Venezia 2017: Hovedpersonens (Kirsten Dunst) subjektive reisen inn i psykedeliske stoffer ligner en lang og ekstravagant parfymereklame i Mulleavy-søstrenes regidebut Woodshock.

I The Art Life gis David Lynchs surrealistiske genialitet – eller geniale surrealitet – bakkekontakt, knyttet til en nærmest alminnelig lekelyst og et barnlig skaperbehov.

Med sin forsonende undertone tematiserer Isao Takahatas animasjonsklassiker Only Yesterday det å la fortiden fare og i stedet våge å føle på hva man egentlig vil her og nå.

Venezia 2017: Vi var til stede under den første visningen av Darren Aronofskys mother! i Venezia – en film som fremkalte både buing og brusende applaus.

Vi diskuterer kultregissøren Andrzej Zulawskis ufullendte og ekstraordinært ambisiøse science fiction-prosjekt On the Silver Globe, som Cinematekene viser i september. [5]

Venezia 2017: Vi har sett Alexander Paynes insentivstøttede sci-fi-satire Downsizing, årets åpningsfilm i Venezia – og lenge kjent som Paynes «hemmelige norske filmprosjekt». Men lykkes regissøren med sin ambisiøse idé?

The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan's fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.

Haugesund 2017: Den norske filmfestivalen fortsetter å være en viktig pitchekanal for nordiske produsenter, og en visningsarena for nordiske filmer av alle valører, men programprofilen bør spisses og kvalitetssikres bedre.

«Tungeskjærerne kan sies å være en såkalt soft documentary, og fungerer best når regissør Solveig Melkeraaen holder fokuset på de to unge hovedpersonene, Ylva og Tobias, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen.»

Hollywood er slangen som biter seg selv i halen, reproduksjonens onde sirkel. Og salige blir de som tørster når kinomørket først skjenker en originalskrevet blockbuster, uten synlige kompromisser. [6]