Vampyren har befestet seg som smellvakker helt i en av litteraturens minst kredible sjangere – dameromanen. Det blafrer stadig i pocketboksider og pikehjerter verden over. Men blir det god film av sånt?
Forrige film, The Twilight saga – New Moon, ble en durabelig kassasuksess, både internasjonalt og her til lands. Det til tross for at filmen var temmelig langdryg. Selv har jeg holdt en knapp på den langt mer saftige utgaven av vampyrromansen i Sookie Stackhouse-bøkene og deres motpart på TV-skjermen: True Blood. Heller ikke disse fremstår som bidragsytere til den oppvoksende generasjons allmenndannelse. Det er da heller ikke så farlig, synes jeg, så lenge de får opp temperaturen under pleddet vinterstid.
For å virkelig kunne bedømme om The Twilight saga – Eclipse duger for sitt publikum har vi fått hjelp av Hilde Lien, som erkjenner at det kanskje ikke er stuerent å være voksen og samtidig lese Twilight-bøkene, men som ikke er redd for å innrømme at hun har sansen for kjærlighetshistorien mellom 17-årige Bella og vampyren Edward: «Det er en grunn til at serien er så populær, og det er ikke bare tenåringsjenter som kjøper konseptet. Jeg tror mange lengter tilbake til følelsen av å være så forelsket at man knapt greier å puste.» Hilde har gledet seg til filmen, men er samtidig ikke så blodfan at det uten videre betyr at hun kommer til å like den. «Den forrige filmen var rett og slett kjedelig, og den første var morsom mest fordi den fremsto som noe nytt,» sier hun. Denne gangen klaffet tydeligvis alt:
«Eclipse er den klart beste så langt. Den er en fullverdig film som kan sees uavhengig av bøkene. Trekantdramaet mellom Bella, Edward og Jacob er mer troverdig og spennende, og balansen mellom action og romantikk er fin. Jeg savner ingenting. Men det er klart at den har en viss kioskromanfølelse. Dette skal ikke være høykultur.»
Selv synes jeg nok at filmen er litt tannløs, bokstavelig talt. Ikke en huggtann i sikte, og ingen kaskader av blod og gørr. Vampyrene stiller seg stadig vekk i musikkvideoformasjon i skogbrynet, og filmen holder en gjennomgående kjølig fargepalett. Kledelig, men er det litt kjedelig? Ikke engang når vampyrer og varulver braker sammen, spruter det blod på linsa. Utrolig nok får nettopp dette meg til å trekke på smilebåndet. Fraværet av klassiske splatterelementer, selv når hodene ruller, er faktisk rimelig underholdende og snertent løst. Vampyrene blør ikke, de knuses. Som om de var statuer eller laget av porselen, slår de sprekker og går i stykker. Også lyddesignet holder denne kjølige, rene linjen. Og filmen kan åpenbart ha lavere aldergrense enn om blodet silte.
Vampyrer som river hodet av hverandre til tross, dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Trekantdramaet øker i temperatur – nok en gang bokstavelig talt. Varulvene har en umenneskelig høy kroppstemperatur, noe som fører til at de stadig vekk lusker rundt uten skjorte. Slikt kan man tøyse med, heldigvis. Det er trist å måtte melde at filmens hittil mest siterte replikk har fått hard medfart i den norske tekstingen. «I’m hotter than you, anyway,» sier varulven Jacob til (iskalde) Edward. Oversettelsen «Jeg er kjekkere enn deg,» holder bare ikke. Ikke i det hele tatt. Er det frekt å påpeke at ‘heitere‘ også er et norsk ord?
Heit eller kald, filmen er åpenbart i stand til å bevege sitt publikum. På vei ut fra visningen overhørte vi en kvinnestemme utbryte: «Åh, jeg er så forelsket!»
Tipper det blir en del fnising og noen hjertesukk utenfor landets kinosaler i tiden fremover.