Grethe Bøe-Waals Operasjon Arktis er den første norske filmatiseringen av en Leif Hamre-roman. Kildematerialet alene borger for spenstige utendørssekvenser på Svalbard og ressurssterke ungdommer i vanskelige overlevelsessituasjoner. Ved hjelp av noen enkle fortellergrep makter Bøe-Waal å omsette historien til et medrivende epos på det store lerrettet.
Det har vært mye blest rundt regionale norske filmsentre og prisingen knyttet til film og tv-innspillinger her i landet. Til tross for fantastiske lokasjoner, har utenlandske aktører ofte blitt desillusjonert av kostnadene og heller reist til Island for å få den autentiske, nordiske looken. Det er selvfølgelig synd, men desto flottere blir det hver gang vår egen natur faktisk brukes for det den er verdt.
Kinoaktuelle Operasjon Arktis er et godt eksempel. Familiefilmen er delvis spilt inn på Svalbard og lar øyas magiske lys og topografi bli en visuell tumleplass for fotograf Gaute Gunnari. Dette gir en helt annen nærhet til materialet enn om man skulle anvendt kvasi-arktiske, dataanimerte bakgrunner à la The Golden Compass (2007).
Men vi foregriper begivenhetene. Operasjon Arktis er basert på Leif Hamres roman med samme navn fra 1971. Konseptet er like genialt som det er enkelt: Tre unge søsken lurer seg med på et redningshelikopter fra Bodø til Halvmåneøya på Svalbard, der de blir forlatt til seg selv i en vakthytte og må kjempe en kamp for å overleve blant isødets mange utfordringer. Enkelte justeringer er gjort i forhold til boken – eldstegutten i flokken er for eksempel erstattet med en jente – men ellers er det en ganske trofast adaptasjon. Hamres nerve ligger først og fremst i det tilsynelatende paradoksale spennet mellom store, åpne landskap og den lukkede klaustrofobien i barnas situasjon.
Isødets klaustrofobi
Filmen kaster oss rett ut i Halvmåneøyas tøffe omgivelser med Kristofer Hivju som ensom vaktmann blant farlige isbjørner og nådeløs natur. Hivju spiller på mange måter en slags «lightversjon» av sin rollefigur Tormund Giantsbane i Game of Thrones – noe som må være et bevisst valg fra Bøe-Waals side, ettersom Hivju ikke har noen annen rolle i filmen enn denne åpningssekvensen.
Operasjon Arktis veksler mellom det åpne, tilsynelatende grenseløse landskapet og det klaustrofobiske trykket innenfor vakthyttas fire vegger, litt som John Carpenters The Thing (uten sammenlikning for øvrig). Førstnevnte gir seg utslag i etableringsbilder og transport-sekvenser. Fløyelsmyke helikopterkjøringer seiler over snødekte fjelltopper mens dagens siste solstråler skyter som glovarme smeltejern over forblåste vidder. Eller hviler statisk på en bakketopp og observerer den vaklevorne hytta på en åpen slette, et steinkast fra det iskalde vannet.
I disse tablåene ligger det naturligvis en slags klaustrofobi materialisert i selve isolasjonen, men den understøttes ytterligere ved at store deler av filmen foregår inne i og rundt vakthytta. Bygget preges av sitt sted og sin alder. Veggene er tapetsert med avisoppslag fra Norges historie siden andre verdenskrig. Ovnen er kullsort og innrøkt. Isbjørnfeller og annen dyrepels stikker frem fra gulv og senger. Innredningen er både koselig og urovekkende på samme tid, ettersom vi vet at barna er blitt satt i en tilsynelatende umulig situasjon.
Selv om denne vekslingen er filmens suverene hovedstyrke, må det også foreligge en form for rytme til grunn – en fortellerstruktur som setter isolasjonen i system. Hvordan er fortellingen konstruert?
Rytme og helhet
Scenenes varighet rommer et interessant rytmisk grep. I løpet av barnas opphold i vakthytta presenteres mange små snutter – gjerne bare et minutt eller to – som fades inn og ut. Disse inn- og uttoningene er klare klippemarkører som forlenger opplevelsen av tiden, selv om den aktuelle sekvensen bare strekker seg over et døgn. Det kan selvsagt være en rent praktisk konsekvens av ønsket om å dekke så mange av bokas høydepunkter som mulig, men det nører også opp under den gradvise intensiteten i barnas situasjon. Jo lenger tid de oppholder seg der, jo større er sjansen for at det går nedenom og hjem.
Oppbygningen knyttet til matforrådet er et godt eksempel. Barna starter med hyttas eksisterende hermetikk. Deretter gyver de løs på en skjult matbod. Til slutt tvinges eldstesøster ut på jakt med et gevær hun aldri har håndtert. Det er med andre ord en logisk overenstemmelse mellom spenningen knyttet til det som faktisk skjer og variasjonene i klipperytme og scenevarighet. Små handlingsstikk kretser rundt den gradvise forverringen av matsituasjonen, uten at det føles stakkato av den grunn.
En viktig årsak til denne helhetsfølelsen ligger i Trond Bjerknes‘ musikk, som tonesetter de episke landskapsbildene med lange melodilinjer og ordløs vokal, varsomme teksturer for søskenflokkens karakterutvikling og voldsomme tutti-partier for spenningssekvensene. Filmens fortellerstruktur preges med andre ord av en slags symfonisk flyt, selv om den på sekvensplan føles stykkevis og delt.
På strategiske tidspunkter i fortellingen åpnes det opp for små doser spenning og action, knyttet til den gamle FM-radioen, noen stunt på tynn is og et par isbjørnkonfrontasjoner. Siden filmens hovedstyrke ligger i vekslingen mellom landskap og vakthytte, fungerer spenningen som stikk av energi – hovedsakelig for unge publikummere, som muligens vil kjede seg av filmens stasis for øvrig. Angivelig har Bøe-Waal hatt et ønske om størst mulig autentisitet, som har resultert i bruken av en ekte isbjørn. Et meget klokt valg, selv om man kan argumentere for at dyrets atferdsmønster er noe «antropomorfisert». Resultatet er overbevisende, og ligger heldigvis nærmere Jean-Jacques Annauds tilnærming i L’Ours (1988) enn i ovennevnte The Golden Compass.
Operasjon Arktis er imidlertid mer et kammerspill enn en utendørs actionfilm, og fordrer derfor at rollefigurene både er troverdige og klart definerte. Hvordan er dynamikken i søskenflokken?
Kammerspill
I filmens tidlige Bodø-sekvens blir vi introdusert for barnas personlige egenskaper i en hverdagssituasjon. Far (Nicolai Cleve Broch) er plattformsarbeider i Stavanger, mens mor (Line Verndal) har tatt med barna til Bodø. Som ferske innflyttere støter de raskt på nye utfordringer i skolehverdagen. Sekvensen som etablerer personlighetstrekkene tar utgangspunkt i en bandylek i skolegården. Sindre (Leonard Valestrand Eike), den mellomste i flokken, presenteres som uredd og tøff, og er ikke redd for å ta igjen mot selv større skolekamerater. Eldstesøster Julia (Kaisa Gurine Antonsen) er imidlertid mer reservert, og søker det nødvendige motet i livet. Yngstesøster Ida (Ida Leonora Valestrand Eike) sitter inne med mye kunnskap for alderen og har et varmt hjerte som ønsker alles beste.
Dette er utgangspunktene deres, som skal utvikles i løpet av tiden på Svalbard. Sindres mot skal bli en viktig ingrediens. Julia skal finne både mot og et voksent morsinstinkt. Ida snubler sjarmerende med noen gode intensjoner som går galt, men er likevel flokkens lim. Det fungerer godt. De unge skuespillerne er flinke til å fange rollefigurene, og til å utvikle dem underveis. Om jeg skal tillate meg å komme med en liten oppfording til regissør Bøe-Waal, er det å skape situasjoner som presser enda mer naturlig dialoglevering ut av barna (og selvfølgelig å ha en type dialog som virker realistisk i utgangspunktet). Hent gjerne inspirasjon og tips fra eminente barneregissører som Spielberg, Truffaut og Céline Sciamma. I og med at Bøe-Waal ønsker seg såpass høy grad av autentisitet i uttrykket for øvrig, er dette en naturlig forlengelse av intensjonene – særlig med tanke på at barna hovedsakelig må bære filmen alene, uten å kunne ‘riffe’ med voksne, profesjonelle skuespillere.
Det fine med filmens rytme – slik den ble beskrevet tidligere – er at kammerspillet blir mer håndgripelig. De korte sekvensene presenterer små handlinger som får konsekvenser for veien videre, og deretter søsknenes reaksjoner på disse. Dynamikken er imidlertid på sitt beste når søskenflokken får snakke om løst og fast, om andre ting enn bare den aktuelle situasjonen (Sindre forteller en vits, Ida gleder seg over mat på bordet, Julia gir en pedagogisk innføring i samtidens miljøproblemer – litt påklistret, kanskje, men ikke uten sjarm).
Operasjon Arktis er en godt fundert ‘high concept’-film som både er spennende og moralsk oppbyggende – i god norsk familiefilm-tradisjon. Som rent filmatisk verk ligger hovedstyrken i vekslingen mellom Svalbards natur som vakker, truende og åpen på den ene siden, og søskenflokkens sårbare situasjon inne i vakthytta på den andre. Fortellerstrukturen oppleves som både fragmentarisk og overraskende helhetlig på samme tid. Forhåpentligvis er dette startskuddet for flere vellykkede adaptasjoner av Leif Hamres ungdomsbøker. Selv skulle jeg gjerne sett en filmatisering av barndomsfavoritten Otter tre to kaller (1957).
