I omtalen av Thirst kunne jeg melde at vampyrens era som kvinnebedårer i møllspist blondeskjorte er over. Det er kanskje nettopp denne moderniseringen, og ikke minst oppdateringen av garderoben, som gjør vampyren mer tiltrekkende enn noensinne, og får ungpikene til å dåne i kinokø for å skaffe seg billetter til Twilight: New Moon (Chris Weitz).

At en formfullendt, sterk, vakker og vis, men samtidig dyrisk og farlig kis er heftige saker, kan vel ikke betviles. Jeg hadde nok ikke lagt meg ned og blånektet, for å si det sånn. Men vampyren har mer å by på. Umulig, ulykkelig kjærlighet er et tema med evig klangbunn. Hva kan vel være mer umulig enn kjærligheten mellom en dødelig og en udødelig, eller en levende og en udød, om du vil? Å forfalle, skrumpe inn, bli gammel og dø, mens den man elsker fortsatt er ung og vakker – eller å stå på motsatt side, og være vitne til at den man elsker dør fra en – er omtrent så lidelsesfylt man kan få kjærlighet til å bli. Med en vampyr som utgangspunkt kan det fort bli tårevått, dampende, klissete og fullt av maktkamp og action. Eller som jeg ville sagt det – gøy! Vampyren er den perfekte skikkelsen til Dameromanen med stor D.

Det er nettopp denne sjangeren som har fått sin renessanse med True Blood/The Southern Vampire Mysteries og Twilight, både i bokform, på TV-skjermen og på kinolerretet. De har i all hovedsak det samme utgangspunktet – en kjærlighetshistorie mellom en vampyr og et menneske. Men de tar helt ulike retninger og har ikke minst en helt annen temperatur, noe som også er tydelig reflektert i hvor historiene utspiller seg. De hete, fuktige sørstatene er godt egnet til saftig sex i True Blood, mens de kjølige, mørke skogene i nord holder mystikken og lengselen levende i Twilight. Det er spennende hvordan disse to så til de grader treffer et i hovedsak kvinnelig publikum på så lik, men likevel så ulik måte. For å være litt vulgær kan man vel si at forskjellen på en Twilight– og True Blood-publikummer er hvor mye hun har har rukket å ha seg.

Dette med å ha seg er nemlig ikke et tema til å komme utenom, enten det blir noe på hovedpersonen, Bella Swan (gud bedre, for et navn) eller ikke. Etter å ha lest to Twilight-bøker, må jeg innrømme at tålmodigheten begynte å bli tynnslitt. «Bite her, hump her and get it over with» var et mantra som stadig dukket opp i hodet mitt. Likevel er det ikke til å komme bort fra at den ufullbyrdede, umulige kjærligheten er noe av det sentrale i Twilights appell til unge jenter. Og det er forøvrig også interessant at det er Edward Cullen, historiens vampyrsjarmør, som holder igjen. Han er jo utgammel, og derfor en smule konservativ. Når det er sagt, må det da være grenser for hvor lenge man skal gå rundt grøten. Her blir det ingen tafsing før ekteskapet, og masse om og men før de noensinne kan få hverandre. Jeg var derfor spent på om filmversjonen kom til å bli like langdryg.

Noe av det som kjennetegner underholdningsfilm, på godt og vondt, er at det skjer noe stort sett hele tiden. Filmatiseringen av en spenningsroman er en kondensert form hvor det skvises inn handling der det er mulig. Dette er også tilfelle med Twilight: New Moon, uten at historien ble forandret unødig for å fremprovosere mer action. Bella går gjennom en forferdelig kjærlighetssorg, noe som heldigvis ikke dysses ned i filmen. Det er i det hele tatt behandlet på en ganske så elegant måte, selv om bruken av nærbilder av de to hovedpersonene som står tett inntil hverandre og ytrer store ord kan bli en smule klam til tider. Dialogen er i det hele tatt gjennomgående pompøs og humørløs. At karakterene gjør det inni hampen komplisert for seg selv, er forsåvidt noe enhver kan kjenne seg igjen i. Intensiteten blir dog skrudd opp noen hakk, både fordi han er en vampyr, men også fordi de rett og slett tar litt hardt i. Det pøses på med selvmedlidenhet og selvhøytidelighet, en total mangel på selvinnsikt er dessverre noe av det som driver handlingen fremover, og man kan etterhvert begynne å lure på om de i det hele tatt er i stand til å smile.

Isen brytes av noen hete indianervarulver. Bellas venn Jacob Black drar henne ut av sutringen mens de mekker moped, og bidrar til litt sårt tiltrengt humor. Han har blitt en skikkelig muskelbunt, noe hun også kommenterer på forsøksvis festlig vis. Etterhvert løper han (og resten av indianergutta) rundt i bar overkropp. Det blir litt mye av det gode, men det bidrar helt klart ytterligere til siklefaktoren blant tenåringsjentene. Varulv – best uten pels. I tillegg myker denne delen opp den litt rigide og ensidige, lidende kjærlighetshistorien, og gjør det hele mer spennende. Man får et nytt trekantdrama, hvor Bellas hjerte slites mellom to, heldigvis med rom for et større spekter følelser. Det gir også fansen to sider å heie på – ikke til å kimse av i denne sammenhengen. Det finnes alt fra egne nettsider og t-skjorter til en fiktiv valgkamp for både Team Edward og Team Jacob som de kalles. Men det kan vel aldri være noen tvil om hvem som vinner.

Personlig finner jeg det ytterst irriterende at Bella bruker så ufattelig lang tid på å oppfatte hva som feiler Jacob. At han er en varulv og at vampyrer og varulver er erkefiender, er for meg innlysende. Det kan nok ha litt å gjøre med at jeg ble flasket opp på vampyrlitteratur, tegneserier og rollespill, og derfor er det kanskje litt urettferdig av meg. Målgruppen er ikke geeks, men tenåringsjenter som aldri har vært borti fantasy før.

Nettopp dét er et godt poeng og en god forklaring både på Twilight-sagaens store fanskare, og på at de som vanligvis elsker vampyrlektyre ikke vil ta i den med ildtang. Å kombinere lengselen, følelsen av å være annerledes og den intense, umulige kjærligheten til en tenåringsjente med heftig action, heite vampyrer og varulver, er usedvanlig fengende. I filmatiseringen har de også greid kunststykket å caste den ultimate tenåringsvampyren. Robert Pattinson fyller rollen som Edward perfekt og tiltrekker seg en bråte fans, rett og slett fordi han er så ufattelig kjekk. De bommer etter min mening med en del av de andre vampyrene, og sliter med å forfine det visuelle uttrykket i sminke og kostyme. Som gammel vampyrfan fniser jeg litt av den tilgjort ærverdige vampyrklanen som dukker opp. Av den, og av den litt slurvete, norske tekstingen. Men noe skal man da ha å le av også.