Nylig besøkte Montages for fjerde år på rad Gøteborg internasjonale filmfestival, Nordens største i sitt slag. Vår utsendte medarbeider Dag Sødtholt var igjen på plass, og presenterer en kort generell rapport og 5 høydepunkter fra festivalen. Tidligere rapporter fra festivalen: 2011, 2012 og 2013 del 1 og del 2.
*
Gøteborg internasjonale filmfestival holder fram som de stevner med et meget bredt utvalg filmer – 500 stykker forkynte årets vignettfilm – i tillegg til en rik flora av seminarer. Det mest attraktive på den siste fronten var nok en Master Class med Ralph Fiennes, i forbindelse med visningen av hans nye film The Invisible Woman. Fiennes både spiller i og regisserer dette kostymedramaet, og skal vi tro dette intervjuet med Kristin Scott Thomas har vi en godbit i vente. (Det fullstendige seminarprogrammet kan du se her.)
Festivalen hadde ellers et stort fokus på russisk film, og kunne presentere hele 19 arbeider. Blant mye nytt kunne man gjense eldre filmer som Tilbake (Andrej Zvyagintsev, 2003), Of Freaks and Men (Aleksej Balabanov, 1998) og My Friend Ivan Lapshin (Aleksej Gherman, 1986). Nettopp Aleksej Gherman sto for filmen undertegnede knyttet størst forventninger til. Både Balabanov og Gherman døde i fjor (Montages hyllet den altfor lite kjente regissøren med denne artikkelen), men sistnevntes Hard To Be a God ble ferdigstilt av hans kone og regissørsønn Aleksej Gherman jr.
Science fiction-filmen baserer seg på en fortelling av de legendariske Strugatskij-brødrene, som også leverte råmaterialet til Tarkovskijs Stalker (1979, og kan endelig se dagens lys, etter en lang og trøblete postproduksjon. Dessverre ble filmen vist før jeg ankom festivalen, men jeg kan uansett anbefale alle med sans for skrudde filmopplevelser å ha denne på DVD-radaren.
Vanligvis er jeg i Gøteborg under hele festivalen, men skadeskutt av fjorårets dårlige festivalopplevelse, kuttet jeg i år besøket til det halve. (Hvilket medfører at denne rapporten kun inneholder 5 høydepunkter, og ikke 10, som tidligere år.) 2014-utgaven bød på to store forbedringer. Den ærverdige kinoen Bio Capitol, med sitt visuelt egenartede interiør og mengder av festivalhistorie i veggene, var tilbake på plass – heldigvis. Og enda bedre: I år kunne de presse-akkrediterte for første gang løse ut billetter på forhånd, etter omtrent samme system som på TIFF, for samme dag og neste dag.
Riktignok hadde dette spesielle billettkontoret kun åpent fra kl 08.30 til 12.00, men det lå like i nærheten av hovedkinoen Draken, og i etterkant av første visning (start 10.00) rakk man fint å sikre seg billetter for to dager i én jafs. Det flotte var at det gamle systemet, med at akkrediterte stiller seg i en egen kø ved kinodøren for å besette tomme plasser ved visningsstart, ennå var i kraft. Dermed var fleksibiliteten stadig intakt (i motsetning til i Tromsø), mens en langtidsplanleggende person kunne innta setet i ro og mak, framfor å stå å henge lenge i døren.
Dessverre slet festivalen med mange av de samme problemene som i fjor. Riktignok var et par av de mest håpløse provisoriske visningsstedene en saga blott. (Å ha Bio Capitol tilbake hjalp nok mye her.) Men det var ikke noe særlig bedring i forhold til fallet i kunstnerisk kvalitet jeg registrerte i fjor. (Jeg understreker at, som alltid under mine besøk i Gøteborg, forholder jeg meg kun til fiksjonsfilmene.) Det er fortsatt for mye fyllmasse og kuriositeter i programmet. For eksempel må den japanske Anatomy of a Paper Clip være den tynneste absurdistiske komedien jeg har sett på lenge. Svenske distributører later også til å sakket akterut i forhold til oss, for flere av førpremierene – gode å ha som nødhavner hvis programmet ellers går en i mot – som Fortiden og Den store skjønnheten, hadde allerede gått lenge på norsk kino. Hva som ellers er årsaken til det altfor ujevne programmet er vanskelig å si, men jeg tar meg i å savne to ting. For bare få år siden var det mye interessant tysk film – man snakket til og med om en ny tysk bølge – og mye vital latin-amerikansk film. I år var det få arbeider fra disse to områdene som ble vist i Gøteborg.
Det som virkelig er fortærende, er den ofte sjokkerende dårlige kvaliteten på de digitale visningene (en trend som ble innført i fjor.) Bilder av en kvalitet som bare for kort tid siden ville blitt avvist som hårreisende inkompetent, ruller nå over lerretet med den største selvfølgelighet. Ut fra hva man ser i Gøteborg kunne man tro at filmkunsten har degenerert fullstendig i løpet av de siste par årene.
Det er jo ikke riktig. Man har måttet jenke seg noe – jeg forstår naturligvis at 35mm er en saga blott – men kort tid før Gøteborg-turen så jeg flere filmer i Tromsø, og ingen av DCP-ene der så sjenerende digitale ut. Hvis festivalen har blitt sittende med svarteper og et kildemateriale som enhver filminteressert person ville betakket seg for å se, og man likevel insisterer å ha filmen på programmet, bør det i alle fall være et minstemål å advare publikum om at «kopi»-kvaliteten er dårlig. (Kvalitetsbevisste kinoer og cinemateker i Paris gjør dette stadig vekk.)
Riktignok har festivalen i flere år hatt en forkjærlighet for å vise amerikanske independent-filmer i diverse fryktelige formater, men man har kunnet styre unna disse ved å sjekke ut de tekniske spesifikasjonene i festivalkatalogen. Nå har man kun en sekkebetegnelse som heter DCP med et digert spenn i kvaliteten; fra noe som kan minne om 35mm til det aller verste søppel. Flere av de beste filmene jeg så i år var på visninger der jeg vurderte å forlate kinosalen etter bare få sekunder, men likevel ble sittende i mangel på alternative visninger.
Red Family var så digital at rollefigurene så dukkeaktige ut. To av filmene i Kritikeruken, September og October November, fortonet seg som en DVD av dårlig kvalitet, blåst opp på stort lerret. Den stakkars kritikeren, som i programmet skrev at sistnevnte var preget av «perfekt ljussatta bildkompositioner», kunne jo ikke vite at enhver delikat lyseffekt gikk tapt under visningen. (Rulleteksten kunne tyde på at filmen var skutt på 35mm!) Likevel ble jeg dypt grepet av rollefigurene og historien, og jeg tør nesten ikke tenke på hvor sterk opplevelsen kunne ha blitt hvis filmen ble vist på en måte som ivaretok regissørens intensjon. På den annen side ble min beste festivalopplevelse, For Those Who Can Tell No Tales, vist fra en DCP som lot bildene stå fram i sin fulle, majestetiske prakt. Jeg har naturligvis ikke noe mot det siste, men den fullstendig uforutsigbare vekslingen i visningskvalitet gjør at det rett og slett vanskelig å vurdere de forskjellige filmene opp mot hverandre.
For annet år på rad dro returnerte jeg altså fra Gøteborg etter å ha sett flere filmer med en dårligere billedkvalitet enn på min egen PC. Da bortfaller mye av poenget med å dra på festival. Tidligere har jeg dratt hjem med en følelse av vemod, nå trakk jeg på skuldrene. Fortryllelsen ved Gøteborg-festivalen er over og en kontrakt om kvalitet er brutt.
Den norske filmen Brev til Kongen vant den største prisen under festivalen i år. Fullstendig prisvinnerliste finner du her.
1. For Those Who Can Tell No Tales (Jasmila Zbanic, Bosnia)
Krigen, krigen, krigen. Jeg har sett mange filmer fra de eks-jugoslaviske landene de siste årene, og felles for nesten alle er at de enten handler om krigen i Jugoslavia, eller at denne ligger der som et smertefullt bakteppe. To unge, kvinnelige regissører har stått for de kanskje mest tankevekkende og engasjerende bidragene. Det er ikke tilfeldig at begge kommer fra Bosnia, det mest krigsherjede og i dag delte landet, som lider under korrupte, vanstyrende politikere; en situasjon som nylig førte til voldelige opptøyer. Aida Begic‘ debutfilm Snow (2008) er en poetisk og uhyre følsom beretning om en landsbygd der det nesten bare står kvinner tilbake etter krigen. Hun fulgte opp denne med Djeca: Children of Sarajevo (2012), om en ung kvinne som forsøker å holde traumer fra krigen i sjakk ved å flykte inn i en svært regeltro muslimsk fromhet. Den er ikke like god, men like fullt en solid karakterstudie. (Begge filmene har blitt vist i Gøteborg.)
Jasmila Zbanic satte konflikten på filmkartet ved å komme fra intet og vinne Gullbjørnen i Berlin i 2006 med debutfilmen Grbavica. Den berømte serbiske skuespillerinnen Mirjana Karjanovic, kjent fra flere Emir Kusturica-verker, gir her et sterkt portrett av en kvinne som fortsatt er psykisk ødelagt etter å ha blitt voldtatt over lengre tid i en fangeleir under krigen. Zbanic’s neste verk, På vei (2010), forteller subtilt og engasjerende om et ungt par som på hvert sitt vis forsøker å takle de smertefulle etterdønningene fra krigen: Hun kaster seg inn i verdslig fornøyelsessyke, mens han blir muslimsk fundamentalist. Krigen blir nesten ikke nevnt, inntil en usedvanlig gripende scene der jenta vender tilbake til barndomshjemmet sitt, der familien ble fordrevet til fordel for serbere.
For Those Who Can Tell No Tales åpner med et bilde av en bro med hektisk trafikk i et engelsktalende land. Så klippes det brått til en person som står og ser på et ruinert hus. Så til et mektig oversiktsbilde av et snølandskap, der en person betrakter en bro i det fjerne (bildet over). Dette er den suggererende, mystiske opptakten som skaper effektfull kontrast mellom det normale liv og et øde landskap som bærer på bortgjemte minner om ødeleggelser, drap og ondskap av en ufattelig størrelsesorden. Dette er nok Zbanics filmatisk sett mest imponerende verk. Personen vi har sett er en australsk turist som velger et utradisjonelt feriemål, Bosnia, og når hun senere tar inn på et hotell og blir liggende og vri seg søvnløs, slår Zbanic til med noen usedvanlig uhyggelige kamerakjøringer utenfor hotellet.
Det hele virker surrealistisk og uforklarlig, spesielt siden vi tidligere har sett henne som ubekymret, typisk turist. Det er ikke før hun kommer hjem til Australia igjen at hun forstår. Hotellet, som ble hjertelig anbefalt i turistguiden, ble under krigen anvendt som en «voldtekts-leir». Hundrevis av muslimske kvinner ble sperret inne på rommene, torturert, voldtatt og deretter drept av serbiske tsjetnik-er. Selv ute på broen foregikk det voldtekter og drap, mens lokalbefolkningen så på fra husvinduene sine. Kvinnen blir så sjokkert over at hotellet drives videre som om ingenting har hendt – at ingen snakker om fortidens udåder – at hun drar tilbake. Nå, utenfor turistsesongen, blir hun sett på med svært mistenksomme blikk og blir overvåket av lokale politiet, mens hun forsøker å finne ut mer om bygningens historie. Men over broen orker hun aldri å gå.
For Those Who Can Tell No Tales er et slags film-essay, og bygger på virkelige hendelser; den australske performance-kunstneren Kym Vercoe spiller med stor naturlighet seg selv, og Zbanic gjenskaper opplevelsene hennes. (Her er et par intervjuer med begge to, fra YouTube og Indiewire.) Vi får aldri se noen voldsomheter, det bare snakkes om dem, og filmens tittel – og de utallige grusomme, glemte skjebnene – blir liggende og verke i underbevisstheten hos tilskueren. Denne ulmende resonansen, sammen med den nesten paradoksale nøkternheten i selve filmens uttrykk, gjør dette til en svært emosjonell opplevelse. Det blir ikke bedre av tanken på at de forskjellige folkeslagene i Bosnia levde fredelig side om side i mange tiår, før det gikk helt galt, i en slags familiekrangel som plutselig spant ut av kontroll. «Familiens» absolutt sorteste får blir her representert av en isnende ond tsjetnik (Leon Lucev), som lekser opp hvorfor muslimene fortjente alt de fikk og bare kunne ha det så godt.
2. October November (Götz Spielmann, Østerrike)
Götz Spielmann sier i programkatalogen: «October November dreier seg om komplekse temaer som døden og prosessen ved å dø. Hvordan kan en filmfortelling yte rettferdighet til slike eksistensielle spørsmål? Ved å stille de store spørsmålene med størst mulig presisjon.» Det har han sannelig klart. Det er noe glassklart over organiseringen av forløpet, i manøvreringen av rollefigurene i forhold til hverandre, og i iscenesettelsen av situasjonene. Historien har egentlig mange melodramatiske, ja nesten såpeopera-aktige elementer, men likevel opplevde jeg den som sann og seriøs. De forskjellige opptrinnene er helt klart spilt og vi har sett dem mange ganger før, men likevel føltes de umiddelbare, friske og nye.
Inntrykket av historien som spilt og framført, forsterkes av at hovedrolleinnehaveren er en skuespillerinne, og problemene hennes med å finne fram til noe ekte og fasadefritt i samvær med andre. Hva gjelder disse aspektene gjør Spielmann interessante grep allerede tidlig i filmen. Den første scenen viser skuespillerinnen under forberedelsene til en ny film. I den andre scenen spiser hun middag med noen, men når hun er på toalettet treffer hun en fremmed kvinne som på melodramatisk vis konfronterer henne med beviser for at hun har vært utro med kvinnens ektemann. Mot slutten av scenen ser vi dem reflektert i endeløse rekker av speil innover i bildet, omtrent som i den berømte speilsalen i Orson Welles‘ The Lady from Shanghai (1947). Melodramaet og stiliseringen leder oss til å tro at dette er en scene fra filmen hun spiller i, men den utspiller seg faktisk i virkeligheten. Fra dette øyeblikket hadde Spielmann meg i sin hule hånd.
Resten av filmen er strengt realistisk. Filmens største styrke ligger i Nora von Waldstättens intense og underspilte rolleprestasjon, der subtile skiftninger signaliserer kaoset bak hennes billedskjønne, tilknappede fasade. Den nidkjære profesjonaliteten hennes under innspillingen av en film vi aner at ikke har særlig stor kunstnerisk verdi, avslører en «over-achiever» med obsessiv trang til å eksellere for enhver pris. Etter at faren plutselig blir dårlig, må hun imidlertid dra tilbake til landsbygda for å slutte seg til sin sympatiske, men frustrerte søster (flott spilt av Ursula Strauss). Hun, som er skuespillerinnens rake motsetning, har blitt boende for å ta seg av faren. Etter at søstrene møtes, følger en rekke slående scener, som tålmodig og diskret belyser tematikken og rollefigurenes følelser. Filmen ender med en svært lang sekvens (20 minutter?), i praksis en eneste lang dødsskildring, som i all sin nøkternhet likevel må være noe av tøffeste jeg har opplevd i en kinosal.
3. In Bloom (Nana Ekvtimisjvili & Simon Gross, Georgia)
In Bloom (også vist nylig i Tromsø) er en briljant fortelling om ungdom i en sosial kontekst, utført med frapperende teknisk sikkerhet, med tanke på at skuespillerne er amatører og regissørene uerfarne. Dette er et regisamarbeid mellom georgiske Nana Ekvitimishvili og tyske Simon Gross. Den har blitt koblet til den nye rumenske realismen, men er helt uten de ganske uttværede scenene som skal skape realisme ved å mime det virkelige liv, og som for meg kan ende opp i lite fortellerøkonomiske longører.
For i den mer målbevisste og energiske In Bloom går det unna. De lange tagningene er imidlertid på plass, og det er ganske utrolig at de uerfarne tenåringsskuespillerne gjennomfører rolleprestasjonene helt prikkfritt. Vi møter to 14-årige jenter, Eka og Natia (til høyre og venstre i bildet over), fabelaktig spilt av henholdsvis Lika Babluani og Mariam Bokeria. Men dette er også en ensemblefilm, der hele ungdomsmiljøet og en bredere sosial sammenheng er i fokus. Ungdommelig opprør og frodig oppsetsighet står sentralt.
Det er en tøff virkelighet vi møter, med nød og rasjonering, familier i oppløsning og intern krangling, mobbing og brutale gutter som tar seg til rette, gjerne i flokk. Natia blir kidnappet av en beiler, og til tross for at hun er forelsket i en av de få rakryggede guttene på stedet, orker hun ikke kjempe imot, og går med på å gifte seg med kidnapperen. Ganske spesielt for en 14-åring!
Eka og Natia har vært uadskillelige, men nå oppstår et slags Stockholm-syndrom, der Natia begynner å ta parti for kidnapperen. Men jentenes opprørske natur lar seg ikke fornekte, og det skorter ikke på drama når en gjemt pistol trer inn i bildet. In Bloom er en usedvanlig vital film, som tegner miljøet i alle sine motstridende impulser, gleder og sorger. Babluani har en svært spesiell framtoning, nesten uttrykksløs med et drag av tristhet, men man aner en voldsom styrke og snarrådighet under overflaten. Filmens strategi med lange tagninger topper seg i en sekvens der hun stjeler showet ved å legge ut i en lang, stolt folkedans til ære for bruden, foreviget i toppbildet til denne festivalrapporten.
4. Just a Sigh (Jérôme Bonnell, Frankrike)
Som den østerrikske filmen ovenfor, klarer Just a Sigh, regissert av den unge, men allerede respekterte Jérôme Bonnell, kunststykket å få en forslitt historie til å framstå frisk og gripende. Men det hadde ikke gått uten Emmanuelle Devos. Det er ikke uten grunn at hun er en av de mest ettertraktede skuespillerinnene i Frankrike. Ansiktet hennes er som en åpen bok, samtidig som det innehar en pirrende uutgrunnelighet. Devos er mest overbevisende og medrivende når hun uttrykker forvirring, tvil og ubesluttsomhet. Dermed er Just a Sigh, eller originaltittelen Le temps d’aventure, som betyr noe i retning av «Tid for et eventyr», perfekt for henne. Her gestalter hun en skuespiller som fatter interesse for en middelaldrende mann (Gabriel Byrne) under en togtur. Etter diverse blikkvekslinger mister hun ham av syne, men hun har overhørt at han spør om veien til en kirke i Paris.
Plaget av en følelse av tomhet i livet sitt, og frustrert over en mislykket audition, drar hun på en innskytelse til kirken. Der foregår en begravelse, og etter å ha minglet litt med de ukjente gjestene, oppnår hun endelig kontakt med mannen. Etter et kort kjærlighetsmøte må hun egentlig reise hjem til England, der hun skal spille i et teaterstykke samme kveld, men tiden går og hun ombestemmer seg stadig. I noen altfor korte timer står hun og balanserer på en knivsegg, der impulsive beslutninger kan føre til avgjørende endringer i livsløpet hennes. Vi har sett det tusen ganger før, ikke minst i franske filmer, men jeg satt som bergtatt under store deler av visningen – mest på grunn av Devos, men Bonnells avslappede, naturlige iscenesettelse og miljøbeskrivelser legger et solid fundament for innlevelsen.
Av de franske filmene, som vanligvis innebærer en trygg havn av høy kvalitet i Gøteborg, fikk jeg i tillegg med meg Jealousy, av den ekstremt respekterte veteranen Philippe Garrel. Jeg har imidlertid aldri forstått meg på Garrel, og denne filmen, om et kjærlighetsforhold, skutt i et usedvanlig smakfullt svart-hvitt, beveget seg i mine øyne langs en akse fra intensitet til sjarme og til retningsløshet, dessverre. Av praktiske grunner fikk jeg dessverre ikke sett familiedramaet Suzanne av Katell Quillévéré. Debutfilmen hennes, Love Like Poison, om en 14-årige jentes seksuelle og menneskelige oppvåkning, var sensasjonelt god. (Se min 2011-rapport fra GIFF her.)
5. Red Family (Lee Ju-hyoung, Sør-Korea)
Kim Ki-duk er ikke bare produktiv som regissør. I år viste festivalen hele to filmer der han står kreditert som både manusforfatter og produsent. Godsend, regissert av Moon Si-hyun, handlet om en barnløs kvinne som overtaler en abortsøkende ungjente til å føde barnet, for så å gi det ut for å være hennes eget. Filmen led imidlertid av Kims sedvanlige svakheter; den var snurrig, men alt i alt ganske substansløs. Red Family var noe helt annet. Typisk nok for Kim er det en historie om moralske kvaler, men regissør Lee Ju-hyoung forsøker aldri å emulere Kim. På godt og vondt egentlig, for filmen er svært primitivt skutt, nesten som en TV-film, og helt uten Kims sedvanlige poetiserende blikk. Men den temposvake tilnærmingen som preger mange av Kims filmer, er på befriende vis erstattet med en dynamisk fortelling, som løper fremover i ekspressfart.
Red Family er et svært plot- og karakterorientert verk, der vi følger en «sør-koreansk familie» på fire, som imidlertid består av durkdrevne agenter for Nord-Korea. Under trussel om at det vil gå deres virkelige familier ille, har de omskapt seg til maskinaktige, samvittighetsløse spioner og snikmordere, med grenseløs lojalitet til eget regime. I møtet med en nabofamilie, også på fire, slås det sprekker i fornektelsene de lider under: forakten for kapitalismen og for den gjengse sør-koreanske borger. Red Family tar opp et dagsaktuelt tema, men borer dypere og grundigere i både temaer og rollefigurerer enn de fleste av Kims arbeider. Filmen er full av humor og pussigheter, og flere av personene er rene karikaturer – ikke minst den ustyrtelig tåpelige nabofamilien. Den snedige vekslingen mellom parodi og alvor (når ordren lyder at en hel familie skånselsløst skal utryddes, dreper de et lite barn) gjør at filmen og rollefigurenes kvaler blir mer og mer gripende, etter hvert som historien bretter seg ut.
*
Jeg skal avrunde denne festivalrapporten med noen ord om et knippe interessante filmer som ikke fikk plass på topplisten. September regissert av Penny Panayotopoulou fra det kriserammede Grekenland er et ganske inntagende og velspilt portrett av en ensom kvinne som helt mister helt grepet når hennes eneste venn, hunden, dør. Filmen skildrer på oppfinnsomt vis hvordan hun får en usunn besettelse for en velstående familie, som viste henne og hunden vennlighet like før den døde, og trenger seg på i en rekke situasjoner.
Med årene har jeg lært meg å se fram til filmer fra Tyrkia, og Nobody’s Home av Deniz Akcay var en innsiktsfull og naturlig iscenesatt beretning om en sympatisk, men ubesluttsom kvinne og hennes familie. Den avmektige moren tåler ikke tanken på at hun skal flytte ut, og går fra konseptene når hun endelig får somlet seg til det. At tenåringsbroren blir en ivrig sexpartner for en godt voksen, gift kvinne i nabolaget, er heller ikke det man venter av en film fra et land man antar har strengere moralnormer enn oss nordboere. En annen tyrkisk film, Yozgat Blues, regissert av Mahmut Fazil Coskun, var et brukbart karakterportrett av en stagnert entertainer som synger på siste verset i en provinsby. Taiwanske Soul fra Chung Mong-hong begynte fantastisk bra; en slags overnaturlig thriller fortalt med fjetrende fortellermessig og visuell iderikdom. Dessverre ble den stillestående etter hvert, der en aldrende far ute i villmarken sperrer sin sinnsforvirrede sønn inne, som påstår at han er en annen, mens faren ikke går av veien for å drepe nysgjerrige folk som kommer rekende. Lynch-aktig kanskje, men med interessante vendinger – Chung er helt klart en regissør å merke seg!
James Francos rørete Child of God var ikke like anbefalelsesverdig. Se den bare hvis du vil ha et innblikk i «method acting» tatt ut i det aller mest monomane, snørrete, siklende og sykeste, representert ved Scott Haze som hjemløs serie-nekrofil. Boris Khlebnikov skaffet seg et internasjonalt navn som den ene av regissørene bak Roads to Koktebel (2003), men siden må det ha gått nedover med ham, for A Long and Happy Life føltes billig og overfladisk. Historien om en mann som tar de svakes parti og gjør opprør mot industriell overmakt i Sibir, minnet meg om Dardenne-brødrene, men uten detaljrikdommen og målrettetheten.
La oss avslutte årets GIFF-rapport med tre filmplakater. Først to til Red Family, der designerne nok er påvirket av det nord-koreanske propaganda-apparatet, og til slutt en nydelig plakat til In Bloom.
