Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 30–21

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass, 50.-41. plass og 40.-31. plass. Nedenfor presenterer vi 30.-21. plass, og i ukene fremover presenteres øverste del av listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 30. til 21. plass er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM), Sveinung Wålengen (SW), Erik Vågnes (EV), Thor Joachim Haga (TJH) og Trond Johansen (TJ).

Abbas Kiarostamis Smaken av kirsebær (1997) er en vakker allegori. En mann kjører rundt i bilen sin og leter etter noen som er villige til å assistere hans forestående selvmord. Herr Badii (Homayoun Ershadi) plukker opp tilfeldige fotgjengere, og vi tar del i deres eksistensialistiske samtaler uten at grunnen til protagonistens ønske om å ta sitt eget liv blir avslørt. Filmens minimalistiske stil gjør at hvert visuelle motiv fremstår som slagkraftige metaforer. For eksempel blir den tørre, sandfulle landeveien et grelt bilde på livets snirklete og uforutsigbare vesen, og Kiarostamis isolering av mennesket i sine bilderammer peker på en eksistensialistisk ensomhet. Vi får aldri se Badii og gjesten i samme bilde — det er som om rollefigurene samtaler med seg selv.

Enkelte reagerer på Smaken av kirsebærs minimalisme og kontemplerende tone (eks. Roger Ebert), men for de som lar seg fengsle, blir filmen altoppslukende og til slutt uforglemmelig. Kiarostamis Beckett-aktige overdrivelse av det monotone snus på hodet i en fullstendig overraskende og vågal slutt, som etterlater seeren selv i et dypt eksistensialistisk mørke. Ved siden av Close-Up (1990), står Kiarostamis blekeste film som hans foreløpig beste. –EV

Fra andre halvdel av 90-tallet skulle den tidligere musikkvideo- og reklamefilmregissøren David Fincher bli sterkt delaktig i å forme en ny storhetstid for amerikansk film. Det litterære forelegget her er en nokså vulgær, men bitende roman av Chuck Palahniuk om tiårets zeitgeist, der Fincher fant kimen til å løfte frem historiefortellingens tematikk med sin filmtekniske briljanse, og samtidig etablere en utpreget kontemporær estetikk. Fight Club (1999) problematiserte den unge mannsrollen i møtet med 90-tallets urbane, forbruksorienterte virkelighet, med brodd og tydelighet som rystet og vekket en generasjon unge kinogjengere. Dét til tross for at Finchers stilsikre iscensettelse hovedsakelig var orientert rundt overflaten, og oversatte Palahniuks bok til en stimulerende visuell oppdagelsesreise gjennom et ubehagelig psykologisk univers.

For filmens urokkelige status som moderne klassiker handler mer om den finstemte kunstneriske formidlingsevnen enn Palahniuks skrevne ord. Fight Club er og blir et teknisk underverk, preget av kjølig perfeksjon og en sjette sans for sammensmeltning av organiske elementer og digitale effekter. I skjæringspunktet mellom nyskapende filmkunst og suggererende entertainment, avrundet Fincher 90-tallet med en treffende fortelling om moderne maskulinitet, med en kraft og selvsikkerhet som blåste en generasjon kinogjengere overende – og som fremdeles evner å fascinere nye publikummere. –TJ

David Lynch skrev manuset til Lost Highway (1997) sammen med Barry Gifford – forfatteren som stod bak romanen Wild at Heart, som ble til filmen med samme navn syv år tidligere. Mellom disse to filmene hadde Twin Peaks: Fire Walk With Me resultert i en økonomisk fiasko, men ved hjelp av franske StudioCanal kunne Lynch reise kjerringa på et brukbart budsjett. I likhet med regissørens to foregående filmer baserer Lost Highway seg på et nokså lineært narrativ, men her er asfalten enda grovere og avstikkerne mer mystiske. Den stadig mer vibrerende fortellingen leder opp til det som på tidspunktet ble Lynchs mest kaotiske verk; et på samme tid introvert og ekstrovert leven, der filmskaperen fortsetter sin surrealistiske lek med sjangerkonvensjoner og popkultur.

Jazzsaksofonisten Fred (Bill Pullman) finner en videokassett utenfor hjemmet sitt i Los Angeles, der han bor sammen med kona Renée (Patricia Arquette). På merkelig vis har noen filmet huset deres innenfra. Fred tar kontakt med politiet, som sliter med å finne ledetråder til en gjerningsmann. Snart dukker en ny video opp, og nå er innholdet langt mer forstyrrende: bildene viser at Fred tar livet av kona si, hvorpå han blir arrestert og havner i fengsel. Herfra og ut setter Lynch virkelig inn sjettegiret, i sin audiovisuelle fremstilling av det påståtte drapets konsekvenser. Lost Highway er en estetisert rus for sansene, men som så ofte ellers hos Lynch utløses det skrekkmarinerte fyrverkeriet av rollefiguren(e)s emosjonelle bagasje. Lost Highways stilistiske slagkraft skyldes i stor grad Peter Demings debut som Lynch-fotograf, og de to skulle videreutvikle samarbeidet i Mulholland Dr. (2001). –SW

27Idiotene

idiotene
Danmark, 1998

Med tv-serien Riget (1994) rev Lars von Trier sitt image som forførerisk estetiker (Europa-trilogien) i filler. Eksperimenteringen med utvasket 16mm og rørete tidsklipp ledet til Breaking the Waves (1996) og Dogme 95-manifestet, som han – med Thomas Vinterberg som sin medsammensvorne – presenterte med brask og bram i Cannes. For von Triers egen del ble resultatet Idiotene (1998), som skapte kontroverser og debatt i sin tid, hovedsakelig grunnet eksplisitte sexscener. At filmen i dag er kanonisert handler ikke om slike grenseoverskridelser. Idiotene er neppe definisjonen av manifestets ideal om “en rendyrket fortelling” eller dets potensial til å vektlegge skuespilleres tilstedeværelse foran kameraet, men som intellektuell øvelse er filmen uovertruffen.

En vennegjeng bestemmer seg for å spille et levende rollespill, ved konsekvent å oppføre seg som såkalte spassere (psykisk utviklingshemmede) i en snerpete forstad utenfor København. Samtlige må underlegge seg et sett med regler, for å bryte med normene for god orden og oppførsel. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en speiling av ambivalensen tilknyttet von Triers prosjekt. Ved å følge Dogme-manifestets viftende pekefingre, skulle filmskaperne bryte med konvensjonene i samtidens film, og ved å overføre denne praksisen til et sosialt eksperiment, avslører von Trier at hans motivasjon for “revolusjonen” egentlig ikke handlet om å ta avstand fra den industrielle filmens form, men om å vekke filmskaperes vilje til å piske seg selv. Visst fantes det muligheter i Dogme-formens begrensninger (synliggjort av filmer som Festen, Elsker deg for evig og norske Når nettene blir lange), men i von Triers egen filmografi ble Idiotene mest av alt et forsøk på å utfordre auteurens totalitære regime, med et fullstendig anarkistisk, men likevel oppsiktsvekkende kontrollert resultat. –LOK

Med spillefilmdebuten Fucking Åmål (1998) seilte regissør Lukas Moodyson inn på den svenske og internasjonale filmscenen med voldsom medvind fra både kritikere og publikum. Det var noe unikt skandinavisk over fortellingen og iscenesettelsen – særlig i aspektene knyttet til “utkant-Sverige”, fordommer og behovet for å tilpasse seg et sosialdemokratisk velferdssamfunn. 16 år gamle Agnes (Rebecka Liljeberg) forelsker seg i klassekameraten Elin (Alexandra Dahlström), og må konfrontere både sin egen seksualitet og småby-mentaliteten i Åmål. Tematikken var rimelig uutforsket i skandinavisk film på dette tidspunktet, og takket være de unge skuespillernes evne til å formidle både frustrasjon og lidenskap, tok de plass i hjertene hos en hel generasjon.

Filmen lykkes spesielt godt fordi den tilsynelatende potente tematikken omkring seksualitet underkastes en rørende og troverdig oppvekstskildring som fremdeles føles aktuell. Mer undervurdert er imidlertid filmens audiovisuelle egenart. Ulf Brantås‘ fotografi er kornete og hjemmevideo-aktig i store deler av filmen, men lades med uttrykksfull bruk av lys og farger. Ja, noen ganger er det som om sollyset og de sterke primærfargene (spesielt gult og rødt) er så hissige at de nesten bryter ut av sin kornete oppløsning – akkurat som Agnes selv. På soundtracket durer Robyn, Per Gessle og Broder Daniel med utilslørt energi. Det er fascinerende å tenke på Moodysons toneskifter både tematisk og stilistisk de påfølgende årene, med hippie-komedien Tilsammans (2000) og det nedslående, men usigelig vakre mesterverket Lilja 4-Ever (2002). Debuten skapte grobunn for denne kunstneriske friheten, med sitt sofistikerte uttrykk og sin vare skildring av unge menneskers brusende følelser. –TJH

25Naked

naked
Storbritannia, 1993

«Glem alt annet du har sett av Mike Leigh. Naked er noe helt annet.» Beskjeden kom fra en av cineastene jeg sto sammen med utenfor Prinsen Kino i Trondheim, etter en visning på det lokale cinemateket. Jeg skulle se Naked (1993) i forbindelse med en filmvitenskap-forelesning dagen etter, og hadde erkjent for de andre kinogjengerne at Mike Leigh og britisk sosialrealisme så langt ikke hadde vært noe for meg.

Påstanden om at Naked var noe helt annet traff som en svingdør i pannebrasken. Jeg forlot filmvisningen med en følelse av oppstemt mismodighet, ute av stand til å snakke med noen. Naked er et eksempel på hvordan mørk og fortvilet kunst kan etterlate den som opplever verket med en følelse av noe salig; der dypdykket i kloakken ender opp med å bli en slags renselse til slutt. Jeg har senere sett flere gode filmer av Leigh, men Naked er fortsatt hans mesterverk. Hovedpersonen Johnny (David Thewlis) er ufordragelig og sår, og hans selvdestruktive odyssé langs Londons gater avslører ham som mer enn bare en ondsinnet misantrop. Naked er en av få filmer med så mye sprengkraft at den vokser ut av seg selv og blir en befriende ærlig tilstandsberetning om menneskets kamp. –SW

24Bennys video

bennys-video
Østerrike, 1992

En hylende gris dras ut på et gårdstun. En sylinderformet innretning trekker av. Bildet fryses idet grisen gjennomgår voldsomme kramper, før det spoles tilbake til selve dødsøyeblikket, og tilskueren innser at hun eller han opplever scenen fra hovedkarakterens synsvinkel. Dette er åpningsscenen i Bennys video (1992), som skaper en ubehagelig fornemmelse av å iaktta dette makabre spetakkelet gjennom øynene til en forstyrret person – en som er i stand til å utøve vold. Ved hjelp av slike virkemidler plasserer Michael Haneke oss i en ubehagelig posisjon, og retter søkelyset på at vi mennesker har for vane å konsumere vold – et tema han har returnert til gang på gang i løpet karrieren.

Det ubehagelige anslaget får en grusom reprise da Benny (Arno Frisch), tilsynelatende umotivert, skyter og dreper sin venninne, samtidig som han fester hendelsen til en videotape. Haneke motsetter seg å gi konkrete begrunnelser for ondskapen han fremstiller. Vi blir aldri servert betryggende årsaker; de skjellsettende voldshandlingene lar seg ikke “arkivere”, og fortsetter å plager oss – lenge etter filmen er overstått. Haneke fokuserer på selve handlingens vesen, fenomenet som stilles til skue; den sedvanlige “karakterpsykologien” vi forventer i møte med en hvilken som helst filmfortelling settes til side. Handlingenes vilkårlighet og meningsløshet gjør de enda mer groteske, og sannsynligvis desto mer virkelige. –EV

Wild at Heart (1990) er kanskje David Lynchs mest umiddelbare film, med sin rå kraft og lidenskapelige energi. Men dens frenetiske humor og eksessive voldsbruk sørger likevel for å gjøre den passe utilregnelig, slik at man stadig kan åpne og lukke dører i det filmatiske galehuset. Lynch sørger for å tilføre historien om «umulig kjærlighet» noe manisk, maniert og animert. Wild at Heart er et såpeaktig melodrama, proppet med amerikanske mytologier – ofte vulgære, inntil det parodiske – og stilistiske krumspring.

Nicolas Cage og Laura Dern er perfekt castet som det følelsesridde hovedrolleparet; Willem Dafoe, Crispin Glover og Diane Ladd sprøyter bensin inn i det karikerte birolleregistret. Universet filmen utspiller seg i er i det hele tatt så utenom-det-vanlige, at det er vanskelig å la seg hefte ved potensielt problematiske sider, som den stiliserte volden. Dessuten er det noe med Lynchs blanding av vold og store, vonde følelser, som gjør at Wild at Heart – i likhet med Twin Peaks (1990-91) og Blue Velvet (1986) – føles mer som oppriktige forsøk på å formidle menneskelige tilstander enn provokativt vrøvl. I Wild at Heart spilte Lynch videre på den mer konvensjonelle, narrative koden han hadde knekt i Elefantmannen (1980) og Blue Velvet, men forsterket sitt surrealistiske uttrykk innenfor mainstream-rammene, som sørget for Gullpalmen i Cannes og evig kultstatus.–SW

Mesterregissør- og animatør Hayao Miyazakis enestående eventyr Prinsesse Mononoke (1997) er 90-tallets fremste tegnefilm, som forteller en episk historie, rik på tematiske og emosjonelle tråder, og byr på en forbløffende kompleks visualitet i sitt animerte uttrykk. Der mange gode Disney-filmer forteller sine eventyr med enkle motiver og beskyttende moral, strekker Miyazaki sin beretning langt bortenfor hva et hvilket som helst eventyr nødvendigvis kan bære. Historien om prinsen Ashitakas kamp for å fri seg fra villsvindemonen Nagos dødelige forbannelse, og alle de han møter på sin reise, er mettet med alvor og allegorier – egentlig nok til å fylle et helt eventyrunivers av filmer. Men Miyazaki klarer å bære frem det hele i løpet av én film, uten å miste noen av trådene som introduseres underveis.

Prinsesse Mononoke har flere tematiske elementer, men kanskje sterkest (og vakrest) står portrettet av kampen mellom kultur og natur, eller kanskje mer presist: menneskets utnyttelse av naturens ressurser, og hvilken åndelig verden i naturen som kan gå tapt om man ikke tar deres rolle i vårt felles kosmos på alvor. Ashitakas møte med ulvejenta San, og deres gradvise kjærlighet og forståelse for hverandre, står sentralt for vår følelsesmessige tilknytning til dette budskapet. Og på tross av animasjonens distinkte stil, som kan være distanserende, skaper Hayao Miyazaki mirakuløst nok et gjenkjennelig bilde av vår egen verden – selv i et så virkelighetsfjernt fiksjonsunivers som det Prinsesse Mononoke utspiller seg i. Denne filmen har et fascinerende, fargerikt ytre og et bankende hjerte i sitt indre – som kan pumpe følelser inn i enhver livløs skrott. Et tindrende mesterverk. –KM

21Bitter Moon

bitter-moon
Frankrike, Storbritannia, USA, 1992

De fleste anser enten Repulsion (1965), Rosemary’s Baby (1968) eller Chinatown (1974) for å være Roman Polanskis beste filmer, men la oss med dette slå et slag for Bitter Moon (1992). De siste årene har filmen fått stadig mer oppmerksomhet, og er i ferd med å ta steget fra å være en stemoderlig behandlet aquired taste til å bli en slags klassiker i Polanski-katalogen. Sjangerøvelsen Frantic (1988) ble Polanskis store comeback etter nitriste år på åttitallet (på flukt etter den store skandalen), men Bitter Moon er verket som for alvor beviste at polakken hadde mer å formidle – fra sitt innerste. Til tross for at filmen baserer seg på Pascal Bruckners roman Lunes de fiel, er det et nesten plagsomt personlig verk, der Polanski konfronterer sin egen hang til unge, “formbare” kvinner – flankert/romantisert som forførende henvendelser fra en middelaldrende mann med erfaringer fra et liv i kunstens vold.

Peter Coyote er mesterlig i sin fremstilling av den rullestolsbundne forfatterspiren Oscar, som på patetisk vis benytter oppholdet på et luksuriøst cruiseskip til å formidle sin erotiske odyssé til en avvisende, men stadig mer hypnotisert midtlivskrisemann (Hugh Grant). Størstedelen av filmen utspiller seg i et oppstykket tilbakeblikk, der Oscar har dratt til Paris for å søke inspirasjon til å skrive stor litteratur. Prosjektet saboteres når han forføres av en ung fransk kvinne ved navn Mimi (Emanuelle Seigner), og oppslukes av et eventyr som volder stor skade for begge involverte. I sitt forsøk på å leve ut den «europeiske drømmen», lammes han – bokstavelig talt – av en trang til å utforske periferien av den seksuelle sfære, som ender i aggresjon. Til slutt sitter vi igjen med to mennesker som volder hverandre intens smerte, og som på Bunuel-aktig surrealistisk vis henfaller til fornedring. Som analyse av hva som kan skje når samboere ikke respekterer hverandres grenser, er Bitter Moon bitende; ofte hysterisk morsom og absolutt pirrende, men også dypt tragisk. I sin enkle, parodisk smørglinsende form er Bitter Moon enkel å misforstå som ren trash, men de fenomenale rolleprestasjonene og Polanskis sublime manuskript overvinner alle mistanker. –LOK

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 20-11. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Blir neppe like mye sirkus og debatt rundt denne som 40-31-listen :)

    Personlig ville jeg kanskje sett FESTEN og IDIOTENE bytte plass, men så er jeg jo også noe av en festlig idiot da.

  2. Jon Nordvik sier:

    Kommer Bill Condons Gods and Monsters med på listen?

  3. Ole Jon Tveito sier:

    Nå blei jeg litt letta. hadde 8 av 10 her. Fucking Åmål er vel å overdrive noe, vel… Liljs $-Ever skulle hatt den plassen.
    Glad for å se Bennys video, Wild at Heart og Fight Club. Alle filmer som rystet meg da jeg så dem på kino.
    Lost Highway er også soleklar.
    Enig i at Festen er bedre enn Idioterne!

  4. Dag Sødtholt sier:

    Lilja 4-ever kom i 2002…!

  5. Steinar Finne sier:

    Jeg krysser fingra for eyes wide shut!

  6. thomas sier:

    Blir vel den grufulle pulp fiction øverste. Stilig vold som ikke finnes stilig. Altså kun vold. Nei takk.

    • Hans sier:

      Tror ikke PF havner på førsteplassen, selv om den sikkert er nokså høyt på lista. Og det er jo ikke spesielt overraskende, i så fall, for PF er en ekte klassiker, og for mange definisjonen på amerikansk film på 90-tallet. Men er man moralist med tanke på film og vold, er vel Tarantino et mareritt,

    • thomas sier:

      Jeg er ikke moralist. Filmen er kjedelig! Den er verken kul, stilig eller nyskapende på noe vis. Safe eller magnolia er tiårets amerikanske film for meg.

  7. Hans sier:

    Meget god omgang. I min bok vurderer jeg disse filmene slik:

    Smaken av kirsebær: 9/10
    Fight Club: 8/10
    Lost Highway: 9/!0
    Idioterne: 8/10
    Fucking Åmål: 10/10
    Naked: 10/10
    Bennys video: 9/10
    Wild at Heart: 9/10
    Mononoke: 10/10
    Bitter Moon: ikke sett

    Gleder meg til fortsettelsen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>