Fra Daft Punk til Jackass: 90-tallsikon i utakt?

På 80-tallet var musikkvideoen en befriende ren sjanger. Noen var selvfølgelig dørgende kjedelige, med oppsminkede popartister foran en glorete bakgrunn, mens andre tok sikte på å fortelle en historie – og da gjerne med størst mulig tydelighet. Man skjønte på en måte symbolikk på åttitallet. Lars von Trier har en gang sagt at han gjerne bruker symbolikk, men bare hvis det fremgår helt tydelig hva symbolene representerer. Åttitallets MTV er i så måte et paradeeksempel i barokk overtydelighet – men på beste vis. Etter at man har kommet over harseleringen med åttitallets smakløshet, har det blitt stadig mer grobunn for å se den merkelige skjønnheten som befinner seg mellom dette tiårets lukkede permer.

Verre er det med 90-tallet. Regissør Spike Jonze sin betydning i utviklingen av den såkalte MTV-estetikken kan neppe undervurderes, og på mange måter fremstår flere av hans innflytelsesrike musikkvideoer som verdifulle avtrykk fra sin samtid. De store produksjonsverdiene og kinofilmartede gigantvideoene fra åttitallet ble utfordret med en helt ny mentalitet. I takt med at musikken i økende grad beveget seg ned på gatenivå, fikk også musikkvideoen et mer tilfeldig, hverdagslig og ikke minst lekent preg. De store tablåene ble byttet ut med funky konsepter av kreative videokunstnere. Maleriene ble kollager og skisser.

Jonze og skuespiller Max Records på innspillingen av «Til huttetuenes land»Spike Jonze er i dag mest kjent som den fremragende regissøren av filmene Being John Malkovich, Adaptation og snart premiereklare Til huttetuenes land. Men på nittitallet var han altså en toneangivende MTV-stemme, med opptil flere klassiske musikkvideoer på samvittigheten. Jonze lekte seg med filmspråket på en måte som både fanget energien i musikken, og gjorde at avstanden mellom tilskueren og artistenes drømmeverden ble mer utvisket. Et gjentakende motiv er en maskert gatevandrer, og Jonzes videoer blir nærmest som deres skriftemål eller videodagbøker. Denne utilhørighetstematikken kommer naturlig nok best til syne i hans minst spektakulære produksjoner, som Da Funk (Daft Punk) og What’s Up Fatlip? (Fatlip). Her gjør han at musikken taler de utstøtte, fremmedgjortes språk. Dette synes jeg fungerer aller best i Da Funk-videoen; her lar han Daft Punks musikk (deres første singel) bli et soundtrack til den utstøtte uteliggerens hverdag, som er preget av avvisninger og mangel på nærkontakt.

Denne tematikken går igjen i Jonzes spillefilmer, og på mange måter synes jeg formspråket han benytter i musikkvideoene føles noe forslitt og utdatert. I motsetning til Michel Gondrys verker fra samme periode – som fortsatt føles inspirerende og duggfriske – ble Jonzes estetikk i så stor grad en del av nittitallets tv-kultur, at gjensynsgleden er noe fraværende. Dette er like mye en anerkjennelse som en personlig innvending, da Jonzes ideer fortsatt lever videre i den samtidige amatørfilmen; kollagen av i utgangspunktet enkle virkemidler, intens klipperytme, sakte og rask film om hverandre, følelsen av kaos -- alt dette kan nå spores i uendelig mye YouTube-videokunst og dets like. Husk at Spike Jonze også står bak Jackass, som på mange måter er kulminasjonen av dette upolerte, spontane uttrykket – og selvfølgelig også en syntese av alt som har utviklet MTV til å bli en uutholdelig underholdningskanal for understimulert ungdom. For meg blir det frenetiske, impresjonistiske formspråket fra denne tendensen ofte like kjedelig som det er slitsomt. Kanskje har jeg blitt påvirket av 00-tallets reaksjon mot det foregående tiåret og omfavnet gjenforeningen med det mer barokke og kunstige?

Björk

I alle fall synes jeg personlig at Jonze er mest interessant når han jobber med større produksjonsmidler, ettersom disse videoene fremstår som mer tidløse; de er mindre bundet og beveger seg utenfor konseptuelle fengselsmurer. Et selvskrevet eksempel er hans om mulig mest klassiske verk i sjangeren: It’s Oh So Quiet. På mange måter er filmen en – riktignok mer lettsinnet – forløper til von Triers Dancer in the Dark; Björk vandrer passivt rundt i stillheten, før hun bryter ut i dans. Hun løftes opp av forbipasserende som deltar i energiutbruddet, og alt fra søplekasser til bygninger vekkes til live. Riktignok er sangen en antifavoritt blant Björk-fans (inkludert undertegnede) og de uhyggelige assosiasjonsrekkene rommer alt fra Ballerina-kjeks til pinlige imitasjoner fra Stjerner i sikte (du har vel ikke glemt det programmet?). Likefullt er det liten tvil om at dette er Björks mest allment omfavnede hit, og Jonzes video har utvilsomt bidratt til låtens status som kollektivt kultureie. Årsaken er såre enkel: man klarer ikke unngå å la seg rive med! Selv får jeg i hvert fall lyst til å hoppe opp på nærmeste bil og skråle i vei (hvorpå sofaen ender opp som et greit substitutt). Det beste av alt er at man sitter igjen med en følelse som ligner flauhet og skam -- i redsel over at noen kanskje så hva man gjorde.

En personlig favoritt er nok likevel den vanvittige videoen til Fatboy Slims Weapon of Choice, med en dansende Christopher Walken. Her ser vi både mye av Jonzes humor og tekniske briljanse; kameraarbeidet er like classy som hotellet det beveger seg i, og uttrykket kan ikke komme lenger bort fra gatefablene jeg omtalte innledningsvis. Og apropos Walkens kroppsbeherskelse; en turnende Sofia Coppola (som kjent nok er Jonzes ekskone) til The Chemical Brothers’ Elektrobank er også et spenstig syn. Her makter Jonze å tilføye en allerede fet låt ekstra chilikrydder gjennom sitt nærmest dansende filmspråk.

For meg er Spike Jonzes karriere som musikkvideoregissør imponerende fordi han viser en bred beherskelse og genuin vilje til å eksperimentere med rammene han er gitt. Som antydet synes jeg mye av den utpregede nittitallstestetikken han var med på å forme føles trettende og datert sett med dagens øyne, men hans betydning er altså umulig å underslå. Og de mindre konseptuelle, mer påkostede produksjonene hans er fortsatt uløselig tilknyttet noen evigunge låter som fortsatt inviterer til svette dansegulvseanser.

Hans samlede verker som musikkvideo-regissør kan du kjøpe her.