Regissør Hal Ashby prøver å injisere noe meningsfylt i The Last Detail (1974), men filmen er til syvende og sist en master class med Jack Nicholson. [8]

I sin symfoniske ordløshet er filmene til Artavazd Pelesjan sterke vitnesbyrd om film som noe totalt selvstendig fra andre uttrykksformer. Pelesjan er æresgjest under årets utgave av Minimalen Kortfilmfestival i Trondheim. [2]

Før jul mottok den norske filmoffentligheten en gledelig melding: Filmregissør, fotograf, forfatter, dokumentarist og journalist Karoline Frogner ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere.

Berlinalen 2014: Ved forskjellige anledninger rettet årets festival et fokus på den såkalte «Berliner-skolen». En gruppering som virkelig har befestet seg som noe av det mest spennende i europeisk film.

Krigspropaganda og problematiske kjønnsfremstillinger overdøves fullstendig av Busby Berkeleys mesterlig koreograferte dansenumre i The Gang's All Here. [1]

Med Inside Llewyn Davis går Joel og Etan Coen sekstitallets Greenwhich Village-miljø etter i sømmene. Svorne Coen-tilhengere vil finne mye å glede seg over, men filmen er ikke noe mesterverk, slik mottagelsen har båret bud om.

Legg vekk champagnen og la finstasen bli i skapet: NRK har nemlig valgt å ikke sende årets Oscar-utdeling. [5]

Martin Scorsese kvesser klørne igjen i The Wolf of Wall Street -- en velsmurt varieté fylt til randen med eksess og glitrende rolleprestasjoner.

Med følsom regi og sans for megetsigende detaljer gir Tehrani et nyansert bilde av en ung norsk Afghanistan-veteran.

Ennio Morricones musikk til Sergio Leones filmografi er full av gåsehudfremkallende høydepunkter. [6]

Samtidig med Cahiers-regissørene fantes det et annet Frankrike som kopierte Hollywoods sjangere uten blygsel. Her var Jean-Paul Belmondo, nybølgens gamle ansikt, det store trekkplasteret.  [6]

Som Roma befinner Den store skjønnheten seg i brytningen mellom nytt og gammelt. Etter flere tiårs relativ idétørke i italiensk film, henter Sorrentino inspirasjon fra gullalderen. [2]