Norskprodusert barnefilm har et godt forhold til sitt kinopublikum. Pelle Politibil på sporet er allerede, sammen med Karsten og Petra blir bestevenner, den store norske publikumsvinneren halvveis ut i 2013. Det vil heller ikke komme som noen overraskelse hvis disse to står igjen som noen av de best besøkte norske kinolanseringene når året er omme.

Men så har da også Pelle Politibil gjennom årene blitt en kjent og kjær figur for norske barn. Pelle ble «opprinnelig skapt av politimannen Åge Magnussen i Bodø på midten av 1980-tallet som et ledd i trafikksikkerhetsarbeidet for barn,» fremgår det på Wikipedia. I 2002 kom den første kinofilmen, live action-produksjonen Pelle Politibil, regissert av Thomas Kaiser. Da Pelle returnerte på kinolerretet i 2010 var det som animert variant, regissert av Rasmus A. Sivertsen – som også er en av regissørene av årets film. Pelle Politibil er altså en aldri så liten velsmurt norsk franchise.

Ikke lenge etter premieren på Pelle Politibil på sporet i mai oppdaget jeg under Cannes-festivalen en plakat for Pelle – eller «Ploddy» – der han gikk på ordinær, fransk kino. Antageligvis var det en plakat for den forrige filmen, Pelle Politibil går i vannet, men like fullt var det en morsom overraskelse, og det illustrerer at norsk barnefilm også kan nå ut forbi våre grenser.

Omsetningsmessig kan barnefilmer fremstå som et «sikkert kort» i norsk filmproduksjon, selv om det lages relativt få av dem hvert år. I 2013 kommer det imidlertid flere filmer myntet på de aller minste enn på lenge. De fleste av dem følger oppskriften med å ta i bruk allerede eksisterende figurer, blant annet fra velkjente barnebøker som i Mormor og de åtte ungene og Albert Åberg, som det til høsten blir blåst spillefilm-liv i. Før jul returnerer dessuten Rasmus A. Sivertsen med sin andre animerte spillefilm som regissør i 2013, Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.

Jo flere barnefilmer som lages, jo mer originalitet bør man kunne kreve. Pelle Politibil på sporet er ikke en spesielt nyskapende opplevelse, hverken i sin animasjonsestetikk eller fortellerstruktur, men den er godt laget og klarer å engasjere. I god, norsk barne-tv-tradisjon er det ikke uvanlig at også spillefilmer for barn draperes i en form for pedagogikk, selv om dette aspektet er tonet vesentlig ned de siste årene. Det er en varsomt formidlet moral som legger grunnlaget for handlingen i Pelle Politibil på sporet: Vi må ta vare på naturen, nærmere bestemt dyrene. Kanskje en lettkjøpt og lite original billett til finansieringsmidler i Norge, kan man påstå, men hvorfor ikke? Er det noe barn virkelig bør lære (og de voksne påminnes om) i disse dager, er det jo betydningen av klimaforandringer og naturforvaltning.

Filmen begynner med at Kronprinsessa åpner den nye Havørnparken i Bodø. Det er Pelle (Robert Stoltenberg) som har fått ansvaret for parken, særlig selveste havørnen i egen fugleperson, som for tiden ruger på et egg på toppen av parkens majestetiske fjell. Kronprinsessas park-åpning byr på en morsom parodi for de voksne – ikke bare gjennom Pernille Sørensens Mette-Marit-stemme, men også av politikere som ikke alltid har helt oversikt over hvor de er, og hva de skal erklære for åpnet.

Litt snodig, kanskje, at en kronprinsesse har makt til å stille krav til en slik park, men budskapet til det lokale politiet er krystallklart: Pass på ørnen. Ingen ørn, ingen park! Like i nærheten får mottoet sin onde fetter i en mors (Lene Kongsvik) mantra overfor sin datter: Ingen ørn, ingen peispynt! Under dekke som tyske campingturister legger hun og den motvillige datteren slu planer for å fange havørnen; den skal fanges og stoppes ut, i likhet med de andre dyrene som er fengslet i bilen deres. Til Pelles forskrekkelse klarer kjeltringene å få fatt i havørnen. Han blir hysterisk, og politimannen Onkel Rikhard (Gard B. Eidsvold) skjelver i uniformen. Hvis havørnen blir borte legges parken ned og flere i politiet risikerer å få sparken.

Sekvensen der hovedpersonen selv introduseres er en filmhelt verdig. Pelle ruller ut av garasjen i sakte film, til tonene av seige og tøffe gitarriff – han er ikke en bil som lar seg pille på panseret. Gjennom nærbilder av de ulike bildelene får vi ta ham i nærmere øyesyn, før han fyker av gårde på landeveien mot nye oppdrag – aller først for å overlevere den viktige, rosa saksen til Kronprinsessa under åpningen av parken. Man forstår raskt at Pelle ikke er så tøff som man først fikk inntrykk av; han er tvert imot ganske engstelig, redd for å gjøre feil og opptatt av å oppføre seg pent. Dette forventer han også av andre, og slik sett passer han til sitt yrke.

Pelle vet hele tiden hvem som er de skyldige ørneknabberne, men får sitt svare strev med å overbevise både Rikhard og politimesteren. De to forelsker seg nemlig i hver av de to dyretyvene, og nekter å tro at de har ugler i mosen og ørn i campingbilen. Pelle blir fornærmet, ikke minst over at Onkel Rikhard svikter ham til fordel for den unge jenta. Det blir ikke diskutert i filmen, men er hun ikke også litt ung for den bebartede politimannen? Tidligere i filmen har politi-onkelen svart unnvikende og brydd på Pelles spørsmål om kjæreste og barn. Han har liten tiltro til at han skal få oppleve noe slikt, men voilà: til tonene av søtladen musikk faller han hodestups for dyremishandlerens unge datter.

I størstedelen av Pelle Politibil på sporet følger vi Pelle og Oda Oter (også denne figuren gitt stemme til av Pernille Sørensen). Oteren er den morsomme sidekick-en og filmens største styrke – litt som en overtrøtt og barnslig spøk, som underholder i alt den sier og gjør. Et eksempel på dette er når Oda og Pelle forsøker å finne stedet der Pelle mistet ørneegget de skulle ta vare på, og Oda spør «var det her» kanskje ti ganger, helt til den adskillig mer seriøse Pelle blir irritert. Animasjonen i filmen er levende og god, og særlig synes dette i filmens rollegalleri, der spesielt Oda Oter med sine oppjagede bevegelser er spennende å følge med på.

Odas vimsete og impulsive vesen byr på en del problemer og stress for Pelle, men sammen tar de opp jakten på «miljøkriminelle menneska». De glupske camping-gribbene med falkeblikk for havørn-moren er i tillegg interessert i egget, som Pelle plasserer under panseret og vokter med maksimal innsats.

Når egget omsider klekkes skjer det noe forstyrrende med Pelle. Morsinstiktet tar overhånd, hvilket overskygger det faktum at han både er en mann og en bil. Det er litt ubehagelig å høre Pelle, med lys, nordnorsk røst, kalle egget sitt «lille mirakel», og senere agressivt holde fast ved at «æ e mora hannes!». Jeg skulle gjerne gått en spasertur inne i hodet på noen av barna som ser denne filmen. En snakkende, mannlig bil som tror han er moren til en ørnunge – her er det mye å gruble på for de yngste.

Fortellingen i Pelle Politibil på sporet tar en passelig mengde omveier og vendinger underveis, til at den korte spilletiden på en drøy time både kan forsvares og underholde. Selv om det skjer mye er det aldri anmassende, og det er godt å se en barnefilm som ikke stresser og roper for å få oppmerksomhet. Innfallene av spennende hendelser føles ikke påklistret for å tekkes barna – mer som humreverdige avstikkere fra løypa.

Mot slutten av filmen ser vi i et lengre øyeblikk Pelle og Rikhard bakfra mens de skuer utover fjorden. Flere barnefilmer burde forsøke å porsjonere ut action med rolige bilder på samme måte. Det er prisverdig, og kanskje også nøkkelen til budskapet Pelle politibil på sporet vil formidle – at det å dvele i verden og respektere naturen har en ubetalelig verdi.