Oslo Pix 2018: Den amerikanske indieregissøren Alex Ross Perrys femte spillefilm er hans mest helstøpte og komplekse verk.
Med Golden Exits, som hadde premiere ved Sundance-festivalen i år, beveger Ross Perry seg videre fra Listen Up Philip (2014) og Queen of Earth (2015) sin stikkende timbre, som tidvis kan føles noe ensrettet, til en ubehagelig nær og humanistisk skildring av mennesker som forsøker å gjøre det rette, men som stadig vekk blir utfordret av sine egne lengsler og tilfeldighetenes pussige vendinger. Med Keegan DeWitts beherskede komposisjoner, som konstant følger Golden Exits’ nennsomme filmiske bevegelser, fremstår dette som en dagligdags opera; et verk som befester Alex Ross Perry som en av de fremste unge regissørene på den amerikanske indiescenen.
Vi introduseres for Nick (spilt av Adam Horovitz, bedre kjent som Ad-Rock i Beastie Boys), en følelsesmessig avstumpet arkivar i 40-årene, som er sysselsatt med å organisere de etterlatte papirene til sin avdøde svigerfar – forhenværende redaktør for et litterært tidsskrift. For å komme seg gjennom alle dokumentene ansetter Nick en assistent, 25 år gamle Naomi (Emily Browning), en australsk mediestudent, som foruten å forføre de fleste av mennene hun møter på i Brooklyn selvsagt vekker Nicks forlegne begjær. Naomi har bare én kontakt i New York, en venn av familien, som hun ikke har møtt siden hun var femten – den henslengte Buddy (Jason Schwartzman), filmens mer vittige alias. Han driver et lite innspillingsstudio i Brooklyn, og selv om Buddys ekteskapelige forhold i utgangspunktet er ordnet, innynder Naomi seg (kanskje uintendert) på Buddy slik hun gjør det med Nick.
I dette komplekse nettet av intriger som plottet setter opp, er det motivene fra arkivarbeidet til Nick som gir filmen dens form. Golden Exits er inndelt etter datoer, på samme måte som arkivene i kontorkjellerrommet vi får tilbringe en hel del tid i. Nicks arbeid med krystallisert tid, i form av bilder og tekst fra forgangne liv, sidestilles slik med hvordan rollefigurene selv jobber som sine egne arkivarer – med blikket mot klokken som tikker mot alderdommen og tvinger dem til å se sine liv utenfra.
Det utvidede rollegalleriet byr på speilinger av disse motivene. Gwen (Mary-Louise Parker), en selvstendig, hardtarbeidende og på grensen til narsissistisk karrierekvinne, postulerer stadig det moderne og autonome idealet i samtaler med den yngre Naomi, kanskje i et forsøk på å overbevise seg selv om at hun har tatt de rette valgene. Motsvaret er Nicks dagligdagse ekteskap med Alyssa (Chloë Sevigny), et samliv som er kjedelig og tilsynelatende forutsigbart, men som kanskje har tosomheten som mangler i Gwens eget liv. Naomi blir for Nick, Alyssa og Gwen en kroppsliggjøring av alle mulighetene som ungdommen tross alt bærer med seg, og deres egne livshistorier kommer til syne i møte med Naomis utilslørte ungdommelighet.
Filmen utspiller seg hovedsakelig i det samme nabolaget i Brooklyn, og i de Manhattan-aktige totalbildene som antyder storbyens uendelige muligheter, blir hjemmenes rom – der parene møtes – hermetisk lukkede beholdere for forakt, som usynliggjør utveiene fra de avstumpede og fastlåste tankemønstrene som gang på gang styrer disse menneskene mot avgrunnen. Likevel fylles fotograf Sean Price Williams‘ bilder med en melankolsk form for optimisme, i nabolagsgatene og leilighetene: Det rødoransje lyset fra solnedgangen som mykt berører veggene når Alyssa endelig tør å ytre sine mistanker om Nicks forhold til Naomi, eller det hvite lyset som treffer de solgulnede arkivmappene på kjellerkontoret hvor Nick fornemmer Naomis forsiktige nærvær. I disse scenene, skutt i kornete 16mm, er det som om hver kveld rommer sommerens siste solnedgang. Sånn sett er filmens koloritt en litt mindre andektig versjon av den tvetydige skjønnheten i en film som Oslo, 31. august.
Refleksjonen over forgangen tid trer altså frem som hovedmotivet i Golden Exits, men filmen rommer også situasjonskomikken vi kjenner fra Listen Up Philip og den amerikanske dramedy-undersjangeren. Tilnærmingen kan ligne de lettvinte plottlinjene i Woody Allens mer fordøyelige filmer, hvor tilfeldige møter og harmløse relasjoner danner grunnlaget for presise observasjoner om relasjonsdynamikk. Men Golden Exits innehar samtidig også brutalt intime bekjennelser, lik dem Allen utforsker i filmer som Husbands and Wives og Interiors. Til dette filmlandskapet henter Ross Perry inn Éric Rohmers moralske spekulasjon, hvor handlingsrommet for hva som er tillatt eller ikke eksplisitt bindes opp gjennom dialogen, og deretter lekes med av en ytre så vel som indre moralkodeks.
Arven fra Rohmer hviler særlig over det «forbudte» begjæret i Golden Exits, mellom Buddy og Naomi – eller for den saks skyld Nick og Naomi. Dette får gjerne utspille seg i form av gester, blikk og små tilnærminger, eller gjennom kameraets blikk. En spesielt slående scene utspiller seg mens Nick og Naomi er dypt inni arkivarbeidet, hvor det mannlige blikket tematiseres gjennom en dypfokuslignende komposisjon: Nick sitter liten i bakgrunnen og iakttar Naomi, men kameraets blikk spiller ikke på lag med ham; snarere innlemmer utsnittet hennes bevissthet om at hun blir sett på. Slik kan Ross Perry elegant tematisere fetisjeringen av hennes kropp uten å innta Nicks subjektive blikk.
Denne tilnærmingen til mise-en-scène er i det hele tatt betegnende for Alex Ross Perrys utvikling som filmskaper, hvor de opprinnelige betydningslagene og referansene i Golden Exits har blitt tilføyd en estetisk kompleksitet og tvetydighet man kanskje har tatt seg i å savne i hans tidligere filmer.