Pax (2011)

Begrepene ”realistisk” og ”troverdig” er overlappende, men ikke sammenfallende. Når Annette Sjursens Pax kritiseres for å være urealistisk, vitner det om en grunnleggende brist i forståelsen av filmens premiss, mens filmens mangel på troverdighet er dens dypeste problem.

Det mest vellykkede øyeblikket i Pax inntreffer knapt halvveis i filmen. Ellen Dorrit Petersens rollefigur ser på sin mann, som sitter og halvsover i flysetet. Nærbildet viser et tomt, likegyldig ansiktsuttrykk før en varme nærmest umerkelig glir inn i øynene. Ømheten forsvinner like raskt som den kom, ansiktet hardner, hun ser ned og svelger. I dette korte nærbildet fanges essensen i hennes drama, mesterlig presist og subtilt. Hun elsker sin mann, men er rasende for at han reddet henne, og ikke sønnen deres, i en bilulykke. Han vil gå videre. Hun klarer ikke tilgi seg selv for at en del av henne også vil det.

Øyeblikket er over på få sekunder. At det gjør stort inntrykk henger sammen med at det står tydelig ut fra resten av filmen. For her er det satt av tid. Det er bare denne sinnsstemningen som skal formidles. Og den får komme til uttrykk uten store fakter. Ellen Dorrit Petersen makter å spille ut stor tragedie med sober mimikk. Det burde hun fått mer rom til.

Feilslått realismekritikk

Annette Sjursens film om en nestenflyulykke, der åtte mennesker går om bord på et avgjørende tidspunkt i livene deres for så å få et nytt syn på tilværelsen etter å ha overlevd den dramatiske turen, har fått særdeles hard medfart fra anmelderkorpset. Kalkun, ropes det. En skam for norsk film. Kræsjlanding. Det er sterke ord. Terningkastene fra en til tre underbygges med at filmen er for pretensiøs, for svulstig. At spesialeffektene er for gode, eller for dårlige. At symbolbruken er for tung. At den er humørløs og selvhøytidelig. Men først og fremst beskyldes filmen for å virke konstruert og lite realistisk.

Å kritisere Pax for å være urealistisk er å ikke ta den på alvor. Sjursen har ikke ønsket å lage et veritabelt drama i realistisk innpakning. I et intervju med Dagsavisen 19. mars sier Ellen Dorrit Petersen: «Dessuten synes jeg det står respekt av regissør Annette Sjursens valg. Hun ville lage en film som våget seg ut over realismen. Det er spennende og unorsk.»

Det er helt sant. Det er modig satset. Men hvor gikk det galt? Hvorfor oppleves filmen som tilstivnet? Jo, handlingen er i overkant intrikat, mettet med hendige tilfeldigheter og berøringspunkter. Men dette kjøpte vi glatt i Elskede kjøtere. Jo, rollefigurene lirer av seg replikker man sjelden hører i dagligtale. Men hvor mange av Coen-brødrenes replikklinjer ville falt deg naturlig å si? Jo, scenografien oppleves som i overkant kjølig og nedstrippet. Men det fungerte da dratt ut i det ekstreme i Dogville? Alt dette kan fungere utmerket om vi kjøper filmens premiss, slik vi gjorde det i Annette Sjursens debutfilm Min misunnelige frisør. Som tilskuere kan vi godta, ja sette pris på, det urealistiske – så fremt det kjennes troverdig innenfor rammene av det universet filmen inviterer oss inn i. Men filmen må skape denne kontrakten med tilskueren umiddelbart. Og regissøren må la oss få tid til å bli fortrolig med de gjeldende premissene.

Høyere, høyere, fortere, fortere

Det er vanskelig å hekte seg på når historien farer fram i et forrykende tempo. Det er mye som skal fortelles i løpet av 75 minutter i Pax. Cut to the chase bør ikke være det styrende dramaturgiske prinsippet i hver bidige scene i en dramafilm.

Et eksempel: En kvinne (flyvertinne skal det vise seg, hvorfor hun ikke er kledd i uniform da hun ankommer flyplassen vites ikke), spilt av Anneke von der Lippe, sitter i flyplasskapellet. Hun er svært urolig, ber Fadervår. En fremmed mann, spilt av Kristoffer Joner, kommer inn. «Er du klar over hvor mange muttere det finnes i et fly,» spør hun. «Nei,» svarer han, «10.365,» sier hun. «Hva hvis nummer 18 ikke er skrudd ordentlig i?» Han sier noen trøstende ord. Får henne til å le. Tar hånden hennes i sin. Kysser den. De ser på hverandre. Munnene møtes. Hun setter seg umiddelbart over skrevs på fanget hans, skjørtet glir opp, buksa ned. De har sex i et kapell med store panoramavinduer ut mot gate-området. Hele scenen, fra begynnelse til slutt, varer i tre minutter.

Jeg kommer til å tenke på 8 Mile, med Eminem i hovedrollen. Han skal ha sex med kjæresten, stående, fullt påkledd. Det går fort, og for at hun skal bli våt spytter han i hånden sin for så å la den skli ned i skrittet hennes. I Pax er det ikke satt av tid til en slik intim og beskrivende realisme. Det er heller ikke filmens mål. Men likevel, regissøren lykkes ikke med å overbevise meg om at dette er troverdig – selv i et stilisert og litt kjølig fiksjonsrom. Det oppleves forstyrrende at kvinnen må ha vært våt allerede da hun ba Fadervår. For han glir rett inn i henne. Friksjonsløst.

Følelsesmessig dampveivals

Friksjon er helt nødvendig for å skape følelsesmessig trykk. Og det er her – i forsøket på å gjøre oss emosjonelt engasjert – at Pax begår sin kardinalsynd. Min opplevelse er at Pax kom galt ut idet man (i klippen?) begynte å bygge opp hvert eneste øyeblikk som et helt avgjørende. Hver bidige scene rommer enten et vendepunkt, er ladet med tung symbolikk, eller gir nødvendig bakgrunnsforklaring på rollefigurens dilemma. Alt står på spill til enhver tid. Når alt er betydningsfullt, blir ingen ting betydningsfullt. Dramatikken holdes i høyspenn, det er som å gå femmila i sprinttempo. Jeg blir nummen. Det er vanskelig å føle noe som helst når det ustanselig kreves at jeg skal beveges, ja skakes, i grunnvollene.

Hvis det er en lærdom Annette Sjursen kan dra av en stillfaren stilist som Roy Andersson, er det denne: Man kan ikke haste av gårde når man skal fortelle noe grunnleggende og sant om den menneskelige tragedie. Og man må ta sitt publikum på alvor.

Med teskje

Pax’ åpningsscene er fascinerende. Vi hører vannbobler, som om vi var i ferd med å drukne. Men vi ligger ikke i vannet, men istedet på gulvet i en flykabin. Kameraet spinner langsomt rundt, bildet er uskarpt, fargene duse. Det er en vakker impresjonistisk verden, men denne vannlyden hører ikke hjemme der. Den skaper mystikk og uhygge. Min nysgjerrighet vekkes. Jeg vil inn i filmens univers.

Jeg skulle ønske regissør Annette Sjursen kunne tatt med seg denne evnen til å skape undring videre i filmen. Et annet grunnleggende problem er nemlig at alt, virkelig alt, i Pax overfortelles. Når vi ikke trenger å være skjerpet, er det vanskelig å holde engasjementet oppe. Pax blir dessverre ”historiefortelling for dummies”. Som dette: Første gang vi ser Thomas von Brömssens rollefigur er han på vei gjennom sikkerhetskontrollen. Han blir bedt om å fremvise en gjenstand i håndbagasjen og tar opp en dirigentstav. Vi forstår at han er dirigent. I neste bilde plukker han likevel med seg en avis som har ryddet hele forsiden til et stort bildet av ham selv under tittelen «Värdsberömd dirigent til Oslo».

Denne manglende tiltroen til publikums tolkningsevne bidrar til stivheten mange av anmelderne kritiserer. Fortellerframdriften forhindres – jeg rykkes ut av illusjonen når jeg ergrer meg over det overtydelige, det bidrar til uroen som oppstår når vi føler at noe er for konstruert. Det går på troverdigheten løs. I sin tale før festpremieren på Colosseum sa Sjursen at hjertet kan fatte det hjernen ikke kan forstå. Men i Pax mangler tolkningsrom både for hjerte og hjerne. Hangen til det overtydelige blir ikke minst påtrengende på lydsiden. Hele filmens idé hviler på at alle skjebnene vi følger bærer på anger og skam. «Alt er min skyld,» sier den bortkommende novisen Ida Elise Broch på et tidspunkt, og slik kjenner de det alle sammen. Med nestenflyulykken innser de at de skulle handlet annerledes, de går gjennom en katarsis og får en ny sjanse.

Dette øyeblikket, da man brått skjønner at man har gjort urett og ser sitt snitt til å rette det opp igjen, er et sterkt dramatisk virkemiddel – et av den klassiske litteraturens glansnummer, som også har vært brukt med hell i et utall filmer. Noen tilfeldige eksempler: It’s a Wonderful Life, Tatt av vinden, Aberdeen, for ikke å snakke om romantiske komedier, hvor en slik vendepunktstrategi har blitt en sjangerkonvensjon. Og nettopp fordi dette er så kjent for oss forstår vi umiddelbart i Pax – mens flyet rister og skaker – at alle rollefigurene baler med anger, at de ville valgt annerledes om de hadde fått en ny sjanse. Men igjen stoler ikke Sjursen på publikums tolkningskompetanse. For å tonesette nærbildene av ansiktene har hun valgt en sang hvor ordene «I would have chose differently» gjentas. Og gjentas. Og gjentas. For så å avløses av «All I wanted was love».

Drukner i eget speilbilde

«En kunstner er den som skaper det skjønne.» Slik innledet den svorne stilisten Oscar Wilde sin eneste roman, Bildet av Dorian Gray (1891). I tråd med tidsånden var han av den oppfatning at skjønnhet og godhet hørte sammen. Den forbryterske natur kunne spores i visse ansiktstrekk, overflaten var sann, den var alt.

I vår tid forholder det seg nærmest motsatt. «En kunstner er den som skaper det sanne,» skulle vi kunne si, med en mistro til den perfekte overflate. Dette kan ligge under noe av kritikken av at Pax er for stilisert og glatt. Isolert sett er det feilslått. «Mine filmer representerer ikke biter av virkeligheten (slice of reality),» sa Hitchcock, «men kakebiter». Underforstått: Hans univers var en vakrere versjon av virkeligheten. Ingen ville vel finne på å kritisere hans filmer for å være grunne eller uengasjerende av den grunn. Problemet med Sjursens film er ikke den polerte innpakningen. Men når hennes mål så åpenbart er å bevege tilskueren, må vi kunne fornemme et bankende hjerte under det kalde overflaten. En slik spenning, mellom et kalkulert, stilisert uttrykk og rå, kjødelig desperasjon, er et effektivt virkemiddel. Se bare på Fellinis 8 ½, Wong Kar-Wais Happy Together, In the Mood for Love og 2046, Tom Fords A Single Man eller, igjen, alle Roy Anderssons filmer etter En kjærlighetshistorie. Når den perfekte innpakningen slår sprekker blir den emosjonelle virkningen desto større.

Pax er strippet for små gester, intimitet, kroppsvæsker, skjønnhetsfeil. Sjursen har regissert et utvalg av de fremste skuespillerne i Norge og Sverige. De burde fått mer rom til å puste liv i sine skikkelser. Men det er som om hun ikke har turt å stole på at dét er nok. Isteden har hun lasset på med dramatikk, men uten tid og troverdighet blir patosen hul, og den emosjonelle kontakten blir aldri etablert. Den i utgangspunktet vakre hjertemetaforen til tross, Pax mangler både blod og puls.

Unntaket er det korte øyeblikket omlag halvveis i filmen. Disse få sekundene sier mer om hva Ellen Dorrit Pedersens rollefigur streber med enn alle de sarkastiske samtalene med ektemannen eller de dramatiske bildene fra bilulykken.

Hva følger så, etter denne briljante innstillingen? Neste scene viser en stilisert selvmordsfantasi der hun, på symboltungt vis, foretar en rituell drukning. Sønnen ser på. Hun dør. Han lever videre. Her drukner også Sjursen filmen.