Kosmorama 2012: Nakenhet! Vold! Eksplosjoner! Selv om de fleste Roger Corman-produksjoner inneholder solide mengder av dette, er det ikke dermed sagt at en dokumentarfilm om ham vil være underholdende. For ikke å snakke om lærerik – med en så gigantisk produksjon å ta av kunne en film om Corman fort blitt oppsummerende plankekjøring, full av arkivmateriale uten konsistens.
I stedet har Corman’s World: Exploits of a Hollywood Rebel blitt både underholdende og lærerik, en godt fortalt historie om den innflytelsesrike eksentrikeren. Dette er ikke bare en dokumentarfilm for kultfilm-elskere, det er også en film for dem som er interessert i amerikansk filmhistorie og underholdningsindustri. Gjennom Cormans skråblikk fra distanse ser vi hvordan filmbransjen har forandret seg, supplert med betraktninger og historier fra en rekke prominente filmpersonligheter. Martin Scorsese, Jack Nicholson og Peter Bogdanovich er blant dem som engasjert forteller om hvordan Corman helt konkret hjalp til med å få dem inn i filmbransjen. Cormans innflytelse spredte seg også til allerede etablerte europeiske filmskapere, som fikk hjelp med kinodistribusjonen når de slet på det internasjonale markedet. Hvem skulle tro at mannen som står bak titler som A Very Unlucky Leprechaun og Candy Stripe Nurses, har vært sentral i lanseringen av Bergman– og Fellini-klassikere i USA?
Roger Corman produserte sin første film i 1954, regidebuterte året etter, og har siden den gang holdt på sin krystallklare forretningsstrategi. På minimalt budsjett skulle det skapes kompromissløs underholdning – et ungt publikum skulle få det de egentlig ville ha, i en tid der begrepet «ungdom» fortsatt ikke betydde stort. Etter manglende kreditering for manusarbeidet han hadde gjort med Farlig Rykte (1950), forlot Corman Hollywood i sinne og vendte aldri tilbake. Han ble en uavhengig rebell i amerikansk filmindustri, samtidig som han, for å sitere David Carradine i dokumentarfilmen, «never lost a dime». Corman er både arbeidsnarkoman forretningsmann og filmelsker, en kombinasjon som har ført ham ut i en usedvanlig karriere. I Corman’s World legger legenden aldri skjul på at han ville tjene penger fra begynnelsen av. Det er befriende at noe som egentlig er et så selvsagt premiss for videre produksjon, forklares så likefremt og ærlig. Corman forteller åpenhjertig og nøkternt om forretningsideene sine, spøker med de store inntektene, og fremstår som en lojal og klarsynt magnat. Litt flåsete sagt minner han litt om en slags «varmhjertet» Andy Warhol – han gjør opprør innenfor de kapitalistiske rammene, masseproduserer film for folket og viser fingeren til studiosystemet. Fordi han også er en gentleman og setter pris på mer smakfull film, har han lyktes i å lage sjarmerende camp-suksesser og landet med beina på bakken økonomisk.
Uavhengigheten gjorde også at Corman for et øyeblikk kunne se bort fra exploitation-film og heller nærme seg raseproblematikk i The Intruder (1962). Her gikk han for første gang med økonomisk underskudd, men Corman ser likevel på denne filmen som sin beste og viktigste produksjon. Det kritiske blikket på segregering og rasisme skapte furore allerede under innspillingen av filmen, og Corman ble beskyldt for å være kommunist. Denne delen av Corman’s World er utrolig spennende, for her leses Corman og filmindustrien i et historisk lys. Det andre tydelige «bruddet» som skildres i løpet av filmen skjer i forbindelse med Jaws (1975), og lanseringen av Star Wars (1977) to år senere. På dette tidspunktet hadde Hollywood forstått at det var penger å hente i exploitation-fenomenet, som frem til da bare sirkulerte på det uavhengige markedet. I et eldre tv-intervju med Corman forklarer han svært direkte hvor lite han setter pris på Star Wars. Han sier blant annet at en god filmkunstner ikke bør være avhengig av et digert budsjett, og argumenterer for at det enorme Star Wars-budsjettet kunne fått et dårlig nabolag på fote. Denne problemstillingen er mer aktuell i dag enn når Star Wars kom, men om det i det hele tatt finnes noen etisk debatt om filmbudsjettene, foregår de i så fall i det skjulte.
Roger Corman lot seg uansett ikke stoppe av at Hollywood stjal deler av oppskriften hans, og i Corman’s World blir vi med bak kameraet i Dinoshark (2010), hans seneste produksjon. Idealisten selv bivåner innspillingen på avstand, men man trenger ikke se mer enn hodet på dinosaurhaien for å forstå at dette er hans verk. Siden Corman’s World ble spilt inn har det selvfølgelig blitt laget opptil flere Corman-produksjoner, og ingenting tyder på at filmfanatikeren vil legge teaterblodet på hylla riktig ennå.
Dokumentaren om Roger Corman er virkelig et oppriktig must for enhver filmentusiast, enten man kjenner til hovedpersonen fra før eller ei. Kildene og deres historier er mange og gode, det veksles stødig mellom gamle klipp og nytt materiale, og filmen holder seg interessant hele veien, akkurat som en god Corman-film. Mot slutten ser vi hovedpersonen motta en velfortjent æres-Oscar, flankert av blant annet Quentin Tarantino og Jonathan Demme. Siden vi tidligere har hørt Tarantino og Demme snakke varmt og lidenskapelig om Corman, ender Corman’s World: Exploits of a Hollywood Rebel til slutt opp med å understreke et viktig faktum: De mest interessante filmskaperne og -skuespillerne i USA elsker virkelig film.