«Karsten og Petra blir bestevenner»

Analysen

Karsten og Petra blir bestevenner (2013)

Da nyheten ble sluppet om at Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holts populære barnebøker om Karsten og Petra skulle bli film, var det ingen overraskelse at landets mest produktive regissør Arne Lindtner Næss – mest kjent for Olsenbanden jr.-filmene – fikk oppgaven.

Som renskåret barnefilm-regissør har han bevist flere ganger at han mestrer å jobbe med barneskuespillere, og at han kan lage drivende filmfortellinger som treffer kjernepublikummet. Og i denne sjangeren er denne evnen tross alt det viktigste, og bør være styrende for en vurdering og analyse av denne filmen, som henvender seg til et veldig ungt publikum med en kjernemålgruppe på 3 til 6 år.

I Karsten og Petra blir bestevenner, den første i det som er tenkt som en serie filmer, er Arne Lindtner Næss og manusforfatter Lina Fougner Grünfeldt varsomme med de små barna, og tegner en harmløs og idyllisk verden med sterke farger. Som i de fleste av Lindtner Næss’ øvrige filmer er det et beskyttet og nostalgisk miljø vi møter; et tidløst og alltid solrikt samfunn som minner om barne-tv-serier fra gode gamle dager. Tonen blir satt tydelig helt fra første scene, hvor vi møter Petra (Nora Amundsen) om morgenen før hun skal i barnehagen. Moren, varmt spilt av Janne Formoe, er dyrlege og de bor på et lite småbruk i Portveien 2-aktige omgivelser.

Vi blir tidlig introdusert for Petras livlige fantasi, ettersom den er mer tilstede i hennes bevissthet enn virkeligheten selv. Animerte småfugler kvitrer rundt i hagen, mens Petra har en gående samtale med kosedyret sitt, Frk. Kanin – den «klokeste og vakreste kaninen som finnes». I vogna bak på morens sykkel tar hun på seg en gammeldags flyhjelm og sammen med Frk. Kanin flyr hun av sted til barnehagen og inn i filmens lekne fortekster til tonene av den fengende sangen «Fly, ja fly», som i likhet med alle sangene til filmen er skrevet av regissøren og tonesatt av erfarne Lars Kilevold, mannen bak Grandiosa-sangen. Stemningen er dermed satt, med en plettfri og sjarmerende åpning, og unge Nora Amundsen viser seg umiddelbart perfekt i rollen som den småtøffe Petra.

«Karsten og Petra blir bestevenner»
Petra flyr med Frk. Kanin i fanget.

Introduksjonen av Karsten (Elias Søvold Simonsen) er derimot noe mer haltende, og dette preget består også etter hvert som filmen fortsetter inn i plottet. Karsten blir den litt pysete og svake i venneparet, mens Petra er drivkraften i alt de foretar seg. Et noe ‘politisk korrekt’ portrett av kjønnsroller, som føyer seg til trenden ellers i kulturen nå til dags. Filmens første scene med Karsten skjer morgenen før han skal i en ny barnehage for første gang, og han gjemmer seg under bordet sammen med kosedyret sitt Løveungen. Karsten er redd og vil ikke gå, fordi han gruegleder seg – han har en spent følelse i magen som får han til å føle seg utrygg. Men som vi skal lære i løpet av filmen er det viktig å utfordre seg selv og prøve nye ting da det ofte gir nye, spennende muligheter. Og det tar ikke lang tid i barnehagen før Karsten får ro i sjelen, for der møter han Petra og de blir umiddelbart bestevenner.

Karsten og Petras fantasifulle verden

Jeg beskrev regissør Arne Lindtner Næss som produktiv i innledningen, men han kan likevel ikke måle seg med forfatteren av Karsten og Petra-bøkene, Tor Åge Bringsværd. Sistnevnte har vært enormt aktiv helt fra han debuterte med novellesamlingen Rundt solen i ring sammen med John Bing i 1967. Han er kjent for sine samfunnskritiske science fiction-romaner, teaterstykker og lekne fabelhistorier. Ved siden av å skrive for voksne har han skrevet imponerende mange barnebøker, og fra starten av 90-tallet har han hatt flere barnebok-utgivelser årlig. Mange av dem om Karsten og Petra, men også egne bøker om Løveungen, Frk. Kanin og Kokos som spinner ut i fra Karsten og Petra-universet. I bøkene beskriver han dagligdagse situasjoner for barn i barnehagealder med et pedagogisk fokus på moral. Samtidig er bøkene lekne, og skildrer – med god hjelp av Anne G. Holts illustrasjoner – barnas levende fantasiverden, blant annet gjennom bruken av levende kosedyr. Populariteten til Karsten og Petra-bøkene har holdt seg i over 20 år, og kanskje er det på grunn av Bringsværds stadige inspirasjon og produktivitet. Selv har han uttalt at han trives best med å skrive for barn:

Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning. Det hender også at jeg skriver for et mer voksent publikum. Men det opplever jeg mest som et slit. [Kilde]

Her ligger nok en stor del av kjernen til bøkenes suksess, da han på inspirert vis klarer å leve seg inn i barnas egne fantasiverden. Bringsværd tar barnas fantasi og lekenhet på alvor, uten å forklare det som at det kun er fantasi og ikke virkelighet. Dette elementet i kildematerialet fordrer også en kreativitet når bøkene skal omgjøres til film, og gjør dette møtet mellom litteratur og film interessant. Og utfordringen for filmskaperne blir å visualisere en konkret versjon av dette, uten å tilintetgjøre bøkenes stemning og magi.

«Karsten og Petra blir bestevenner»

Arne Lindtner Næss forsøker å ivareta denne fantasifulle verdenen fra Bringsværds bøker ved å anvende animasjon. De animerte elementene er ment å illustrere hvordan verden fremstår inne i hodene til Karsten og Petra selv. Det fungerer brukbart, særlig i filmens første tredjedel hvor animasjonsgrepet er mer aktivt og gjennomgående brukt. I scenen hvor Karsten og Petra blir venner utviser filmen lekenhet i Bringsværds ånd. De sitter og tegner, og når tegningene er ferdige blir de ”levende” og tar til å fly rundt i rommet. Alle tegningene som henger på veggene følger etter, slik at en rekke tegnede figurer plutselig svever rundt i rommet med Karsten og Petra dansende i mellom.

Tor Åge Bringsværd påpeker i sitatet ovenfor at barn har lettere for å akseptere “surrealistiske” sekvenser som dette enn voksne – som «om bordet skulle løfte seg og fly gjennom vinduet». Underforstått at “en kjedelig voksen tilskuer” selv med en bruksanvisning ikke ville skjønne stort, for det er ikke vanlig at barn leker at 40-50 tegnemotiver svever rundt i ring i lufta. Nettopp dét løfter denne sekvensen, og filmen viser lekenhet og originalitet nok til å skape et unikt og festlig øyeblikk for barna i kinosalen.

Animasjonsteknikken i filmen er svært enkel, som en tradisjonell gammel tegnefilm, noe som kler Karsten og Petra blir bestevenner godt. Slik mestrer denne filmen på et vis (som litteraturen) å underkommunisere fantasiene, slik at seeren fortsatt kan levendegjøre de i større grad i sitt eget hode. Animasjonen som et grep for å skildre barnas fantasi er derimot ikke brukt gjennomgående, og andre sekvenser – som når Karsten og Petra bygger et slott i barnehagen og leker at de er prins og prinsesse – er utspilt som virkelighet. Blandingen av ulike uttrykk blir komplett med levendegjøringen av kosedyrene, Løveungen og Frk. Kanin, som er animert på annet vis. Istedenfor tegnede figurer fremstår disse som ”ekte” uttrykksløse kosedyr, med bevegelsesevner, om enn på en hakkete måte. I denne ellers enkle og lite ambisiøse filmen føles denne blandingen av ulike uttrykk noe tilfeldig, og det gir tidvis et nokså rotete inntrykk. Og formvalget for besjelingen av kosedyrene blir noe kjedelig, særlig når filmen viser andre mer lekne trekk med sine animasjonssekvenser.

Første møtet mellom Karsten og Petra. Bildet viser de lyse og klare fargene i filmens uttrykk.
Første møtet mellom Karsten og Petra. Bildet viser de lyse og klare fargene i filmens uttrykk.

Barns tålmodighet og forståelsesevne

Karsten og Petra blir bestevenner står i kontrast til det meste av det barn blir tilbudt på kinolerretet i disse tider ved at den er rolig, nedtonet og relativt langsom, noe den har fått skryt for av flere norske anmeldere. Dette er for så vidt riktig i henhold til filmens uttrykk og hvordan enkeltscener utspiller seg, men om vi ser nærmere på filmens narrasjon og dramaturgi er det tydelig at filmen tar hensyn til barnas utålmodighet (eller som mange liker å si; «undervurderer barna»).

Bøkene om Karsten og Petra er korte og enkle fortellinger, og det at denne spillefilmen har adaptert flere av bøkene inn i samme manus blir veldig synlig. Med 86 minutter spilletid mangler filmen likevel i stor grad en klassisk dramaturgi med et plott som blir etablert i innledningen, som bygger seg opp mot et klimaks og løsning. I stedet presenteres vi for mange små plott som etablerer seg og lukkes gjennom filmen – som kan sammenlignes med at vi egentlig ser fire episoder av en tv-serie i strekk. Det er et par tematiske linjer som blir trukket gjennom hele filmen, men de blir i utstrakt grad undertrykket av ”småplottene” – som i seg selv etableres og løses på rekordtid.

Om dette er et bevisst grep, eller en uheldig konsekvens av at filmen bygger på flere småfortellinger, er ikke lett å si. Uansett blir det et interessant aspekt ved filmen, siden jeg etter vanlige vurderingskriterier kunne funnet det kritikkverdig. Men jeg fornemmer at det her, med tanke på målgruppen, kan være et velfungerende grep. Karsten og Petra blir bestevenner er myntet på de aller minste barna, som leser en historie i større grad som ”så skjedde det, så skjedde det, osv” – altså som etterfølgende hendelser fremfor en helhetlig fortelling. Selv om filmen foregår i et relativt rolig tempo, mister nok ikke barna konsentrasjonen da det stadig dreier som om nye ting; ”Karsten begynner i barnehagen”, ”Karsten og Petra blir bestevenner”, ”Petra vil ha hund”, ”Morfar får seg en bestevenn”, ”Frk. Kanin blir borte”. Innimellom dette veksler filmen kontinuerlig mellom Karsten og Petras historie og kosedyrene deres Løveungen og Frk. Kanins parallelle historie, som speiler hovedfigurene. Sammen med de lekne, animerte sekvensene fører disse elementene til at dette i utgangspunktet ganske monotone universet byr på en relativt variert filmopplevelse for barna.

«Karsten og Petra blir bestevenner»

Det er ikke bare narrasjonen i Lindtner Næss’ film som er tilpasset de aller yngste, men også dialogen – med språkbruk og skuespill. Dialogen mellom de unge skuespillerne som spiller Karsten og Petra er svært enkel – i tråd med karakterenes alder – og er forståelig nok skuespillerteknisk utfordrende. Mer spesielt, men ikke uvanlig i underholdning for barn, er det at dialogen mellom de voksne er nesten like banal og overtydelig utspilt. Jeg rynker som regel på nesa når jeg ser (og hører) slikt, være seg på barne-tv, i film eller i virkeligheten når voksne snakker med barn. Det er en balansegang mellom å tilpasse seg målgruppen og det å utfordre og inspirere til å utvikle barna. På det siste punktet her faller Karsten og Petra blir bestevenner gjennom. Den er sjarmerende og sikkert underholdende for barna, men til tross for noen banale moralbudskap stryker den barna veldig mykt medhårs og mangler enhver form for brodd.

Alle menneskene i filmen er bare snille – utenom én sjalu jente – og verden fremstår som ufarlig idyll. Når Frk. Kanin blir borte virker det som det er det verste som kan skje, og alle krefter settes inn for å finne henne. Hun blir borte under barnehagens besøk på brannstasjonen og det er ikke måte på hvor alvorlig brannmennene tar denne saken. Jakten på og funnet av Frk. Kanin er filmens klimaks, og sånn sett er ikke filmen akkurat med på å utvide målgruppens horisonter – om at det finnes viktigere ting i verden enn det som foregår inne deres egen boble, som for eksempel deres forhold til sine egne kosedyr eller lignende. På den måten kan man si at filmen for barna legitimerer deres sneversynte og til dels egoistiske hverdagsproblemer.

Den sjalu jenta representerer derimot en viktig morallærdom til barna. Hun var god venn med Petra, men når Petra blir bestevenn med Karsten føler hun seg utenfor. Hun synes dessuten det er teit at Petra har blitt venn med en gutt. Hennes sjalusi fører til at hun prøver å sabotere vennskapet til Petra og Karsten og hun gjør flere ondsinnede handlinger, noe som fører til at Petra sier noe av det slemmeste barnehagebarn kan si til hverandre; «du får ikke lov til å komme i bursdagen min». Slike sjalusisituasjoner er som kjent vanlige blant barn, og filmen lærer barna at begge parter ofte har skyld i slike situasjoner. Selv om man får en ny venn må man ikke glemme de gamle, samtidig som man også må akseptere at dine venner får nye venner.

«Karsten og Petra blir bestevenner»

Kinogulvet ble dansegulv

Jeg vil nesten kalle det problematisk hvor forsiktig, snill og lite utfordrende Karsten og Petra blir bestevenner er. Ikke fordi all film skal problematisere noe eller gi dyp innsikt, men fordi filmen forsterker og underbygger en naiv og virkelighetsfjern forståelse av verden. Den fremstår sånn sett litt for beskyttende og trygg. Filmens kvalitet er også så som så, og den er skuffende lite visjonær.

Jeg blir sittende med følelsen av at jeg ser på barne-tv og ikke en spillefilm for kino. Nå skal riktignok prosjektet forlenges til en tv-serie, et format den nok passer bedre til, også med tanke på den dramaturgiske utfordringen ved at opphavsmaterialet består av en rekke småfortellinger. Likevel er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmen. Med de knallsterke fargene, koselige gamle hus og fredelighet skildres en uimotståelig drømmeverden. Den er både koselig, nostalgisk og sympatisk. Og filmen er tross alt trygg og sunn underholdning for de aller minste. Hadde bare den virkelige verden vært så vel.

Om ting er koselig og fint underveis i Karsten og Petra blir bestevenner blir livet helt vidunderlig i filmens avslutning. Frk. Kanin er funnet, alle har blitt venner og i bursdagsfesten til Petra danser alle, både voksne og barn, sammen i deres solrike hage til sangen til Karsten og Petras barnehage, Duestien. Når avslutningscenen går over til rulletekst blir også kinogulvet på Colosseum kino til et dansegulv stappfullt med dansende barn, som har sittet musestille gjennom hele filmen.

Jeg kan ikke tolke det på annet vis enn at filmen traff blink hos sitt viktigste publikum.

qbjopwt9

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>