The Last Detail – road movie eller politisk satire?

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Hal Ashbys The Last Detail (1973) skulle ha vært vist i mars 2020, men ble satt på pause av koronapandemien. Nå settes filmen opp på nytt – mer info finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

*

Hal Ashbys The Last Detail (1973) lykkes kanskje bedre som en oppvisningsplattform for Jack Nicholson i toppform enn en ren samfunnssatire, men er til gjengjeld svært engasjerende i så måte.

Regissør Hal Ashby rakk aldri å sette et ordentlig avtrykk i filmhistorien selv om han stod bak kritikerroste suksesser som Peter Sellers-komedien Being There (1979) og Vietnamveteran-dramaet Coming Home (1978). Han slet lenge med stoffmisbruk og depresjoner og døde altfor tidlig i 1988. Allikevel regnes han som del av den oppviglerske filmkulturen i USA på 70-tallet.

Formgrepene var kanskje ikke de mest spenstige, men en sober sosiopolitisk kritikk – en nesten hippieinfluert anti-establishment-satire – gjennomsyrer de fleste av filmene hans i denne perioden. The Last Detail (1973) er med sine nominasjoner til både Oscar og Cannes en av de mest suksessfulle eksemplene. Historien er enkel: to marinesoldater, «Badass» Buddusky (Jack Nicholson) og «Mule» Mulhall (Otis Young), skal ekskortere en ung gast, Larry Meadows (Randy Quaid), fra Norfolk til Portsmouth der han må sone en svært streng og urettferdig straff på 8 år for å stjålet 40 dollar fra en veldedighetskasse.

På ett vis er det naturligvis en vanlig road movie, der spenningen mellom hovedpersonene utvikles som et typisk trekantdrama med ulike eksterne utfordringer på veien. Det er også her filmen har sin fremste styrke. Ashby ønsker imidlertid noe mer enn det. Dette er nok et spark mot det han anser som hykleriet hos sentrale myndigheter, borgerskapet og den eksisterende samfunnsstrukturen. Meadows’ sak er med vilje konstruert så voldsomt urettferdig at vi blir nødt til å sympatisere med ham og hate det usette og muligens også korrupte apparatet som står bak den strenge dommen. Med jevne mellomrom putter Ashby inn paradoksal musikk som skal undergrave oppdragets legitimitet – flere av transportsekvensene tonelegges av patriotiske militærkorps-slagere som American Patrol (kanskje best kjent i Glenn Millers arrangement) eller Columbia, the Gem of the Ocean – som står i både emosjonell og tonemessig kontrast til Michael Chapmans iskalde foto og universets nedstrippede realisme forøvrig.

Trioen sjekker inn på et hotell for å gi Meadows noen siste, gode dager.
Trioen sjekker inn på et hotell for å gi Meadows noen siste, gode dager.

På samme måte får organisert religion sitt pass påskrevet i det trioen snubler over en gruppe Nichiren Shōshū-buddhister og etterhvert avslører den falske, hipster-aktige mentaliteten bak. Eller rasisme i form av en grinete bartender. Eller klasseforskjeller i form av en fancy restaurant trioen ønsker å unngå. Problemet er at alt dette virker unødvendig anstrengt fra Ashbys side. Vi tar poenget med en gang. Det er dermed lettere å irritere seg over den insisterende retorikken enn det er å raljere over urettferdigheten i situasjonene. Heldigvis er dynamikken mellom de tre skuespillerne så bra at man dras inn igjen med jevne mellomrom.

Også har filmen Jack Nicholson.

Etter nesten to tiår med B-filmer og filmkunstnerisk klatring var Nicholson nå stor Hollywood-stjerne – særlig i bølgen av samtidsrelevant amerikansk film som hentet inspirasjon fra europeiske auteurer, som for eksempel Bob Rafelsons Five Easy Pieces (1970) og The King of Marvin Gardens (1972) eller Nicholsons regidebut Drive, He Said (1970). I flere av disse rolletegningene dykker han ned i arbeiderklassens frustrasjoner og problemer; mennesker som på sett og vis føler seg fremmedgjort og som ikke klarer å holde denne frustrasjonen inne når etablissementets føringer presser på. Buddusky er en slik fyr. Han virker røff og macho på overflaten, og sprekker tidvis i plutselige utbrudd, men Nicholson formulerer rollen på en slik måte at han også kommenterer den indirekte og subtilt. Don Shiach har beskrevet rolletolkningen slik i sin bok «Jack Nicholson – The Complete Film Guide»:

Nicholson has always liked playing macho characters, and, in so doing, inserting an implicit critique of extreme masculinity into his performance, either through deliberate satire or intuitive understanding of the uneasiness of the macho guise in the contemporary world /…/ he’s not just playing a role, he is telling you in his performance what he thinks of the fictional human being he is supposed to be (Shiach 1999: 65)

Trioen oppdager en religiøs gruppe og blir outsidere på mer enn én måte.
Trioen oppdager en religiøs gruppe og blir outsidere på mer enn én måte.

Nettopp i den beskrivelsen ligger mye av svaret på hvorfor Nicholson er undertegnedes favorittskuespiller gjennom alle tider, og hvorfor også Buddusky er en fascinerende sammensatt rollefigur. Gjennom små blikkretninger, reaksjonsmønstre, fakter og timinger i dialogen er det mulig å lese et utall lag i prestasjonen. Denne lagdelingen er spesielt tydelig i den evigvarende konflikten mellom det å gi Meadows et par gode dager med fest og moro, og samtidig konfrontere sine egne forpliktelser og evaluere situasjonen i et større perspektiv.

Filmen er kanskje ikke den mest spennende, rent audiovisuelt, men bruker det iskalde vinterlandskapet på østkysten (Washington, New York og Boston) til å undergrave tilskuerens behov for ro og forløsning. Dermed oppstår det et slags samarbeid mellom det matte og kalde fotoarbeidet i omgivelsene på den ene siden og Nicholsons sammensatte skuespill på den andre, som til sammen opprettholder nerven i filmen. Selve satiren ebber litt ut.

Nicholson skulle samarbeide med manusforfatter Robert Towne også året etter, og da for en av de virkelige nøkkelverkene i amerikansk filmhistorie: Roman Polanskis Chinatown (1975). Men The Last Detail kan ikke reduseres til et forprosjekt av den grunn. Det er et tett og fint trekantdrama, tatt rett ut av læreboka om amerikansk 70-tallsfilm.

The Last Detail er både et tidsbilde og et vitnesbyrd om Nicholsons bredde som skuespiller – og en påminnelse om hvor mye jeg savner ham. Kan han ikke snart tre ut av sin vage pensjonist-tilværelse?

*

Kilder:

Shiach, Don. Jack Nicholson: The Complete Film Guide (B.T. Batsford, 1999)