Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Isao Takahatas Only Yesterday vises i alle byene, på ulike tidspunkter. I Oslo er den dessuten Månedens film. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Den japanske originaltittelen til Isao Takahatas Only Yesterday er «Omohide poroporo». Omohide betyr minne, og poroporo er et onomatopoetikon for dråper som faller. Det er en vakker måte å beskrive fortellingens struktur på.

Vi blir kjent med den 27 år gamle kvinnen Taeko, og følger hennes reise, mellom nåtid og fortid. Taeko bor alene i en leilighet i Tokyo, der hun jobber på kontor, og skal tilbringe sommerferien på gård der hun skal hjelpe til med innhøstingen av en bestemt type røde blomster (som anvendes til å lage pigment). Ifølge søsteren er hun ”over sin beste alder”, og ferieplanene om et spartansk liv på landet blir møtt av skepsis – hun kan vel ta seg råd til noe bedre? Og skal hun ikke snart treffe den riktige?

Men Taeko vet hva hun ønsker seg. På togturen til landsbygda kiler minnene fra sommeren da hun var ti år og bar på et inderlig ønske om å reise ut av byen. Tilbakeblikkene fokuserer på erfaringen av å vokse opp som jente i 1960-tallets Tokyo, med to eldre søstre og foreldre som stiller høye krav. I tro Studio Ghibli-ånd skildrer filmen en kvinnelig hovedperson på en autentisk og sammensatt måte – om enn farget av tidsånden Taeko omsluttes av.

Hvem er Taeko, og hvor er hun på vei? Minnene formidles av hovedpersonens fortellerstemme, og kaster et voksent blikk på de ulike situasjonene som er reflektert og tidvis selvironisk. Som ung var Taeko følsom og kreativ, og trivdes ikke særlig godt innenfor konforme oppdragelsesrammer i et borgerlig hjem. I tilbakeblikkene møter hun lite annerkjennelse for sine kreative og impulsive krumspring – foreldrene og søstrene forstår seg virkelig ikke på henne.

På den ene siden er Taeko sympatisk og omtenksom, på den andre bortskjemt og overfølsom. Hun blir nærmest systematisk oversett for sine talenter, som skriving og skuespill, og foreldrene legger ikke skjul på hvor skuffet de er over at datteren sliter med prestisjetunge realfag som matematikk. Scenene der moren utbryter sin frustrasjon over Taekos dårlige resultater på en divisjonsprøve overfor en av de eldre søstrene, eller der faren fiker til henne fordi hun glemmer å ta på seg sko idet hun går ut, er vonde å se på. Det forsonende er at minnene filtreres av en voksen kvinnes selvinnsikt og livserfaring – for familien utviser også kjærlighet og omsorg, selv om de sliter med å møte Taeko i øyehøyde.

I tilbakeblikkene lar regissør Isao Takahata (Ildfluenes grav) fortidens minner liksom springe ut av en strek som oppstår i sentrum av bildet, drømmende som en akvarell. Takahata kjennetegnes av sin ekspressive og ofte eksperimentelle strek, og at han ofte spiller på tomme bildeflater. Angivelig var Only Yesterday et veiskille i karrieren, og han var sterkt inspirert av den kanadiske regissøren Fréderic Backs bruk av negative bilderom. Den magiske realismen man ofte forbinder med Studio Ghibli – ikke minst den mer ekstravagante, yngre kollegaen Hayao Miyazakis episke fortellinger Prinsesse Mononoke (1997) eller Chihiro og heksene (2001) – uteblir i Only Yesterday, som sverger til subtil, men distinkt poetisk hverdagsrealisme.

Klassevenninnes sladder, gutter hvis forelskelser hun ikke greide å gjengjelde og uoppfylte drømmer setter har satt sitt preg på Taekos tilværelse – også som voksen. På reisen til landsbygda møter hun forståelse hos den lokale mannen Toshio, som blir sendt for å hente henne på togstasjonen i Yamagata, og de forløsende samtalene former et fortrolig vennskap. Etter hvert som minnene nøstes opp, viser det seg at de to har felles erfaringer, på tross av forskjellig bakgrunn. Hun er byjente, han er bondesønn fra landet, men begge har jaget etter noe annet hele livet – og nå er de i ferd med å finne tilbake til seg selv.

Selv om Taeko ønsket å tilbringe ferien på landet som barn, er det først i voksen alder at hun oppfyller drømmen, fri fra familiens forventninger. Toshio, som er bondesønn, og bar på et ønske om å oppleve Tokyo. Tidlig i voksenlivet arbeidet han på kontor, akkurat som Taeko, men nå har han returnert til bygda for å drive økologisk jordbruk. Omsider har han utviklet forståelse for faren, som ikke lot ham flytte fra bygda i ungdommen. Taeko har på sin side forsonet seg med at hun ikke fikk muligheten til å bli barneskuespiller; i tenårene fant hun ut at teater likevel ikke var noe for henne.

De mange refleksjonene over et levd liv gis videre til tenåringsdatteren på gården der Taeko arbeider. Når jenta maser om dyre merkeklær til moren, skifter hun mening etter at Taeko forteller om alle de meningsløse kranglene hun hadde med søstrene sine. Slik utviser Taeko en forståelse og dialog hun selv savnet i oppveksten.

På tross av sitt avklarte forhold til barndommen, hjemsøkes Taeko av minner. Årsaken blir tydelig idet Teako plutselig vippes av pinnen når vertsfamiliens bestemor ufortrødent spør om hun vil flytte til Yamagata og gifte seg med Toshio. Dette vil innebære et liv hun selv har gitt uttrykk for at passer henne godt, sammen med et menneske hun kan speile seg i. En slik grad av forpliktelse og potensiell selvaksept blir for mye for Taeko, og for første gang ser vi henne i ubalanse også som voksen, der hun flykter fra situasjonen, ut i regnværet. Plutselig ligner hun et barn igjen.

Senere innrømmer Taeoko at hun føler seg usikker. Er hun egentlig er så snill som alle tror, eller bare later hun som? Tilliten overfor Toshio og forståelsen han viser henne tilbake, indikerer at det nok har utviklet seg noe mer enn bare et vennskap mellom de to. Takahata unngår imidlertid å avklare situasjonen: Taeko stiger ombord på toget som skal ta henne tilbake til Tokyo, og oppfordres til å tenke over den gamle damens forslag.

Skikkelser fra barndommen dukker opp på toget tilbake til storbyen, som en symbolsk forsoning, hentet fra en drøm. Jeg kan avsløre at handlingen fortsetter å løpe langt inn i rulleteksten; slutten ikke er fullt så åpen som vi først får inntrykk av.

Only Yesterday er en kompleks oppvekstskildring om selvaksept, som tematiserer det å la fortiden fare og i stedet føle på hva man egentlig vil her og nå. Taeko kjenner hvordan samfunnet presser henne til å konstruere et «perfekt» livsløp, men utfordrer seg selv til å høre på sin indre stemme. Ved å følge barndommens uoppfyllte drømmer og åpne seg opp, finner Taeko ut hvem hun er og hvor hun vil være, hvor hun er på vei.