Haugesund 2017: Årets utgave av Den norske filmfestivalen i Haugesund (den 45. i rekken) var seg selv lik, både hva gjelder programmeringen og de faglige arrangementene. Men ønsket om en litt mer ambisiøs, audiovisuell profil melder seg nok en gang.
Det skal tale til programsjefenes fordel at de ikke har valgt å hengi seg til gråtende kameler og raslende ripsbusker – hvis profilen blir for smal, vil festivalen slite med å fremstå relevant. Sjangerfilmer og publikumsfrieri bør eksistere side om side med de tyngre festivalfilmene, og arrangementet skal både være en salgs- og lanseringssplattform for bransjen og en åpen visningsarena for toneangivende filmkunst.
Likevel er det verdt å spørre seg hvorfor man ikke har valgt å gå for mer interessante sjangerfilmer, eller hvorfor man ikke har kuratert de ulike programmene på en slik måte at de føles helhetlige og konsekvente innad.
Dette kom blant annet til uttrykk i hovedprogrammet, som kunne skilte med strålende festivalfilmer, som Safdie-brødrenes sprudlende noir-thriller Good Time og Joachim Triers allerede mesterverk-erklærte (og snart Toronto-aktuelle) Thelma, men også kapable, men noe skuffende Cannes-titler som Happy End (Michael Haneke), The Beguiled (Sofia Coppola) og 120 slag i minuttet (Robin Campillo) – samt mindre forhåndsomtalte titler som den trenerte og konvensjonelle Tom of Finland (Dome Karukoski).
De ulike nordiske programmene (seks i tallet, om man inkluderer Amanda-filmene) bød på et tilsvarende spenn i kvalitet og ambisjoner, særlig sideprogrammet Fokus Norden. Klovn-gjengens lattervekkende 80-tallskomedie Dan-Dream, Baltasar Kormákurs Taken-aktige Eiðurinn og Jens Dahls kammer-thriller 3 ting (angivelig et kjærlighetsprosjekt for hovedrolleinnhaver Nikolaj Coster-Waldau) var alle solide håndverkseksemplarer innen hver sin sjanger, men med få audiovisuelle løft eller ambisjoner. Jo mindre sagt om Ole Bornedals anstrengte og totalt umorsomme Dræberne fra Nibe, dess bedre.
Flere av filmene i Fokus Norden presenterer tilsynelatende nære og varme historier, men går seg tidvis bort i det de forsøker på – enten fordi man ikke klarer å strukturere historien riktig, eller fordi de henfaller til konvensjoner og referanser som ofte blir mer påfallende enn gripende.
Daniel Joseph Borgmans At elske Pia lanserer seg som en hybrid mellom fiksjon og dokumentar, men de regisserte elementene omkring den utviklingshemmede Pias kjærlighetsforhold til den enkle landsbyfiskeren Jens fremstår mye tydeligere og betydelig mer pinlig enn i f.eks. Jon Haukelands Barneraneren (2016). Katja Wiks flerhistoriefilm Exfrun forsøker seg på Ruben Östlund-estetikk i sine langdistanseobervasjoner av tre frustrerte fruer, men ender opp med å bli for selvbevisst.
Olli Ilpo Salonens ambisiøse studentfilm Wendy and the Refugee Neverland byr på spennende dybdefokus og et knirkefritt synth-soundtrack, men hadde fungert bedre som novellefilm enn spillefilm. De to oppvekstskildringene Star Boys (Visa Koiso-Kanttila) og Trädgårdsgatan (Olof Spaak) overbeviser med nennsom barneregi, men det «fæle» barna må omgi seg med – og da særlig foreldrenes tvilsomme livsvalg – fremstår til tider unødvendig konstruert som narrativ mekanisme.
To filmer skiller seg fra resten. Hlynur Pálmasons Vinterbrødre skildrer livet til to brødre i et (utitulert) gruvemiljø. Ved hjelp av blasst foto og bevrende lydspor som konstant veksler mellom stillhet og støy, fremstår gruven som et levende, organisk vesen som tærer på omgivelsene til de hjemmebrent-produserende hovedrollene. Her fornemmer vi både Andrej Tarkovskij (Stalker), Bela Tarr (Satantango) og Werner Herzog (Lessons of Darkness), selv om heller ikke denne filmen helt vet hva den vil, og derfor fremstår noe uforløst i sin narrative fremdrift.
Rojda Sekersöz‘ debutfilm Dröm vidare var et annet friskt gufs, som fortjent mottok FIPRESCI-prisen under årets festival (der undertegnede var jurymedlem – red. anm.). Riktignok henter den mye av sitt DNA fra Celine Sciammas Girlhood (2015) i sine skildringer av de småkriminelle jentene i en svensk forstad, men det er Evin Ahmads hovedrolle som virkelig tilfører det sosialrealistiske uttrykket sin nødvendige energi. Historien om den ressurssterke jenta som er et offer for eget miljø er kanskje ikke spesielt original, men den berører såpass mange emosjonelle tangenter i løpet sin spilletid – nøkternt, men alltid rettferdiggjort og overbevisende – at det er lite å skamme seg over når den først begynner å røske i hjerterota.
Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv at filmprogrammene i Haugesund er eklektiske, men det fremstår merkelig at det er så store sprang i filmenes ambisjonsnivå – fra generiske sjangerfilmer til uforløste «budskapsfilmer» til rettmessige kvalitetsfilmer. Det eneste som virkelig føltes sammenhengende – ja, på grensen til det parodiske – var årets nominasjoner til Nordisk Råds filmpris. Samtlige debutfilmer, og samtlige oppvekstfilmer (med unntak av danske Forældre, oppvekstens «andre side»).
Som vanlig ble filmvisningene akkompagnert av bransjetreff og seminarer, de fleste tilsynelatende velbesøkte og vellykkede – selv om den tematiske vinklingen noen ganger virket for generell: Hva mener man egentlig med ‘fremtidens filmpolitikk’? Noe logistikkrot knyttet til visningstidspunkter må tilskrives lavere bemanning enn vanlig, men festivalen kunne nok en gang krysse av for obligatoriske minglemuligheter, fester, sjømat, kanapéer og frittstående publikumsarrangementer.
Den norske filmfestivalen i Haugesund fortsetter å være en viktig pitchekanal for nordiske produsenter, og en visningsarena for nordiske filmer av alle valører, men programprofilen bør spisses og kvalitetssikres bedre – uten at festivalen mister noe av sin identitet.