Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Only Lovers Left Alive vises torsdag 6. mars kl. 18.00 på alle cinematekene.

*

Når Jim Jarmusch hogger innpå vampyrfilmsjangeren er det ikke den vanligste blodtypen som pipler frem. Slik som med westernfilmen Dead Man og gangster-/samuraifilmen Ghost Dog: The Way of the Samurai, tar Jarmusch seg også her store friheter innenfor sjangerkonvensjonene. Men i motsetning til hans foregående sjangerleker, er ikke regissøren like opptatt av å dekonstruere retningslinjene i Only Lovers Left Alive. «Vampyrfilm» er ikke like definert som kategori, og Jarmuschs vri på vampyrmytologi er av det kjærlige slaget.

At Adam (Tom Hiddleston) og Eve (Tilda Swinton) er vampyrer, er et nokså nedtonet faktum i filmen. Som über cool filmskaper er Jarmusch selvfølgelig bevisst på å utnytte vampyrenes estetikk: solbriller innendørs, sensuelle bevegelser, bleke ansikter. Samtidig er det lite blodsuging, hvitløksfedd og krusifikser her – slik Dead Man i all sin mytologiske surrealisme også var ned-glorifiserende realistisk. Vampyrene må hele tiden sørge for å ha nok forsyninger med høykvalitets blod; Adam skaffer dette gjennom en lege på et sykehus, mens Eve har en kontakt gjennom vampyren Marlowe (John Hurt). Det flere hundre år gamle paret har ikke lenger lyst til å kaste seg over tilfeldige ofre, og vil helst drikke feinschmecker-blod. Adam er en tungsindig musiker som holder seg for seg selv i en forlatt Detroit-villa, der han lager musikk på instrumenter han har samlet gjennom sitt lange liv i musikkhistorien. Eve, som bor i Tanger i Marokko, blir bekymret for ektemannens psykiske helse, og drar fra havnebyen for å gjenforenes med Adam i USA.

De to bor altså i hver sin by, i hvert sitt land. De trenger ikke være sammen hele tiden. De har giftet seg på nytt flere ganger og kjærligheten er urokkelig. Slik har det vært i flere hundre år og slik vil det fortsatt være, og ved å ta hverandre for gitt, men samtidig elske hverandre like mye som før, blir Adam og Eve nærmest innbegrepet av et «kult par». Dette handler selvsagt også om at de er et vakkert par; de er gamle og erfarne, smaksbevisste, som en slags ekstrem dinkies-variant, men ser samtidig nokså unge ut. I alle fall Adam; Eve får mer av et tidløst preg bak Tilda Swintons særpregede skikkelse. Jarmusch er nærmere det utstudert hippe enn noensinne, men Only Lovers Left Alive blir i stedet en kommentar til kulturkaksete hipstere, med glimt i øyet.

Ekstra nydelig er det at de to ser ut til å ha blitt så klar over hverandres roller, som de aksepterer uten å mukke. Eve er positiv og fortsatt sanselig nysgjerrig på verden omkring seg, og moderlig overfor Adam, som hun muntrer opp med likegyldig forståelse. Adam er pessimistisk når det kommer til menneskehetens utvikling (han kaller menneskene «zombier»); han har sett verden utvikle seg gjennom lang tid, og hvordan geni på geni har blitt avvist av bermen. Vampyrparets personligheter understrekes av kostymene: Eve går stort sett i en lys, beige-gul drakt, mens Adam sverger til en nattsvart outfit. Jarmusch lar ofte kameraet dvele ved synet av de to, enten alene eller sammen, som i en tidlig sekvens der Eve vandrer i et sakte-filmet Tanger i matt gatelys.

Denne sekvensen skaper assosiasjoner til et liknende øyeblikk i The Limits of Control, der Swinton i tilsvarende fargekoloritt catwalk-er seg gjennom gatene i slow motion. Fotoarbeidet i Only Lovers Left Alive er ikke så ulikt det vi så i Jarmuschs forrige, eller i Broken Flowers, og til sammen utgjør regissørens tre siste filmer hans mest fargesterke periode. Jarmusch lar ulike farger få spille mot hverandre i sine langtrukne bildeutsnitt, der bleke og mørke toner også får tre klart frem.

At de tre siste filmene er fotografert av tre ulike personer er et tydelig eksempel på Jarmuschs visuelle teft. Samtidig er Only Lovers Left Alive, der Yorick Le Saux står bak kameraet, kanskje den mest imponerende av de tre. Det starter allerede i åpningssekvensen der kameraet snurrer sakte rundt ovenfra, mens det klippes mellom de to vampyrene i henslengt skulpturell positur, blant sine eiendeler. Produksjonsdesignet hjemme hos de to er hverdagsliggjort, men overdådig: tepper, bøker og lamper, samlet gjennom flerfoldige år. Adams samling av epokegjørende musikkinstrumenter, som han nærmest behandler som mennesker, oppleves selv som veldig menneskelig; en vampyrs forsøk på å få kontroll over tiden, som selv for ham fortoner seg som et beklemmende kaos, kanskje fordi den aldri vil stoppe.

Detroit, der mesteparten av filmen foregår, er slått konk og forlatt som i virkeligheten. Et visuelt utgangspunkt som anvendes på spennende vis: bilturer på mørke motorveier med spredte lyskilder; korte vandringer i overgrodd terreng og naturlig gatelykt-lys; et besøk på dunkel, men historisk grunn. På et tidspunkt blir vi også med de to hovedkarakterene på en bar der de drikker blod fra lommelerke, etter press fra Eves søster Ava (Mia Wasikowska) som vil smake på menneskelivet (i dobbel forstand). Hennes inntreden i filmen er forfriskende, men noe åpenbar i sitt forløp, etter at hun raskt introduseres som en livligere og mer naiv vampyr-rollefigur. Hun kommer på besøk til paret i Adams hus, der hun i likhet med de fleste andre er lite velkommen, men Eve – som blir mer som en mor enn en søster – oppfordrer Adam til raushet. Gjennom Ava understrekes erfarenheten og kulheten hos de to eldre, som blir «de voksne» som for lengst har opplevd alt Ava higer etter, uten at de påpeker dette overfor henne.

Som i The Limits of Control skaper Jarmusch også her en kryptisk følelse av tidens gang og menneskelig utvikling, fra de to menneskeliknende vampyrenes ståsted. Det er som om vi står utenfor tiden, ser den utenfra; en nesten utenomjordisk tidløshet, selv om vi befinner oss i en miljømessig sett realistisk tegnet nåtid. Handlingene og gjenstandene refererer kun til seg selv, men henviser også til sin plassering i historien. Når Eve pakker Don Quijote og Infinite Jest i kofferten før hun drar til Detroit, samler hun favorittlitteratur fra ulike epoker, slik hvem som helst kunne gjort det i dag. Men vissheten om at også hun er et objekt, som har vært til stede da de fleste bøkene ble skrevet, og siden blitt «bevart» på samme måte, fyller øyeblikket med en høytidelig og historisk potens. Det gis liv til bøkene og Eve blir plassert som et kunstverk i historien.

Det samme gjelder Adam og hans forhold til musikkinstrumentene. Menneskevennen Ian (Anton Yelchin), som leverer eksklusive instrumenter til ham, vil aldri kunne oppleve en liknende konkretisering av musikk, siden han ikke har sett instrumentene bli brukt og utviklet gjennom flere hundre år. Men er det en fordel å ha så mange referansepunkter og å kunne se så mye av verdenshistorien i sammenheng?

Underbygget av et forfallent Detroit, er det som om man ser tilbake på en verden som ikke lenger finnes, samtidig som man fortsatt befinner seg i den. Som om den er en kopi av seg selv, eller på sparebluss. For vampyrene har tiden opphørt, gjennom at den bare går og går, mens det for menneskene i den aktuelle tidsperioden er deres egen tid. De to vampyrene lever dermed på en «lånt tid», snudd litt på hodet, fordi livsløpet deres på et vis ikke lenger finnes – ettersom de uansett lever evig, såfremt de drikker riktig blod. Det blir et liv der døden er noe som alltid settes på vent, som de selv har kontroll over (med nok blod, vel og merke). Et interessant, men også klaustrofobisk og skremmende perspektiv, som Adam og Eve må forholde seg til.

Only Lovers Left Alive er ikke like minimalistisk og gåtefull som The Limits of Control, men muligens Jarmusch’ vakreste. En tankevekkende kjærlighetshistorie, som vil åpne nye dører ved flere besøk.