"Jeg er din"

Analysen

Jeg er din (2013)

Jeg er din oppleves som insisterende og nødvendig på en måte som skiller den ut fra den foreløpige rekken av årets norske filmer. Iram Haq vil virkelig fortelle noe. Men hva?

Haqs spillefilmdebut er like famlende og retningsløs som hovedrollefiguren Mina (Amrita Acharia), en karakteristikk som kanskje høres drepende ut, men som absolutt ikke er ment slik. På grunn av dens uforløste preg etterlater ikke Jeg er din så sterke spor i bevisstheten som man skulle ønske, men filmens flakkende fortellemåte føles som et bevisst valg fra Haq, og gjør hennes steg fra kortfilm over til spillefilm til en interessant affære.

Det levende og lite rigide handlingsforløpet i Jeg er din oppleves som forfriskende rødmuss i årets nokså bleke, norske filmansikt. I tillegg formidler den seriøse tonen at filmen vi ser faktisk er verdt noe; her vannes ikke noe ut med avvæpnende humor eller halvfabrikerte plot-løsninger. Jeg er din gir meg assossiasjoner til flere modernistiske skildringer av mangel på rotfeste – fortellinger om mennesker som ikke finner sin plass og som forsøker å fylle et tomrom.

Det er mange slike figurer i filmhistorien. Hva skal til for å huske dem? Av Michelangelo Antonionis tomme og overflate-baserte filmer husker jeg L’eclisse bedre enn L’avventura, fordi førstnevnte har flere minneverdige scener og en mer spennende måte å bruke filmkameraet på. Både Vittoria (Monica Vitti) i L’eclisse og Mina i Jeg er din er lite utviklede rollefigurer – de er utilfredse, vanskelige å spille på, på overflaten rett og slett litt kjedelige. Utfordringen for filmskaperen i slike tilfeller ligger i å skape et formspråk og manus som kan mane frem en personlighet – både hos filmen og dens diffuse rollefigur – som et usynlig omriss på en skriveblokk etter forrige ark, som kommer til syne når man lar blyanten fargelegge overflaten.

"Jeg er din"

Mina lever i en intim verden med sin sønn Felix (Prince Singh). Hun forsøker å livnære seg som skuespiller, men lykkes dårlig. Når Haq virkelig går inn for å vise Mina som fremmedgjort, søkende og lite tilfreds oppleves det aktuelt: filmen åpner med en scene der hun tvangsmessig onanerer til nettporno, mens hun senere i filmen utilslørt søker bekreftelse fra ukjente menn på en bar. Når Mina innleder et forhold til den svenske filmskaperen Jesper (Ola Rapace) er hun ettergivende og trengende. Hun har mye kjærlighet å gi, men lite annet, og få personlighetstrekk. På denne måten blir hun nesten uutholdelig å følge, i sitt forsøk på å klamre seg fast til livet, men hun er en fascinerende rollefigur som jeg bryr meg om hva som skjer med, selv om jeg sliter med å få sympati for henne.

Det tas ingen sentimentale utveier for å føre oss nærmere innpå Mina. Selv om hun møter motstand fra familien og blir behandlet dårlig av Jesper, er ingen rundt henne direkte dårlige mennesker. Særlig ikke sammenliknet med Mina selv, som på et tidspunkt blir anklaget av familien for bare å tenke på seg selv – en påstand som ikke er helt urettferdig. Hun tviholder på skuespillerdrømmen selv om den åpenbart ikke leder til noe, forsømmer sønnen og gjør seg avhengig av andre. Mennene hun omgir seg med utnytter henne, men hun utnytter også dem; de bruker henne seksuelt, mens hun trykker dem til seg i et egosentrisk forsøk på å jage ensomheten på dør.

Iram Haq gjør flere modige valg i sin første spillefilm, kanskje flere enn man oppdager med det blotte øye, særlig med tanke på at Mina og fortellingen ligger så nært knyttet opp til Haq og hennes eget liv. Er porno-åpningen og klining på Henrik Ibsens grav ment å provosere? Det er vanskelig å si, ettersom scenene ikke er påtrengende på noen som helst måte, til tross for sin høye grad av intimitet. I forkant av filmens premiere ble Jeg er din enkelte steder beskrevet som «kontroversiell». Var dette på grunn av kombinasjonen av nevnte bilder og Haq/Minas bakgrunn som norsk-pakistansk kvinne? For meg som etnisk norsk nordmann er det vanskelig å bedømme etter å ha sett filmen, da dette langt på vei handler om mottagelsen av filmen, og ikke om måten den er laget på.

"Jeg er din"

Det er også vanskelig for meg å si noe om temperaturen rundt familiekonflikten i filmen; hvor tett opp til Haqs eget liv den ligger, hvor symptomatisk den er for det norsk-pakistanske miljøet, eller om den først og fremst er ment å høre fiksjonsuniverset til. Det ville i alle tilfeller være arrogant av meg å redusere det problematiske forholdet mellom liberale Mina og de konservative foreldrene til «en klisjé», ettersom man må gå ut fra at Haq vet hva hun snakker om og ikke har interesse av å skitne til filmen sin med stereotypier. Selv om det norsk-pakistanske aspektet er viktig i Jeg er din, er det aldri et skrikende tema – derfor fungerer det også godt, men blir i likhet med alt annet i filmen litt for vagt, for vanskelig å identifisere meningen av og å engasjere seg i.

Udiskutabelt mer kontroversielt er forholdet Mina har til sin sønn, som stadig stikker kjepper i hjulene for hennes humpete romanse med Jesper. Som nevnt lenger opp må håndverket by på noe ekstra hvis man skal klare å omforme en fragmentarisk historie til et betydelig, kunstnerisk avtrykk, noe Jeg er din – vurdert som et helthetlig verk – dessverre aldri gjør. Følelsen er derimot hele tiden at dette er en film definert av Minas impulsive handlinger, som hverken det audiovisuelle eller dialogen riktig makter å dytte inn i en ordentlig gripende kontekst. Men det finnes øyeblikk der Haq, ved hjelp av overbevisende nonverbalt skuespill hos Acharia og Rapace, klarer å fortelle noe om Mina kun ved kameras hjelp, der altså særlig et par klamme og moralsk ukorrekte scener med sønnen Felix skiller seg ut. Det forblir usagt, men man kan formelig lese tankene til Mina: hvor mye enklere hadde ikke alt vært uten Felix?

Under alenemoren og sønnens besøk hos Jesper i Sverige venter det kåte paret på at Felix skal falle i søvn. Det trekker ut og blir et klaustrofobisk scenario der jeg bare ønsker at sønnen skal slutte å klenge, ikke først og fremst fordi jeg unner Mina og Jesper et ligg, men fordi det hele tiden er en risiko for at Jesper vil få nok og fraskrive seg ansvaret som reservepappa. Mina fremstår som et svært seksuelt menneske, men det er hele tiden mer som står på spill, noe Iram Haq tidvis klarer å skape en trykkende følelse av, som i de uttrykksfulle øyeblikkene der Felix blir en verkebyll.

Til tross for at kameraet ligger tett på Mina og hennes urolige, lille verden, skapes det imidlertid bare unntaksvis en skikkelig fortettet stemning. Jeg er din er fint fotografert og Even Vaas musikk upåklagelig, men filmens form blir for forsiktig, sett i forhold til den avstanden til publikum som allerede er skapt i manus. Mye handler om at dialogen stort sett er ganske uspennende, og da særlig de platte kjærlighetserklæringene mellom Mina og Jesper. Dette understreker selvsagt tomheten i Minas liv, men det blir for lite å spille på, når så mye avhenger av relasjonene og dialogen. Det er ingen tvil om at Jeg er din er en personlig fortelling, men billedspråklig sett føles ikke regien personlig – det føles mer som om kameraet bare skal gjøre jobben sin, som er å ikke miste Mina av syne.

"Jeg er din"

Mina og Jespers kaotiske liv står i kontrast til måten Minas pakistanske familie lever på, og skiller seg også markant fra Felix’ mer etablerte far og hans nye kjærestes samboerskap. Mina og Jesper er begge selvopptatte og forsøksvis selvrealiserende mennesker, de er baumanske produkter av en «flytende modernitet», opptatt av å identifisere seg selv, men alt det midlertidige og flyktige (inkludert kjærligheten) gjør dem bare ulykkelige og ensomme. Når de møter hverandre for første gang virker det lite troverdig – det går for fort i svingene til at dette kan tilhøre virkeligheten. Etter hvert forstår man at de begge på hvert sitt vis er impulsive og nokså ustabile, og at det kanskje ikke er så urealistisk at de møter nye mennesker på denne plutselige måten.

En av de beste scenene i Jeg er din er når Jesper etter en stund gjenopptar kontakten med Mina, via Skype, under en fest hjemme i Sverige, der han føler seg neglisjert av sin jobbrelaterte samarbeidspartner som befinner seg i rommet ved siden av. Det er kanskje sant som han sier at han savner Mina, men det er utløst av en akutt følelse av betydningsløshet. Etter å ha tømt følelsene sine over stakkars Mina som sitter foran dataskjermen i Norge, blir Jesper kåt og får henne til å begynne å kle av seg. Seansen avbrytes av Jespers samarbeidspartner, som entrer værelset og overrasker kompanjongen med hånden i buksa. Han ser ikke ut til å ha oppdaget noe, men klapper Jesper kameratslig på hodet og ber ham komme tilbake til festen. I dette moderne avstandsmøtet over Skype blottlegges både Mina og Jespers behov for hverandre; to trengende mennesker i et øyeblikks vemod, som bærer bud om at forholdet deres nok aldri vil fungere.

Iram Haq fortjener skryt for å ha gått inn i sitt første spillefilmprosjekt med oppriktighet og vilje – ikke bare fordi det føles friskt blant kobbelet av visjonsløse norske filmer, men også fordi Jeg er din tidvis er en god og aktuell film. Men det savnes en tydeligere overbevisning om hvorfor filmen betyr noe; et strammere grep rundt famlende Mina og et mer uttrykksfullt formspråk.

"Jeg er din"

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Tore Severin Netland sier:

    Det spennende med filmen er at hun bryter ut av sitt miljø men hadde hun heller møtt en fra Sørlandet som hadde brutt med sin kristne protesttantiske pietisme så kunne det blitt spennende. For meg blir hele Ola Rapace manusforfatter greia litt på sidelinja. Kunne hun ikke heller møtt en same som joiket … og dratt til Karasjokk……

    Som sagt her er det fine oppløp, men svenskehistorien holder ikke.

    TORE SEVERIN

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>