Analysen

DRIB (2017)

I en tid der stadig flere medieuttrykk synes å være umulige å sette i bås, tradisjonelle distribusjonskanaler er i ferd med å marginaliseres og folks tillit til etablerte innholdsprodusenter stadig oftere utfordres av alternative fakta og rene påhitt, kommer en film som presenterer rent sprøyt, smart satire og ambisiøs sjangerblanding. Sammensetningen skal få oss til å reflektere over medievirkeligheten vi alle er en del av og bidrar til. I DRIB kulminerer mange av langfilmdebutanten Kristoffer Borglis tidligere formeksperimenter og ideer i en absurd fortelling om hvor grunn logikken bak klikkbasert berømmelse og produktoppmerksomhet kan være.

I svært korte trekk forteller Kristoffer Borglis DRIB en utrolig historie om reklamebransjens stadig mer ko-ko markedsføringsstrategier, gjennom iscenesettelser av hendelser knyttet til en norsk performancekunstners møte med amerikansk reklamebransje.

Selve anslaget likner den typen reklamefilmer som med få elementer leder tilskuerens oppmerksomhet mot produktet som skal selges. Vi ser en person i racing-lignende drakt og hjelm med DRIB-logo reise seg forvirret opp fra gulvet i et nakent rom. Deretter slår vedkommende ut flammer som holder på å ta tak i det ene ermet hans, for så å tylle i seg væske fra en energidrikk-boks med samme farger som klærne. Et mylder av synthakkorder preger lydsiden. Øynene våre er rettet mot drikken, mens vi i tankene allerede har begynt å fabulere om årsakene til at han lå der i utgangspunktet, med et erme i brann. (Ja, om ikke vi har sett en av reklamefilmene for drikken, da, på nettsiden www.drib.us, der personen viser seg å være en motorsyklist som under konkurranse sklir av banen, før han på mirakuløst vis fortsetter løpet.)

Etter ytterligere et tablå, bestående av ulike typer sportsdrikk-bokser, en piggsko i gull, et maskingevær og en slange som bukter seg mellom de oppstilte objektene, skifter filmen kurs og fortsetter i en dokumentarisk form. Med hvit skrift på en svart tekstplakat blir vi fortalt at i 2014 ble en venn av det vi må anta er filmskaperen involvert i en sportsdrikk-kampanje, og plassert mellom bilder av en forslått mann som drikker fra en boks i sakte film, informerer nye tekstplakater at Borgli spurte om å få lov til å fortelle historien om hvordan vennen klarte å lure et internasjonalt storselskap til å satse på ham for å markedsføre energidrikken de produserer. Vennen blir med på leken, på ett vilkår: At han får spille rollen som seg selv i rekonstruksjonen av historien.

Introen etablerer gradvis rammen for filmfortellingen, og samtidig tilskuerens forventninger: Dette må da være basert på en sann historie? Og ganske riktig: «A TRUE STORY». Forankringen av filmens historie i det faktiske forsterkes ytterligere ved at vi blir presentert for vennen, Amir Asgharnejad, gjennom videoklipp som viser hans arbeid som provokativ performancekunstner og humorist. Med sin uforutsigbarhet klarer han til og med å gjøre NRK Trygdekontorets Thomas Seltzer forvirret, og amerikanske fjernsynskanalers reaksjoner på virale YouTube-videoer der han blir banket opp og gitt juling lar oss forstå hva det er som har gjort ham kjent – og som har pirret energidrikk-produsentens interesse.

Den omstendelige presentasjonen har understreket det dokumentariske, og nå møter vi Amir i en intervjusituasjon. Borgli ber hovedpersonen fortelle historien sin, for ham (og kameraet); filmen gjenskaper hendelsene, for oss. Gjennom fem dager får vi kjenne den amerikanske reklamebransjen på kroppen, bokstavelig talt. I løpet av denne tiden – fylt av absurde situasjoner der assistenter, produksjonsdesignere og kampsportinstruktører kommer til kort – blir det stadig tydeligere hvordan Amirs opprinnelige prosjekt blir vrengt til det nærmest det ugjenkjennelige, på veien fra performance til markedsføring. Innimellom klippes det mellom den iscenesatte historien og Amir i intervjusituasjonen, der kommentarene hans gir en metadimensjon til rekonstruksjonene.

En idiosynkratisk filmskaper

DRIB hadde premiere på amerikanske South by Southwest Film Festival i februar 2017, før den fikk kinopremiere i Norge i mai samme år. I begynnelsen av 2018 ble DRIB sluppet på markedet som strømmefilm, hvilket over tid vil gi den langt større oppslutning enn festival- og kinopublikummet sørget for. Borgli har tidligere laget kortfilmer, reklamer og musikkvideoer (blant annet for Todd Terje), og har siden 2011 vært tilknyttet produksjonsselskapet Bacon.

Før DRIB var det kortfilmen Whateverest (2013) som hadde gitt ham størst oppmerksomhet. I den møter vi Marius Solem Johansen, en 27-årig mann som bor i en dansk småby og bruker tiden sin på å drifte et solarium, høre på musikk, lage rusmidler og produsere musikkvideoer der han selv danser – for så å legge disse ut på YouTube under navnet Inspector Norse. Disse videoene inspirerte i sin tur den norske musikeren Todd Terje, får vi vite, som står bak en superhit med samme tittel. Whateverest ble av mange forstått og omtalt som en dokumentar, men historien var diktet opp av Borgli, som fikk kameraten sin til å spille hovedrollen – som seg selv. I en redigert form er filmen også musikkvideoen til Todd Terjes «Inspector Norse», som med sine drøye 1,5 millioner visninger på YouTube siden 2012 er Borglis hittil mest sette produksjon.

Det symbiotiske forholdet mellom produksjoner, aktører og tema som vi finner i forholdet Whateverest og «Inspector Norse», finner vi også i DRIB. Ulike produksjoner utgjør et komplekst nettverk, med spillefilmen som kjerne. Mobilopptaket der Amir Asgharnejad provoserer dørvakten til å gi ham juling, var det han og Borgli som konstruerte sammen. Hensikten var å skape materiale til en kortfilm med arbeidstittelen Internet Famous, om en fyr som blir berømt ved å publisere filmer som viser at noen banker ham opp. Den ferdige kortfilmen fikk noe medieomtale og fungerte som en trailer, men iPhone-opptaket ble lastet opp på nettstedet World Star Hip Hop, og ble på kort tid en film med viral spredning – og deretter gjenstand for mye diskusjon, også i mediene.

Man kan kanskje si at Kristoffer Borgli (i likhet med Asgharnejad) har en idiosynkratisk måte å jobbe på, ved å skape uttrykk som blir inkludert eller gjort til referanser i senere filmer. Riktignok lager de fleste kunstnere skisser eller utkast som ligger til grunn for senere arbeider, men i Borglis tilfelle får disse en utvidet funksjon, som tema, materiale og nettverk de senere produksjonene kan plasseres inn i. I så måte er Borgli å forstå som en selvrefererende filmskaper, som lekent som en postmodernist på 1990-tallet gjenbruker motivet fra plakaten på kjøkkenet til Marius Solem Johansen i Whateverest i møterommet til reklamebyrået i DRIB.

På innsiden av en hul reklamebransje

Bit for bit og lag på lag bygger regissøren opp inntrykket av at DRIB forteller om noe som faktisk har skjedd: At en norsk lurendreiers iscenesatte voldsvideoer publisert på YouTube greide å fange interessen til et internasjonalt storselskap, som ønsket å bruke ham i en markedsføringskampanje for energidrikken sin. Selskapets hensikt var ikke å profilere drikken gjennom Amirs allerede eksisterende filmer, men gjennom nye produksjoner – og reklamene var ikke ment å nå potensielle kjøpere på vanlig vis, men gjennom en iscenesatt kansellering av kampanjen. Hvis kanselleringen skyldtes innholdets kontroversielle natur, ville det skape et grunnlag for å lekke de ferdige videoene og høste stor oppmerksomhet i sosiale medier, mente reklamefolkene.

Fortellingen om Amirs møte med reklamebransjen gir innblikk i en verden av strategisk tenkning som konstant tangerer det å bli for smart, for undergravende, for utspekulert. I tillegg til å være fullstendig hul, uten snev av substans. Vi opplever møter der ideene flyr høyt og de gode replikkene sitter løst, og der Borgli viser sin pedagogiske side ved å forklare in-house-begreper i selve filmbildet. Resultatet er en briljant harselering med bransjen.

Nødvendigheten av rekonstruksjoner og det fiktive merket DRIB forklares med at energidrikk-produsenten ikke vil assosieres med denne historien. I en av filmens siste scener blir Amir dessuten truet over bordet med at dersom han ikke holder det han har opplevd for seg selv, vil det få store konsekvenser. Likevel har Amir delt historien med oss – det vil i hvert fall fortellingen ha oss til å tro, godt hjulpet av filmens egen markedsføringsstrategi.

Kritisk-utspekulert blikk

DRIB setter løsnese på deler av reklamebransjen, som Borgli selv kjenner godt gjennom sine mange oppdrag som reklamefilmskaper. Denne empirien gir fremstillingen av bransjeaktørene et ekstra lag av troverdighet, og synes dessuten å ha vært avgjørende for hvordan filmen selv er blitt markedsført. Fortellingen begrenses ikke bare til selve filmbildet på skjermen eller lerretet, men gjenfinnes også i de fiktive promovideoene på hjemmesiden www.drib.us, som ble laget for å skape oppmerksomhet i forkant av den norske kinopremieren. Unge jenter som har sett DRIB på den amerikanske filmfestivalen noen måneder før har nærmest laget en kult rundt filmen, risser tittelen inn i underarmen, slår hverandre i ansiktet og snakker varmt om hva DRIB har betydd for dem. Kritikk markedsført med de samme midlene som kritikken skal ramme – fungerer det?

Ja, men bare fordi filmen også må forstås som noe mer enn satirisk kritikk av reklamebransjens til tider håpløse omskriving av uttrykk som springer ut fra en DIY- og deltagerkultur, i jakten på å nå den samme målgruppen. I tillegg til at DRIB innledningsvis får filmdiskursen til å innta en dokumentarisk form – effektivt som en god hypnotisør får en person fra bevisst til hypnotisert tilstand – gjør den implisitt forholdet mellom dokumentarfilmskaper og intervjuobjekt til noe det er verdt å rette et kritisk blikk mot. Dette aspektet er tydeligst mot slutten, i scenen der Borgli velger å tilsette ekstra kraft i Amirs avskjed med reklamefolkene (som nettopp har gitt beskjed om at liksomkampanjen som liksom skulle bli stoppet, faktisk har blitt stoppet).

På vei ut av rommet trekker Amir døren så hardt etter seg at vinduet knuses og glasset spruter – i fortellingen. I intervjuet reagerer Amir på Borglis overdrevne fremstilling, hvilket demonstrerer at iscenesettelsen først og fremst er filmskaperens tolkning av hva som skjedde: «Går vi for den versjonen?», spør han, og får som svar fra regissøren at ja, publikum forventer nok at han reagerer mindre passivt i denne scenen, selv om han tilforlatelig har gått med på så og si alle merkelige innfall og forslag tidligere i filmen.

Dette antar jeg er et spill mellom filmskaper og skuespiller, og et stikk til dokumentarister som benytter seg av anledninger til å forsterke elementer fra kildenes historier for å lage en mer oppsiktsvekkende filmatisk fremstilling.

Smart og treffende, men i lengste laget

I DRIB viser Borgli at han har et særlig godt grep om stilmessige og diskursive skift. Reklamefilmens fremhevende slow motion sjongleres elegant med dokumentarfilmens intervjuoppsett og det iscenesatte spillet foran kamera. På den ene siden insisterer filmen på at det som fremstilles faktisk har skjedd; på den andre siden brytes illusjonen, både gjennom metafilmatiske avbrudd som synliggjør opptak av scener og selve innspillingsprosessen, reklamefilmestetikken som brukes på de minst passende steder (for eksempel når Amir kaster opp) og gjennom intervjusituasjoner som markerer rekonstruksjonene som fortolkninger av Amirs fortellinger. Dette, og nettverket Borgli har skapt for markedsføringen av filmen (som gir meg assosiasjoner til hvordan Wachowski-søstrene skapte sin komplekse The Matrix-fortelling spredt over ulike medier, uttrykk og distribusjonsformer), er glitrende utført.

Samtidig preges DRIB av en kinofilmdebutants utfordringer i å fullt ut mestre det lange formatet. Scener gis unødvendig mye pusterom, for mange narrative tråder kastes ut, enkelte partier blir direkte langdryge. Personlig er jeg for eksempel usikker på hvilket formål Adam Pearsons tilstedeværelse i filmen er ment å tjene, utover at erfaringene han gjør seg i sitt promo-oppdrag illustrerer den samme absurde markedsføringslogikken DRIB-kampanjen bygger å. Likeledes kunne sekvensen der Amir og en kvinnelig produksjonsassistent prøver ut nytt dop på hotellrommet (ikke helt ulikt scenene med Marius Solem Johansens hjemmelagede saker i Whateverest) vært kuttet til fordel for en strammere dramaturgi.

Når det er sagt, representerer DRIB noe forfriskende nytt innen mediekritikk, og da den ble vist under CPH:DOX, den store dokumentarfilmfestivalen i København, ble den presentert som et slags «kurs i kritisk vurdering». Men er DRIB en dokumentar? Er den snarere en mockumentary? På samme måte som det ikke gir mening å spørre seg i hvilken grad virkelighetslitteratur er sann eller ikke, er det lite fruktbart å møte DRIB med kategorier. Hvorvidt det er hold i historien om Amir Asgharnejad og det amerikanske selskapet eller ikke, og om faktisk DRIB ble skapt som merkevare for å unngå juridiske søksmål, oppleves som uvesentlig. Filmen fungerer dokumentarisk – i den forstand at den påstår noe om verden og tiden vi lever i, og får oss til å tenke og kanskje også handle annerledes.

Grepene Kristoffer Borgli har valgt for å belyse dagens markedsføringslogikk er helt ypperlige for nettopp det formålet. Vi kan bare håpe at filmskapere som tar for seg andre vel så problematiske sider ved dagens fremstilling av verden, slik som fenomenet «fake news», finner tilsvarende vellykkede metoder.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>