Vel, jeg synes The Rock ikke hører hjemme på listen. Det er sett på som eklektisk å like både Tarkovskij og Michael Bay.

  7. Tonny Albrigtsen sier:

    Følger denne lista med en viss interesse, og det er tydelig at dere har lagt mye arbeid i den. Når det er sagt snakker vi om ei liste, og jeg reagerer ganske sterkt på en del av formuleringene som blir valgt. Jeg har selvsagt ikke sett alle filmene dere skriver om, men når Montages bruker formuleringen “Definitive liste” er det enten prisverdig eller overmodig. Jeg lener mot sistnevnte. Det kan kanskje argumenteres for at jeg tar dere for seriøst, men dere legger da også virkelig opp til det selv.

    For det første har jeg store problemer med å se at Montages-redaksjonen har den kompetansen det her legges opp til. Det oppriktige er å si det som det er: Vi lager denne lista (mer beskrivende enn kåring) fordi vi liker film, og ønsker å spre filmglede. Istedenfor viser dere den samme ovenfra-og-ned-holdninga jeg synes definerer denne siden, uten at jeg på noen måte forstår hvorfor. Jeg vil anslå at jeg har sett et sted mellom åtti og nitti av filmene dere ramser opp, og selv om jeg ikke har noe problem med å innrømme at det er mye bra her, eller at noen av valgene overrasker på en relevant måte, trenger du knapt være filmviter for å slenge rundt deg med åpenbare brannfakler, Hollywood-blockbustere og såkalte kunstfilm-klassikere. Det er selvsagt ganske naturlig at de i et tolkningsfellesskap påvirker hverandre, men istedenfor å legge opp til en diskusjon vi som lesere kan ta del i, føles det en smule proteksjonistisk hvordan dere konsekvent støtter opp om hverandres valg av filmer som om listen virkelig var uironisk definitiv (det ordet er ganske klønete på norsk).

    For det andre: Hvor mange kvinner eller mennesker med annen legning enn heteroseksuell eller folk med ikke-vestlig bakgrunn har stemt fram filmene? Det er kanskje ikke så relevant så lenge man er filmviter, men når man først velger å fokusere på et så bredt spekter av film, burde det også være relevant hvor man (figurativt og metaforisk) kommer fra. På meg virker det som det er er en stor overvekt av den typen mennesker jeg ikke nevner ovenfor. Selv om formell kompetanse bør og skal ha noe å si, er det ganske gjennomgående at filmkritikk gjøres av hvite, heteroseksuelle menn, men så lenge et sted mellom seksti og sytti prosent av den generelle befolkningen ikke er representert, synes jeg det blir ganske problematisk. Derfor blir jeg overrasket over at dere kan bruke et ord som demokratisk om prosessen dere har benyttet dere av. For det første har dere ingen problemer med å innrømme at listen har blitt kuratert, eller at dere har valgt hvem som skal få lov til å stemme, samtidig som dette er like selvmotsigende som at en president kan vinne et valg uten å ha flertall i en demokratisk stat. Det virker som om åpenbare kandidater er utelatt for at dere skal befeste deres egen posisjon, for når man sammenligner det arbeidet f.eks. Sight and Sound legger i sine kåringer, skjønner jeg ikke hvordan dere kan påstå eller tro at dere har noen form for “objektivitet” å legge til. Hvor er regissørene? Hvor er norsk filmkritikks enfant terrribles? Ok, selv om vi ikke har noen av sistnevnte, er det fortsatt relevant. Og selv om filmviter er en nyere utdannelse, må det da finnes eldre mennesker med en viss kompetanse innenfor film.

    Så til selve lista: Du trenger som sagt ikke spesielt mye kunnskap for å sette sammen noe som dette. De patosfylte tekstene bidrar til å understreke at det viktigste aspektet her ikke er å formidle uenigheter (det gjør vi bak lukkede dører, takk), men å få oss til å se filmene dere liker. Jeg, som allerede i stor grad har gjort det, finner det hele ganske bortkastet. Hvorfor? Fordi lista ikke kommuniserer noen form for personlighet. Vi har de åpenbare mistenkte, og jo høyere vi kommer, jo mer åpenbare blir de. Pauline Kael skrev vel en gang i tiden at god filmkritikk krever “intelligens, talent, smak, følelser, utdannelse, fantasi og evnen til å skille klinten fra hveten.” Lista deres kommer til korte på ganske mange av disse punktene.

    Men for all del: Dere kan sikkert mer om film og metoder enn meg. Jeg skal ikke skryte på meg noen videre utdannelse annet enn å ha sett en del film, men det skal vel ikke til så mye mer enn det for å se en elefant i et kjøleskap.

    David: Poenget til Thomas er vel ikke å skille mellom kvalitet og Hollywood, men å understreke at rent maskinelle produksjoner ofte ikke er så interessante. Tror nok ikke du er klar over hvor lite verdensfilm de fleste som besøker siden har sett, og en liste med mange regissører og filmer som ingen har hørt om, hadde uten tvil skapt større avstand til leseren. Derfor er det langt enklere å slenge rundt seg med kultkalkunene til Verhoeven, for å ta det verste eksempelet her. SHOWGIRLS er ikke en elendig film, men dette forsøket på “rehabilitering” har gått alt for langt. Selv ser jeg filmer som komplekse opplevelser, og selv om det ikke er noen garanti for at det ene eller det andre er best, blir det vanskelig når man går over til å peke ut en film som Titanic fordi den HADDE imponerende spesialeffekter. Noe annen form for kvalitet i den sentimentale sippefilmen må man etter mitt syn se langt etter. Neste blir vel Oscar til The King’s Speech.

  8. André sier:

    Kjære Tonny: Føler bare for å slenge inn et par ting her etter å ha lest kommentarene dine, men dæven… hvor skal jeg begynne liksom…?!

    1. Begynner sist jeg, med “Titanic” som begrunnes blant annet med at filmen funker heftig, den dag i dag, til tross for datidens effekter. Skjønner? Du ser ingen andre kvaliteter i “Titanic” altså, er det fordi tårene forstyrrer synet, eller?

    2. Det er generelt mye selvmotsigende i mye du sier her, i alt fra bedømmingen av filmene, via kriterier og ikke-kriterier for listen, til helt fundamentale sider og spørsmål rundt hva god film er. Du både på en og samme gang anklager listen og folkene for mye av det samme som du selv sier, så hva er poengene dine?

    Tenker f.eks på… “Pauline Kael skrev vel en gang i tiden at god filmkritikk krever “intelligens, talent, smak, følelser, utdannelse, fantasi og evnen til å skille klinten fra hveten.” Lista deres kommer til korte på ganske mange av disse punktene.”… Åh? Really? Forklar gjerne dette nærmere.. (Dessuten håper jeg du ser ironien i uttalelsen til Kael, nemlig at hun ramser opp nærmest alt som kjennetegner oss mennesker i disse ordene og er veeeeeldig bred i denne setningen).

    3. Når det gjelder folkene bak lista så sier det seg selv at de ikke kan importere hverken flere kvinner, mørkhudede, homofile eller andre typer mennesker, når gjengen i Montages nå en gang består av de den består av, så hva er egentlig poenget ditt? En må da operere innenfor de rekkene redaksjonen/gjengen tross alt består av uansett?

    4. Er forresten veldig enig i at Montages allerede ved å gå i gang med ei slik liste, og med de begrunnelsene de gir, skyter seg selv mye i foten, bl.a. fordi slike lister mye er et håpløst prosjekt i fra starten av. En klønete bruk av ord og betegnelser som ‘definitiv’ og ‘demokratisk’ rundt filmlisten er forøvrig også litt ris til egen bak.
    Når dette er sagt, så vil jeg personlig mene at denne listen uansett begrunnelse, valg og endelige filmer, ikke på noen måte fortjener en såpass surmaga kritikk, simpelten fordi det brekker effektivt ned både iver, lyst og glede en slik liste mest av alt BØR skape! Enkelt og greit.

  9. Fernando Nikolic sier:

    Hoop Dreams!

  10. Paolo Anderton sier:

    Uff Montages! Å ha Dazed and Confused, The Ice Storm og Trainspotting så langt nede sammenliknet med The Rock, Showgirls og Titanic, ja da har dere gjort meg en bjørnetjeneste ved å ikke ta denne lista så veldig seriøst

    Siden det er 30 filmer igjen så ramser jeg opp noe kvalitet som gjenstår

    The Thin Red Line
    Elizabeth
    The English Patient
    Se7en
    The Usual Suspects
    The Silence of the Lambs
    Breaking the waves
    Kjœrlighetens kjøtere
    The Matrix
    Fight Club
    Orlando
    Three Colors: Blue
    Three Colors: Red
    Three Colors: White
    The Double Life of Veronique
    Four Weddings and a Funeral
    Schindler’s List
    Princess Mononoke
    The Lion King
    The Beauty and the Beast
    Il Postino
    Heat
    The Insider
    L.A. Confidential
    Raise the Red Lantern
    Farewell My Concubine
    12 Monkeys
    True Romance
    Pulp Fiction
    In The Name of The Father
    The Age of Innocence
    Children of Heaven
    The Boondock Saints
    Eyes Wide Shut
    La Haine
    Chungking Express
    Before Sunrise
    Cube
    Dark City
    Mission Impossible
    Once Were Warriors
    Edward Scissorhands
    Run Lola Run
    The Crying Game
    Quiz Show
    Glengarry Glen Ross
    Sleepy Hollow
    The TalentedMr Ripley
    The Virgin Suicides
    Hamlet
    Out of Sight
    Velvet Goldmine
    American History X
    Donnie Brasco
    Bound
    After Life
    Boyz N the Hood
    Point Break

    Bare året 1999 alene kan fylle halve lista her

    • Hans sier:

      The Boondock Saints, Bound, American History X, Cube, Once Were Warriors, Donnie Brasco, Dark City… Ikke akkurat feinschmecker-filmer i min bok. The Rock er i det minste en klassiker i sin genre, innflytelsesrik og ganske tidløs.

    • Bjørngeir sier:

      Men du har glemt den beste filmen fra 1999 og nittitallet generelt: Beau Travail

  11. Geir J. Olsen sier:

    Hadde neppe hatt samme “problemet” om THE ROCK lå lengre ned på listen. At den har hatt en viss inflytelse er jo ikke å se bort i fra, men når man ser den så høyt oppe som FØRTIENDE plass over 90-tallets bestef ilmer. FØRTIENDE? Ja da ber man om bråk :D

    *tar litt mer popcorn og følger med på den videre diskusjonen*

  12. Geir J. Olsen sier:

    Spiller videre på en liten debatt jeg havnet i på Facebook med noen fra Montages…

    Det går på kritikken mot THE ROCK på 40. plass. En kritikk jeg er enig i, men som jeg også skriver ovenfor, hadde lettere akseptert om den var med men ikke så ekstremt høyt opp på lista.

    En av mine største grunner til at jeg ikke lenger helt klarer Michael Bay er det at han virker mer opptatt av å peise på med store totalbilder av actionscener, noen ganger så ekstremt at vi knapt aner hvor KARAKTERENE er oppi alt kaoset. Han svikter de menneskelige karakterene gang på gang til fordel for dyre dataeffekter og eksplosjoner. En filmskaper som f.eks. Guillermo del Toro klarer å kombinere BEGGE.

    Bare fordi man i dag kan lage scener hvor skyskrapere velter over ende med karakterene inni, betyr det ikke ikke at det nødvendigvis blir mer effektfull action og nerve å angripe oss med digre avstandsbilder av bygninger og maskiner i steden for å følge menneskene. Det er som om Bay har blitt fullstendig høy på seg selv og leketøyene sine. Jeg sitter i 2014 med en følelse at han har blitt ganske udugelig til å skape ekte rå PÅ-KROPPEN-KRYPE-UNDER-HUDEN action, av typen filmskapere som Frankenheimer, Friedkin, Cameron, Don Siegel etc fikk til da de var på samme alder. Jeg har faktisk ikke sett Bay’s Pain & Gain enda fordi jeg har fått Bay-dosen min for en stund. Så det kan godt være at Bay motbeviser meg fullstendig med P&G. Samtidig skal jeg ikke ta fra ham at han kunne skapt noen fantastisk pene reklamefilmer, men helaftens spillefilm som skal ha det lille ekstra som gjør at den sitter i hodet mitt for alltid? Jeg vet ikke lenger. Kan man “se” at det er en Bay-film? Ja det kan man ofte, og folk må gjerne bruke auteur-begrepet om ham, men for meg så er auteur en filmskaper med en egen, gjenkjennelig stemme som prater gjennom duken. Bay for mitt vedkommende ser ikke ut til å prate, han skriker!

    Bay fortalte ærlig en historie om da han jobbet for Lucas og fikk i oppgave å katalogisere storyboardene til “Raiders of the Lost Ark”. Han tittet på storyboardene og ble overbevist om at filmen kom til å bli Spielbergs første fiasko. Så kom filmen ut og Bay ble sjokkert over hvor bra det var. Der og da bestemte han seg for å bli regissør. Kanskje Bay bør gå tilbake til “røttene” og be om å få se på de storyboardene en gang til, så kan han studere de igjen og igjen og igjen…

    Jeg vil likevel tilføye at det er én Michael Bay-film som jeg synes er veldig undervurdert, og den floppet attpåtil på kino: THE ISLAND. Her har man en Bay-film som først starter som en ganske nifs og godt fortalt sci-fi-historie for så å skifte tempo halvveis og bli en heidundrandes actionfilm og alt fungerer! Om jeg ikke husker feil så er også The Island den Bay-filmen med tredje høyest snitt på IMDB bak The Rock og første Transformers, så hvorfor akkurat den floppet på kino aner jeg ikke. THE ISLAND er faktisk nær min liste over favorittfilmer… eh på ca 400 titler… ved neste gjensyn kan det godt være at den smetter inn der.

  13. kikki sier:

    Håper å se P.T.Andersons” Magnolia” og “Boogie Nights”, Michael Manns” Heat” og B.Singers´ “The Usual Suspect” høyt oppe på den siste listen.Men egentlig er ikke listen sååå spennende i seg selv.Det er utvekslingen mellom deltakerene og refleksjonene dere gjør i forhold til de ulike filmene som er det inspirerende for min del. Synes i motsetning til det som er blitt ytret tidligere her at dere gir hverandre stort rom for uenighet, og det på en veldig respektfull måte. Kompetanse er det da også i bøtter og spann slik jeg hører det, Den er kanskje ikke helt likt fordelt men det er jo også det som gjør det til en dymamisk lytteropplevelse.
    Gleder meg til den neste podkasten endelig kommer!Takk for innsatsen og entusiasmen!

  14. Geir J. Olsen sier:

    Man kan uansett være enig om at en film som lister Michael Bay på 40. plass og Showgirls på 37. plass har langt mer baller, og er tydelig mer realistisk enn de mange fjollete og “kunstige” filmlistene som lages der ute. Du vet, alle disse listene som domineres av arthouse-filmer og øst-europeiske dramaer om maling som tørker mens et esel blir kastrert i bakgrunnen.

  15. Geir J. Olsen sier:

    I starten mente jeg skrive “Man kan uansett være enig om at et nettsted som lister …” synd vi ikke har redigeringsfunksjon her inne.

  16. Jonas McDonnell sier:

    Fortsatt noen som tviler på at dette er satire?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>