Den überkarismatiske regissøren, skuespilleren, filmkunstneren Dennis Hopper døde lørdag 29. mai, 74 år gammel, etter lengre tids kamp mot prostatakreft. Hopper var gjennom det siste halve århundre en av filmhistoriens mest egenartede profiler, og da særlig som en sentral del av motkulturen som sveipet over Hollywood på slutten av 60-tallet og gjorde 70-tallet i amerikansk film til et sjeldent sterkt kunstnerisk tiår. Fra skuespillerdebuten i Giant mot James Dean i 1956, via regidebuten med banebrytende Easy Rider i 1969, til de ikoniske kultrollene i Apokalypse nå! (1979) og Blue Velvet (1986) og frem til rollen i TV-serien Crash til og med i fjor, har Hopper vært en sentral skikkelse i amerikansk og internasjonal film. Og gjennom hele sitt nærvær har han utstrålt en usedvanlig karisma. Det bodde noe i øynene hans.
Så mange filmentusiaster delte vel da også følelsen av preemptiv sorg i vinter da tabloidene skrev om (og viste bilder av) den kreftsyke Dennis Hopper. Skuespilleren som med villskap og virilitet udødeliggjorde sine karakterer med all den grusomhet og sårbarhet som var nødvendig, var nå dødelig og svak – som vi alle blir. Han rakk å få sin stjerne på Hollywood Walk of Fame, men vil mer enn andre stjerner på det fortauet vise seg å være en av filmhistoriens uutslettelige ikoner.
Jeg er fra en generasjon som kanskje først og fremst vil huske ham som en gnistrende badguy i filmer som Blue Velvet og Speed, og som en sjeldent habil motpart til Christopher Walken – i True Romance. Men etterhvert som min filminteresse økte mot slutten av 90-tallet oppdaget jeg hvor rikt Dennis Hoppers bidrag til filmhistorien har vært. Fra den kulturelle milepælen Easy Rider (som også introduserte Peter Fonda og særlig Jack Nicholson for verden) og til hans roller i The American Friend, Apokalypse nå! og Rumble Fish – mannen var i stand til å fylle lerretet med noe utemmet og uforklarlig tiltrekkende som skulle prege kommende generasjoner i uomtvistelig grad.
Når Dennis Hopper nå har gått bort bør vi ta noen minutter til å gjenoppleve mange av hans udødelige øyeblikk. I et videoessay produsert av Moving Image Source i vinter, har kritiker og videoessayist Matt Zoller Seitz skapt en innsiktsfull, oppmerksom og kjærlig hyllest til de mange sidene av Dennis Hoppers udiskutable talent:
This video essay isn’t trying to be a comprehensive biography because the prospect of capturing Hopper in a relatively short running time is too daunting to consider. The piece offers glimpses of Hopper the method actor, Hopper the monologue master and word-jazz babbler, Hopper the scenery-gnawing villain, Hopper the substance abuser and ex-substance abuser, and Hopper the filmmaker (a facet that often gets overlooked because, while Hopper appeared in nearly 60 films and hundreds of hours of TV, he directed just six motion pictures).
Hva er ditt favorittøyeblikk fra Dennis Hoppers karriere? Del gjerne minner og videolinker i kommentarfeltet.