Denne analysen er skrevet i etterkant av filmens videorelease.
Satirisk lavbudsjettsgrøsser om olje-zombier i Norge høres unektelig ut som et fantastisk konsept, men det viser seg at den ofte belager seg mer på standardiserte, internasjonale sjangerkonvensjoner enn å tilpasse seg norsk kultur og væremåte generelt. Da må man spørre seg hvor rimelig man bør være i sin kritikk, og om man kan tillate seg å etterspørre noen justeringer som sannsynligvis hadde hevet den til kultstatus også her i landet?
Litt kontekst først. Mørke Sjeler er hjertebarnet til de to unge franskmennene César Ducasse og Mathieu Péteul og er etter det jeg har forstått produsert uten offentlig støtte her til lands. Den tok det lille crewet hele tre år å ferdigstille på grunn av pengemangel og logistikk, noe som må ha ført til et kontinuitetsmessig mareritt. Så her skorter definitivt ikke på sjel og lidenskap (no pun intended). Spørsmålet blir selvfølgelig hvilke konsekvenser det har fått for det endelige uttrykket, og om produksjonsvilkårene bør føre til at man gir dem en velvillig carte blanche i kritikksammenheng. Jeg synes vel strengt tatt ikke det. Det var i hvert fall ingen som tok hensyn til det da filmen ble lansert på DVD og Blu-Ray nylig. Den fikk svært jevne til dårlige anmeldelser i dagspressen. Jeg synes derimot at slakt blir altfor lettvint og dessuten ganske ufortjent. Nei, det er mer interessant å lese den som en sammenlikning mellom det som sannsynligvis har vært filmskapernes intensjon og det som faller litt gjennom; stedene man kunne gjort noen små (gratis) justeringer for å kommuniserere intensjonen bedre.
I enkelhet handler filmen om en gruppe mennesker som blir jaget rundt av psykopatiske fabrikkarbeidere i oransje overaller og munnbind, får drillet hull inn i hodet og begynner etterhvert å blø olje fra samtlige kroppsåpninger. Morten Ravn (Morten Rudå), den middelaldrende faren til et av ofrene, er ikke fornøyd med etterforskningen ledet av Richard Askestad (Kyrre Haugen Sydness) og tar derfor selv på seg rollen som privatdetektiv. Som selvsagt leder ham inn i farlige farvann i og rundt Oslo sentrum. Det er en slags blanding av slasher-, splatter-, zombie- og virusfilm i én, men hovedsakelig i et lavmælt formspråk uten de store krumspringene. Lite flashy MTV-klipping, for å si det sånn. Den er en tydelig referanse til sjangerfilmene fra 70- og tidlig 80-tall. Tonemessig befinner den seg et sted mellom komedie, satire og ren skrekk, men jeg skal komme tilbake til akkurat dette aspektet litt senere.
Først vil jeg bare trekke frem en helt formidabel åpningssekvens som fikk meg til å tro at jeg virkelig skulle bivåne noe stort. Vi følger unge Johanna (Johanna Gustavsson) mens hun først chatter på PC’en og deretter tar seg en lang joggetur gjennom sentrum via T-banen og inn i marka. Ingen dialog. Det kryssklippes mellom hennes tur og selve tittelsekvensen som består av hvit skrift på en kanvas av flytende olje og blod. Komponist Wojciech Golczewskis nydelige musikk er en slags referanse til Christopher Youngs banebrytende Hellraiser (1987) eller kanskje navnebror Wojciech Kilars Dracula (1992) – mørkt og urovekkende, men samtidig delikat og romantisk. Den understreker både Johannas livsglede og sensualitet, men også det uunngåelige. For i skogen venter naturligvis oljemorderen, og det blir en håpløs kamp mot både ham og elementene. I tillegg til klipp og musikk, fotograferes scenen i et svært realistisk lys. Det er ikke mørkt. Tvert i mot er skogen badet i formiddagslys og gir den en fargerik, eksotisk, nesten eventyraktig kvalitet. Som selvsagt gjør kontrasten til de grusomme handlingene enda tydeligere. Det er noe ekstra urovekkende når du får et Fredag den 13.-element satt inn i nære omgivelser som marka, T-banen og Fagerborg (forøvrig mitt eget nabolag).
Men det er fra dette tidspunktet filmen kommer til å veksle mellom latterlige, internasjonale konvensjonsreferanser og mer originale og engasjerende scenarier.
Let’s do it like they do on TV!
De to sentrale karakterene etableres tidlig, men med svært ulik suksess. Som filmskaperne selv sier i ekstramaterialet på DVD’en, er Morten Ravn i Morten Rudås tolkning ment å være den typiske anti-helten; en middelaldrende, litt stusselig alenefar som er musikklærer på Barrat-Due. Dette grepet kjenner vi selvsagt igjen i Hitchcock og Spielberg – hverdagsmennesket som reiser seg mot overmenneskelige utfordringer. Slik sett er det både godt castet og forsåvidt godt spilt også, selv om jeg gjerne skulle ha plantet enda flere ressurssterke elementer i hans skikkelse utover musikklærerjobben. Rudå har ingen erfaring som hovedrolleinnehaver i en spillefilm og gir dermed rollen en mer naturalistisk, mindre “spillete” stil. Han vakler imidlertid noe mer når det skal fremvises ekstra sterke følelser i et par viktige scener. Jeg kommer tilbake til en av dem under.
En karakter som ikke kjøpes fullt så lett er kriminaletterforsker Askestad i Kyrre Haugen Sydness skikkelse. Her får du alle CSI-klisjéene. Åstedet i marka markeres med politibånd, mens vitner står rett utenfor og blir avhørt. Askestad selv er på telefonen for å fortelle sin kone(?) om bruksanvisningen til et eller annet teknisk apparat, og er selvsagt altfor blasert til å bry seg om den døde kvinnen bak ham. Han er dessuten kledd i full skjorte og dress, akkurat “sånn som du ser på TV”; senere går han fordøndre meg rundt i frakk også. Det er nå jeg skjønner at de to franske filmkompisene har valgt å drite fullstendig i hva som er naturlig prosedyre i norsk sammenheng og heller gå for de amerikaniserte konvensjonene. OK, det er greit. Det gjør den kanskje mer tilgjengelig på et internasjonalt marked, men det føles så vanvittig unaturlig i norsk sammenheng at du blir dratt rett ut av fiksjonen og bare må le. Jeg tror ikke de angivelige satire- eller komedieelementene som filmskaperne ønsket seg befinner seg her.
Det samme gjelder telefonsamtalen mellom Ravn og Askestad. Sistnevnte ringer og sier non-chalant “Vi har funnet liket av din datter i skogen. Beklager så mye” som om det dreide seg om et jobbavslag. Det er så latterlig at det nesten må dreie seg om et bevisst humoristisk innslag i dette tilfellet. Eller? Det er ikke alltid lett å bli klok på. Sykehus-scenen er et annet godt eksempel. Ravns datter Johanna er lagt inn på sykehus etter hun åpenbart ikke er død allikevel. Legen legger ut medisinske termer i det vide og det brede mens både han og Askestad stirrer gjennom obervasjonsvinduet (finnes det mange slike i Norge?), før han selvsagt simplifiserer for at menigmann skal forstå. Morten Ravn går opp til Askestad for å spørre hvordan etterforskningen går. Han vil gjerne ha fortgang fordi drapsmannen er “en jævla drittsekk, liksom”. Det er hysterisk morsom dialog, presentert uten særlig innlevelse av noen parter, og høres nærmest ut som noen leser undertekstene på en episode av en gjennomsnittlig amerikansk krimserie. Jeg stiller meg igjen undrende til om camp-faktoren er intendert her.
La meg nevne et par andre scener som forsterker dette inntrykket. Du har briefingen på politihuset, presentert på overhead foran et kobbel etterforskere, akkurat sånn som man gjør det i FBI. Askestad sitter på bakerste rad og flørter med en annen politibetjent. Han er ikke spesielt interessert i briefingen, og blir da også irrettesatt av avdelingslederen som om han var en hvilken som helst skolegutt. Du har scenen med den prostituerte og oljemorderen. Her skal vi altså både kjøpe det faktum at det dreier seg om en smellvakker norsk gateprostituert og at hun velvillig tar “jobben” med en svær, mystisk fyr i oransje arbeidshyre og munnbind uten å så mye som å stille spørsmålstegn ved situasjonen. Du har sykepleieren som går inn i en skummel, mørk sykehusgang uten å forsøke å skru på lyset en gang. Du har Askestad som den motvillige etterforskeren som ikke har særlig tro på Ravns egne funn. Og du har ikke minst uteliggeren (Karl Sundby) som forteller bakgrunnshistorien om dykkere på en oljerigg i Nordsjøen som støter på et eller annet mystisk i dypet som de tar med seg til fastlandet. Maken til overspilling har jeg knapt sett – Sundby er så overtydelig “rar” og overdreven at du skulle tro han befant seg på de skrå bredder, ikke på et filmlerrett.
Det er helt OK å lene seg på sjangerkonvensjoner på denne måten, men det virker ikke som om det er tatt noe hensyn til norsk kultur og væremåte; ingen forsøk på å tilpasse historien til omgivelsene den er satt i. Det synes jeg er merkelig. Her beveger vi oss også inn på punktet jeg nevnte innledningvis – usikkerheten omkring filmens tone.
Hvor intendert er toneforvirringen?
Filmskaperne sier selv at det er mye satire og humor i filmen. Den er ikke ment så mye som en spesifikk sosial kommentar om norsk oljerikdom, men mer generelt om verdens oljeavhengighet. Dette speiles i det faktum at selv om oljen er antagonist, gjennomsyrer den også hverdagen vår. Ravn fyller bensin på bilen og dekker leiligheten sin i plast for at ikke Johannas stadige oljeoppkast skal ødelegge inventaret. Det kjøper jeg glatt. Problemet oppstår når jeg skal forsøke å kartlegge hva som er intendert og ikke-intendert humor innen dette paradigmet.
Det kan virke som om Ravns forsøk på å føre et normalt hverdagsliv med datteren, som i all hovedsak er en grønnsak, er ment humoristisk. Han går tur med henne i parken, prøver å holde henne oppreist når venninnen er på besøk (men mislykkes i beste slapstick-stil) eller fôrer henne med potetmos. Du har også den latterlige debatten på bilradioen, stemmesatt av Espen Eckbo i overdreven Bergensdialekt, som åpenbart er et humoristisk innslag (som riktignok trekkes ut litt lenge) og du har et par blodige splattersekvenser. Men så har du også en sekvens mot slutten, i det Ravn inntar fabrikken bestående utelukkende av konverterte oljemordere. Han overhører en gruppe av dem som plutselig begynner å diskutere seg imellom – tilsynelatende rasjonelt – om hvor effektive deres respektive driller er, blant annet en med nordlandsdialekt som sammenligner den med “pikken sin”. Dette virker også som et humoristisk innslag, men gjør mye mer harme enn godt. De undergraver på denne måten sin egen antagonist, for plutselig er de altså ikke zombier lenger, men rasjonelle gærninger?
Resultatet er at det oppstår en toneforvirring mellom det de selv sannsynligvis har intendert som morsomt, det som er ufrivillig morsomt (jf. sjangerreferansene over) og det som er ment å være effektiv skrekkfilm-estetikk der vi skal sympatisere og agere med karakterene; hvor vi skal føle at de er i genuin, ekte fare. Det er synd, fordi en del momenter i sistnevnte kategori er faktisk svært gode.
Inspirerte øyeblikk
Jeg har allerede nevnt åpningssekvensen. Det andre angrepet er også meget godt utført, rent filmteknisk. Et ungt par blir iaktatt og overfalt ved et veiarbeidsområde, og kameraet blir flere ganger fullstendig subjektivt (først med oljemorderen, deretter med ofrene), både når det rister mens vedkommende får drillet hull gjennom kraniet og senere når de dumpes ned i et hull. De fortsetter imidlertid å “se” morderens ben også etter deres angivelige død, og dermed antydes det kanskje at de nå har blitt livløse, men bevisste zombier i stedet. Artig, visceral effekt. I en annen scene følger vi en av oljemordernes hender mens han forbereder og pusser drillvåpenet sitt, en fin måte å etablere både hvor systematiske og deterministiske angrepene ser ut til å være. Et tredje eksempel er den gamle mannen som åpenbart styrer hele apokalypsen med jernhånd; han dukker opp med hjernesugende beholdere hver gang noen dør, tonesatt til gamle og sprakende jazzplater. Han blir dermed en original MacGuffin som tilfører de hjernetomme morderne et slags dystert, menneskelig ansikt. Et fjerde interessant moment er det faktum at zombie-elementet ikke introduseres før godt over en time ut i fortellingen. Frem til da har de kun opptrådt som grønnsaker, men nå blir de altså aktive mordere som konverterer sine nye ofre med rennende olje. Fin tilbakeholdenhet av sjangerkonvensjon her. Endelig er det også en del stemningsfulle innstillinger, som for eksempel kjøreturen gjennom et regntungt Oslo eller den Nightmare on Elm Street-aktige finalen i fabrikklokalet.
Det er her mye av frustrasjonen for undertegnede ligger. Kultpotensialet ligger hele tiden og vaker i overflaten, men så dykkes det altfor ofte ned i totalt unødvendige og non-chalante manuselementer. Det er frustrerende fordi det kunne vært unngått med noen små, enkle grep som ikke hadde kostet en eneste ekstra krone: Fjern de støvete, amerikaniserte krimkonvensjonene som overhodet ikke har grobunn i norsk sammenheng, portrettér en sliten, østeuropeisk prostituert i stedet, og la henne sette seg inn en bil med oljemorderen i silhouett, regissér ned Karl Sundby, la sykepleieren skru på lyset i gangen før hun sjekker den ut (og bad den heller i et grelt sykehuslys for stemning) og så videre. Og ikke minst – gjør tonen mye enklere å fange! Da unngår du at man tilskriver noen elementer en tone de ikke skal ha, og motsatt. Bare noen helt enkle forslag som ville fått meg til å kjøpe filmen mye lettere.
Jeg forstår det slik at den har høstet en del priser på mindre nisjefestivaler rundt omkring i verden, og det skjønner jeg godt – jeg tror som sagt den har lettere for å nå gjennom på et internasjonalt sjangermarked enn den har i Norge. Det er kanonbra at det lages zombie- og virusfilmer av denne typen her til lands, og at det finnes pasjonerte filmskapere som vil bruke sine tårer, svette og blod gjennom tre lange år for å ferdigstille dem. Jeg skulle bare ønsket den var hakket mer gjennomført og gjennomtenkt – og ikke minst enda mer tilpasset norsk kultur.
