90-tallets beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 20–11

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass, 50.-41. plass, 40.-31. og 30.-21. plass. Nedenfor presenterer vi 20.-11. plass, og ved nyttår presenteres de øverste 10 filmene på listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 20. til 11. plass er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH) og Benjamin Yazdan (BY).

Med en usedvanlig profetisk satire tok Andrew Niccols manuskript til The Truman Show i 1998 den kommende bølgen av reality-TV-programmer på kornet, og med sin menneskelige regi tok Peter Weir tekstens idé videre fra sine konseptuelle rammer og over i en tidløs filmatisk visjon, med både det kafkaeske dramaet og den komiske sensibiliteten intakt. Truman Burbanks liv foran TV-kameraene finner sitt bankende hjerte i Jim Carreys briljante rolletolkning, der både gummitrynet og den subtile menneskjenneren kommer til sin rett. Carreys geni er fanget da det var i sitt senit, og selv om skuespilleren udødeliggjorde en rekke filmer på 90-tallet, er det i The Truman Show hans komplette kunstneriske rekkevidde utnyttes best.

Filmen fikk behørig anerkjennelse i sin tid, men det føles viktig å presisere at The Truman Show er enda bedre nå enn den ble verdsatt som den gang. Satiriske virkemidler kan ofte fremstå som idiotiske på en selvutslettende måte, men blant de mange glimrende satirene fra 90-tallet som er representert på denne listen, finner man et fellestrekk: Filmene lar de satiriske poengene vokse ut av mennesketypene i historien(e). The Truman Show er både rørende og tankevekkende, akkurat som Barry Levinsons Wag the Dog og Alexander Paynes Election. De beste satiriske poengene leveres under bordet; som subtile pek vi kanskje bruker flere år på å merke effekten av. The Truman Show er dystopisk på vegne av medievirkeligheten, men optimistisk på vegne av menneskeheten. Et kunststykke i seg selv. –KM

Close-up (1990) er på mange måter den mest idiosynkratiske Abbas Kiarostami-filmen, der alle regissørens særtrekk og fremste fortelleregenskaper kommer til syne. Filmen skildrer den sanne historien om Hossain Sabzian, en mann fra fattige kår som gir seg ut for å være den berømte iranske regissøren Mohsen Makhmalbaf. Han innynder seg hos den borgerlige familien Ahankhah, og foreslår at han skal lage en film om dem. Men han blir avslørt og fengsles. Abbas Kiarostami, som skal til å lage en annen film, leser en artikkel om saken og finner Sabzians historie mye mer spennende. Kiarostami gjør et intervju med Sabzian i fengselet, og følger hele rettsaken. Men i tillegg iscenesetter han historien om da Sabzian lurte familien – med de virkelige personene instruert som aktører i rollene som seg selv. Dokumentar? Fiksjon? Noe helt annet – poesi.

Sentralt i Close-up, og i Kiarostamis virke som filmskaper, ligger en omfattende kjærlighet for menneskelige karakterer. Eller karakteristiske mennesker. Portrettet av Hossain Sabzian er for meg et av de mest rørende karakterportretter noensinne begått på film, med all den sårbarhet og empati som ligger i forholdet mellom en filmskaper og hans nakne, naive subjekt. For oss cinefile er dessuten Sabzian en inderlig representant for mennesker som elsker film. Han har forgudet Makhmalbaf fordi regissøren har evnet å lage film om emosjoner Sabzian selv kjenner så altfor godt. Makhmalbafs film Syklisten (1987) har alt en filmhistorie skal ha, ifølge Sabzian, som i løpet av rettsaken forklarer så godt han kan hvorfor han ikke mente å skade familien Ahankhah med sitt lureri. Han lovet å lage en film om dem, og med deltagelsen i Close-up hjelper Kiarostami Sabzian med å gjøre denne løgnen til sannhet. Veien til virkeliggjøringen av en drøm gikk gjennom en fiksjon. –KM

Quentin Tarantinos grenseløst innflytelsesrike Pulp Fiction (1994) er en av 90-tallets mest berømte filmer, og den eneste av kult- og indiefilmene fra sitt sjikt på 90-tallet som etterlot seg et såpass popkulturelt avtrykk at kun de største blockbusterne – som Løvenes konge, Forrest Gump og Titanic – kan måle seg. Disse kan dog ikke smykke seg med Gullpalmen i Cannes, ei heller et uangripelig uttrykk for cool – en fasong og stil som tyve år senere føles like vital og original. Pulp Fiction er nærmest unisont elsket og hyllet, og dette er paradoksalt nok filmens største problem. Hvordan pirke i (og gi nytt liv til) det uangripelige? Så lenge Pulp Fiction ikke utfordres eller undersøkes med nye øyne og av kritiske blikk, risikerer den å ende opp som en statisk klassiker – en voksfigur i Madam Tussauds kabinett.

Filmen er for uregjerlig og fri til å kle denne institusjonaliseringen, så vi har forsøkt å omgå dette ved å se og diskutere Pulp Fiction i lys av hva slags film den oppleves som i 2014. Den betryggende konklusjonen er at Pulp Fiction fremdeles besitter den samme egenart og smittsomt toneangivende akkord som gjorde den til et fenomen i 1994, men filmen er samtidig “mindre” enn man snakket om den gang. De små, sammenvevde historiene om tilfeldighetenes spill i Los Angeles’ kriminelle avkroker stikker ikke dypere enn nødvendig, men er elegant sydd sammen av Tarantino og hans klipper Sally Menke. Dramatikken spiller som regel andrefiolin til dialogen, men Samuel L. Jacksons path of the righteous man og John Travoltas royale with cheese sier samtidig mer enn tusen andre ord. (Men sier de mer enn et bilde?) Siden har Tarantino laget enda bedre filmer, men Pulp Fiction står uansett som en av 90-tallets store oppdagelser og uslitelige ikoner. –KM

Breaking the Waves, som vant juryens Grand Prix i Cannes i 1996, er på mange måter en sammenfatning av Lars von Triers eksperimentering med filmatisk form. De saturerte tittelkortene mellom hvert kapittel (av den danske kunstneren Per Kirkeby), tonesatt til popmusikk og strukket ut i tid som for å insistere på betydningen, viser regissørens glødende fascinasjon for Brechts underliggjøringsteknikker. Det håndholdte kameraet, den uforutsigbare, emosjonelle klipperytmen, og de sepiaaktige fargetonene – som plasserer Bess (Emily Watson) og Jan (Stellan Skarsgård) bak et slør av slitasje på det skotske høylandet – er opptakten til den rastløse dogmebevegelsen. Og det opphøyde melodramaet, kommer øyensynlig fra den von Trier vi har lært å kjenne i Gullhjerte-trilogien, Dogville/Manderlay og Antichrist; en filmskaper som elsker å plage sitt publikum, og som trekker i de riktige trådene for å fremprovosere følelser.

Ved siden av å være en “von Trier-prototyp” er Breaking the Waves et utmattende drama om en kvinnes forhold til Gud, som settes på prøve når hun kastes ut på en reise i fornedring. Etter at ektemannen Jan blir utsatt for en arbeidsulykke, blir han lam fra halsen og ned og ute av stand til å utføre seksuelle aktiviteter. I betingelsesløs kjærlighet, akter Bess å oppfylle Jans ønske om å ha sex med andre menn, og deretter fortelle ham om møtene. Emily Watson er et mirakel i hovedrollen – som til alt overmål er hennes debut – og von Triers evne til å virke genuin og provoserende iskald på samme tid, gjør Breaking the Waves til et referanseverk. –BY

*

NB: 16. plass deles av to filmer.

Selv om man utelukkende hadde fokusert på det filmatiske håndverket, ville Steven Spielbergs mesterverk Schindlers liste (1993) ruvet tårnhøyt i filmhistorien. Men filmen er naturligvis mer enn bare perfeksjon i bruken av verktøy; den er også et insisterende angrep på tilskuerens viscera; en kroppslig utmattende opplevelse som formidler sine grusomheter gjennom soberhet og realisme. Ikke bare i de brutale overgrepene som ligger implisitt i historien om holocaust, men også i intensiteten som kanaliseres gjennom et monokromt, nesten film noir-aktig uttrykk og de bølgende sympatiene og antipatiene i skuespillernes komplekse rolleprestasjoner. En tilsynelatende ro i både bilde og mennesker trues kontinuerlig av plutselige endringer med fatale konsekvenser.

Mest av alt er det fascinerende å se Spielberg realisere sine tematiske og stilistiske kjennetegn gjennom en så alvorstung rammefortelling – her er opprivende familiesituasjoner, en ustabil farsfigur, vinkling gjennom barns perspektiv, feiring av lys, frykt for det man ikke ser osv. Når Oskar Schindler (Liam Neeson) omsider begynner å “tro” på menneskeheten, “ser” han også det han trenger å se – den lille jenta i blodrød kjole. Et omdiskutert grep, men bare en liten del av det som gjør filmen til en så opprivende, intens og nær opplevelse. Schindlers liste er på mange måter kulminasjonen av Spielbergs utvikling som regissør, så det føles naturlig han mottok sin første regi-Oscar for filmen. –TJH

Redder du ett liv, redder du hele verden. Sitatet fra Talmud står sentralt i Schindlers liste, og en tilsvarende tanke preger Redd menig Ryan og måten den skildrer krigens meningsløshet på. Når en gruppe soldater, under ledelse av Captain Miller (Tom Hanks), må sette livene sine på spill for å redde Ryan (Matt Damon), reagerer de med vantro. Vel har Ryans mor mistet tre sønner, men er yngstemann sitt liv verdt mer enn alle andres? Det fremstår like irrasjonelt som at millioner av menneskeliv ofres for å skape fred. Underveis blir oppdraget likevel et logisk holdepunkt i krigståken, og Steven Spielberg er usedvanlig god på å nærme seg soldatene og deres fellesskap, der de flytter seg rundt i Frankrike, under konstant trussel fra kuler og krutt, alltid årvåkne for neste angrep.

Landgangen i Normandie 6. juni 1944 ble begynnelsen på slutten av Andre verdenskrig, men også en ubeskrivelig blodig trefning, der tusenvis av soldater på begge sider mistet livet. Åpningsscenen i Redd menig Ryan skildrer D-dagen med voldsom kraft, og har risset seg inn i filmhistorien. Soldatenes panikk og desorientering, midt blant alle sønderrevne kropper, hjelpeløse skrik og projektiler i bevegelse, har aldri blitt fremstilt på en så uhyggelig livaktig måte. Med Schindlers liste innledet Spielberg sitt stadig pågående samarbeid med den polske fotografen Janusz Kaminski, og det visuelle uttrykket i Redd menig Ryan har vært særlig innflytelsesrikt på action- og krigsfilmestetikken videre inn på 00-tallet. Med sitt sedvanlige fortellerinstinkt og virtuose, men også presise filmspråk, sementerte Redd menig Ryan Spielbergs posisjon som kronikør av krigens grusomheter. –LOK

James Cameron er action-auteur par excellence, og ved siden av Aliens (1986) er Terminator 2: Dommens dag (1991) hans mest komplette verk. Et fascinerende og passe knotete tidsreise-konsept danner grunnlaget for en sjangerfilm som vier like deler tid til karakterøyeblikk som intenst spennende – og stadig spektakulære – actionsekvenser. Cameron binder alle (de ikke nødvendigvis forenlige) bestanddelene sammen, slik at både science fiction-eposet, actionfilmen og mor/sønn-dramaet Terminator 2 fungerer optimalt – og aldri på siden av hverandre.

Filmen er gjennomgående blå- og stålfarget, og følelsen av å være omringet av metall understreker shapeshifter-roboten T 1000s (Robert Patrick) flytende trussel, satt opp mot Arnold Schwarzeneggers teknologisk rudimentære T 800-modell. Den østerrikske muskelmannen har aldri vært bedre castet, og utviser overraskende mye varme som farsfigur for ti år gamle John Connor (Edward Furlong). Men filmens hjerte tilhører alle tiders action-mor. Takket være Linda Hamiltons hudløse rolletolkning, leder Sarah Connors fortvilelse og aggresjon – hennes desperate ønske om å redde sønnen og verden fra dens undergang – oss ut på en emosjonell berg- og dalbane. Dynamisk samspill mellom Adam Greenbergs grasiøse kameraarbeide og sylskarp klipping skaper et vanvittig driv, løftet ytterligere av Brad Fiedels monumentale synthtoner – det hele ligner en apokalyptisk symfoni, dirigert av Cameron med uovertruffen selvsikkerhet. Terminator 2 overbeviser stadig unge tilskuere om at alt var bedre før: Dette er gutteromsdrømmen som aldri tok slutt. –LOK

14Veronikas to liv

veronikas-to-liv
Frankrike, Polen, 1991

Etter kommunismens fall i Polen, stod ikke lenger staten for finansieringen av landets filmproduksjon. Krzysztof Kieslowski hadde utnyttet det gamle systemet med stor list, og benyttet de økonomisk sett behagelige rammebetingelsene til å lage pregnante, subtilt kritiske filmer. På vei inn i 90-tallet ble det nødvendig for Kieslowski å skifte tematisk fokus og søke etter mer universelle fortellinger; styresmaktene i Polen måtte ikke lenger konfronteres med kunsten som våpen, og det ble dessuten nødvendig å finansiere filmene utenfor landets grenser.

Etter mesterverket Dekalogen (1989, en fjernsynsserie bestående av ti novellefilmer, som alle kretser rundt Bibelens ti bud) ble Kieslowski med rette løftet opp i eliten av verdens filmkunstnere, og Frankrike la naturligvis alt til rette for samproduksjon. Veronikas to liv (1991) uttrykker Kieslowskis nye modus på bokstavelig vis, for dette er en europeisk film «på tvers av alle grenser». Historien forteller om to Veronika-er (Irène Jacob) og deres parallelle liv; den ene i Polen, den andre i Frankrike. Tanken om at det finnes et annet menneske som er helt identisk med en selv fremstår uutgrunnelig og underlig gripende i Kieslowskis film; Slawomir Idziaks kjemikaliestenkede foto og Zbigniew Preisners himmelske arier skaper følelsen av at vi alle er underlagt en større kraft, at vi befinner oss under skyggen av et høyere vesen. Det kan høres ut den ultimate parodien på kunstfilm (den norske kritikerlegenden Harald Kolstad brakk seg bare han tenkte på Kieslowski), men er man mottagelig for denne «sanselige invitasjonen» er det bare å hengi seg. Fabelen kommuniserer direkte med følelsene, på en måte få andre enn Kieslowski har vært i stand til, og virker nærmest trøstende i sin skjønnhet. –LOK

Det er vanskelig å komme med en original kjærlighetserklæring til en av 90-tallets mest elskede og dyrkede filmer, særlig når den i så sterk grad har tålt tidens tann. Dette til tross for at Se7en i dag fremstår som veldig «nittitallsk», med sin nesten konseptuelle, amerikanske blanding av samfunnskritikk og populærkultur. Narsissismen og apatien som bobler kvalmende under overflaten, finner man igjen ikke bare i andre amerikanske filmer fra samme tiår, men også hos forfattere som Bret Easton Ellis og James Ellroy – eller Chuck Palahniuk, som skrev Fight Club.

Men selv om Se7en har blitt et udiskutabelt og morbid ikon fra sin tid, føles tematikken like relevant i dag. Hvor mye synd og umoral bør vi tåle? Det er vanskelig å være helt uenig med John Doe, og morderens “selvfølgelige”, nesten apatiske retorikk er stadig en kilde til fascinasjon og diskusjon. Ofrene er grotesk dandert og fotografert – ikke uten en viss kunstnerisk appell i seg selv – og den perfeksjonerte bestialiteten speiler filmen som helhet, gjennomstilisert og styggvakker som den er. I David Finchers første fase som filmskaper, med en tydelig tilhørighet til musikkvideoens eksess, ble Se7en et høydepunkt, der hans styrker som historieforteller fikk stå side om side med den visuelle oppfinnsomheten. –SW

Jonathan Demmes regi i Nattsvermeren er så kontrollert og kjølig at filmen kan fremstå uspektakulær, men den nedtonede tilnærmingen er faktisk årsaken til at dette er et mesterverk; som gjør at man kan se den igjen og igjen, og stadig oppdage nyanser. De penetrerende blikkene fra mennene som omgir Clarice (Jodie Foster), mekanisk observert av kameraet. De statiske utsnittene av rommene hjemme hos Buffalo Bill, som skaper en isnende følelse av uforutsigbarhet. Nattsvermeren er presis, men samtidig dynamisk og grublende – en av de beste thrillerne noensinne, som banet vei for en lang rekke seriemorderfilmer på 90-tallet (inkludert Se7en).

Mye av filmens magi må tilskrives Anthony Hopkins i rollen som Hannibal Lecter; med sitt skarpsinn og dannede, nesten feminine fremtoning bak pleksiglasset, utstråler han en stille, men likevel overveldende autoritet. Hannibals psykologiske spill flytter hele tiden rundt på brikkene i fortellingen, og selv om hans fysiske tilstedeværelse er mindre omfangsrik enn det man husker i ettertid, er han så sentral for dramaet at Hopkins endte opp med Oscar for beste mannlige hovedrolle (til tross for bare 16 minutter på skjermen). Foster fikk også en statuett, og ved siden av It Happened One Night og Gjøkeredet er Nattsvermeren den eneste filmen som kan skilte med alle de såkalte «5 top Oscars» (de resterende for manus, regi og film). –SW

Det er umulig å lage en liste over 90-tallets beste filmer uten å inkludere Wachowski-søsknenes sjangerdefinerende science fiction-klassiker. Ikke bare på grunn av bullet time-effekten og roterende kameraer som skulle bli kopiert og modulert utover på 00-tallet, men også som et bidrag til en type vektig science fiction der tungt tankegods formidles i et bredt tilgjengelig spenningsformat. The Matrix blander Descartes, Platon, religionsfilosofi og Baudrillard i en salig cyberpunk-suppe.

Dermed blir også filmen et symptom på de epistemologiske dilemmaene som meldte seg i alle kulturuttrykk på slutten av tiåret, men til syvende og sist er dette en eksepsjonelt velfortalt historie med et dertilhørende spenstig visuelt uttrykk. Den “falske” virkeligheten presenteres blasst, giftgrønt og kornete, mens den “virkelige” virkeligheten ruller seg i forfall, mørke korridorer, organisk teknologi og rødblå lyskilder – tonesatt av Don Davis’ skarpe messing-dissonans. Keanu Reeves er ingen stor skuespiller, men virker perfekt castet som antihelten Neo mens vi følger ham på reisen ned i et slags forkvaklet Wonderland. Til tross for dens egne inspirasjonskilder (deriblant japansk animé), har The Matrix fortsatt å være referansepunkt i science fiction-sjangeren. –TJH

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer avsluttes med plasseringene 10-1. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 40 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Dæven døtte, så flere filmer her som jeg nesten forventet på topp 10-lista. Nå er jeg ekstra spent på den siste delen i Sagaen om Montages og 90-tallets beste filmer! :)

  2. Ivar magne jensen sier:

    Håper clinter’n karrer seg på topp 10. Ellers veldig mye bra her.

  3. Geir J. Olsen sier:

    Hvis ikke “Unforgiven” er en bedre film enn Showgirls og The Rock blir det opprør :D

  4. Mads sier:

    Gleder meg til top 10 og siste podkast!

  5. Tips til topp 10:

    Jurassic Park
    Eyes Wide sut
    Chungking Express
    Naked Lunch/Crash
    The Thin Red Line
    Goodfellas
    Heat
    Beau travail
    Blå/hvit/rød

    • Henrik Næss sier:

      Interessant tips. Drister meg til å bytte ut Jurassic Park, Naked Lunch/Crash, The Thin Red Line og Beau travail med L.A. Confidential, Unforgiven, True Romance og The Sweet Hereafter. Resten tror jeg går inn.

    • Petter Løkke sier:

      Eyes Wide Shut, Heat og Goodfellas bør i hvert fall være safe bets. Og jeg nekter å tro at Forrest Gump og Løvenes Konge vil være utelatt fra lista!

    • Bjørngeir sier:

      @Henrik Næss:

      Håper virkelig ikke Crash, The Thin Red Line og Beau Travail uteblir fra topp 10 (og nekter i grunn å tro at The Thin Red Line ikke dukker opp, selv om Montages bisart nok ikke hadde med The New World i det hele tatt på topp 100 fra 00-tallet). Har Todd Haynes’ Safe blitt nevnt på listen så langt? Hvis ikke kunne den kanskje sneket seg inn.

    • Svein Rambo sier:

      E det no håp for Twin Peaks: Fire Walk with Me, tru?

    • Mente de har nevnt i podcasten at Enemy of the State var den foretrukne Tony Scott-filmen, at Dazed and Confused var den foretrukne Linklater-filmen, og at Exotica var den foretrukne Egoyan-filmen, så True Romance, Before Sunrise og Sweet Hereafter dukker nok ikke opp.

      Goodfellas, Chungking Express, Eyes Wide Shut, Thin Red Line og Heat anser jeg som helt sikre. Topp 100 uten Cronenberg er også ganske utenkelig, så Crash eller Naked Lunch (eller delt plass mellom disse) er nok ganske sikkert.
      Selv om det allerede er flere Spielberg-filmer på lista, er nok Jurassic Park alt for viktig for 90-tallet til å unnlates.
      Beau travail er kanskje ikke en safe bet top 10, men den er ganske safe bet topp 100, så den dukker nok opp.
      Blå/hvit/rød likeså.

      Siste plassen er vanskelig, men Unforgiven, La Confidential, Lion King, The Usual Suspects er sikkert mulig.
      Fire Walk With Me hadde vært et kult valg. Kanskje A Brighter Summer Day?

      Forrest Gump, American History X og Good Will Hunting tror jeg blir lettvektere i denne sammenheng.

  6. Thomas Lien sier:

    Så lenge Boyz n the hood og T2 knocker ut Schindler er jeg fornøyd.

    • hans sier:

      Boyz in da hood, synes du virkelig den har holdt seg så bra at den fortjener topp 10? Den er i alle fall ikke bedre enn Schindler’s liste. Synes ofte Schilder blir undervurdert av “seriøse” filmelskere fordi det er en Oscar-vinnende film av Spielberg. Alle dens skrikende kvaliteter som film_kunst_ blir redusert til “bra håndtverk” og den grusomme skildringen av Holocaust til “sentimentalitet”. Noe ordentlig vrøvl, selvfølgelig, filmen er et mesterverk.

  7. Geir J. Olsen sier:

    What Hans said! :)

  8. Alexander K. Brucki sier:

    Topp ti – mine, og Erik Ivar sine prediksjoner:

    (I nesten, men ikke helt tilfeldig rekkefølge)
    •Eyes Wide Shut
    •Jurassic Park
    •Goodfellas
    •Tre farger-trilogien
    •Løvenes konge
    •Chungking Express
    •Groundhog day
    •Heat
    •Forrest Gump
    •The Usual Suspects

    • Henrik Næss sier:

      Ser at flere har tro på de kommersielle filmene Jurassic Park, Løvenes konge og Forrest Gump. Da har jeg mer tro på American History X, Before Sunrise og Good Will Hunting. …og hva med Insomnia? Kanskje listen trenger et norsk alibi på topp 10?
      Men jeg tror ingen av disse når opp. Her er mitt topp 10 tips i rangert rekkefølge:

      •Tre farger-trilogien
      •Goodfellas
      •Eyes Wide Shut
      •Chungking Express
      •Heat
      •The Sweet Hereafter
      •Unforgiven
      •L.A. Confidential
      •True Romance
      •La Haine

  9. erlend sier:

    Skjønner ikke dette voldsomme behovet for å ha med så mye mainstream amerikansk film. Er det for å virke eklektisk og åpen? I så fall dumt. Men liker man både kiaroatami og shawshawk redemption, så er det en ærlig sak.

    • Geir B. sier:

      For min del er det befriende at fagfolk innen film for en gangs skyld IKKE kun trekker frem smale filmer som sine favoritter bare for å distansere seg fra allmenheten og vise sin intellektuelle overlegenhet…

    • Anders sier:

      Spot on Geir. Erlend tar klassikeren, bruker sofistikerte uttrykk for å snakke nedlatende om Shawshank.

    • hans sier:

      Det sørgelige med Erlends snobberi, er at han blindes for kvaliteter i mainstramfilm. Å sette Hollywood til side når det er snakk om 90-tallet ville ha vært galskap, det var et svært bra tiår for amerikansk film. Hvis Shawshank Redemption er en dårlig film, vil jeg høre argumentene. Det holder ikke å si at den er sentimental, for det er den jo utvilsomt, og det bør man kunne leve med når skuespillerne, manuset og regien holder et så høyt nivå. Det er ikke uten grunn at filmen er så populær. Og hvem sier at man ikke kan like både Shawshank og Kiarostami?? Alle seriøse filmkjennere setter jo pris på all slags film, både Gullpalmer og Oscar-vinnere, action og karakterdrama osv. Mener du helt seriøst at filmer som Se7en og The Silence of the Lambs burde vært nappet ut her?

  10. Rune Sandnes sier:

    Wow, det betyr jo at Stargate må være i topp 10!

    (Ikke skuff meg nå)

  11. Ivar sier:

    Ja, nå er vi spente på topp 10.

  12. Jarley Davidson sier:

    Når kommer topp 10? Podcast og liste?

  13. Anne sier:

    Så schindlers liste igjen i går, og den er jo like vond som alltid… enormt bra! Nå er det lenge siden jeg har sett Redd menig ryan, men sliter litt med å huske at den kan være like bra som Schindlers liste!

  14. Asle Thu sier:

    Flere av filmene hadde jog trodd/håpet var på topp 10. Det gjerder Nattsvermeren, the Matrix og seven. Det gjer at jeg er enda mer spent på topp 10, og ikke minst gleder jeg meg veldig til å høre den siste podcasten om 90-tallet. Håper den kommer snart.

  15. Geir J. Olsen sier:

    Hurra, det betyr at “Police Academy: Mission to Moscow” er på topp 10! XD

  16. Ivar sier:

    Dobbeltspent!

  17. Thomas sier:

    Toy Story, Heldiggrisen Babe, The Rock…hvilke flere hyperkommersielle filmer har jeg glemt til listen deres? Nei da, tuller! Respekterer at ikke alle er like sære som meg…men stusser over noen av valgene deres.

  18. Ivar M. Jensen sier:

    Fikk med meg at topplisten skulle komme på nyåret . Det betyr vel mars- april montage tid.

  19. Denne 90-talls-kåringen har modnet som en vellagret vin her i Montages helt siden vi begynte arbeidet høsten 2012 (!), så det er med en viss lykke oppi melankolien over å være ferdig at vi herved kan si at plasseringene 10-1 + den siste episoden av podkasten om listen blir publisert her på Montages mandag 2. februar… 2016! Neeeeeeeida. Over helgen. Mandag førstkommende. Altså, snart.

  20. Geir J. Olsen sier:

    Gleder meg ikke så mye til topp 10 som jeg gleder meg til den påfølgende debatten :D *popper popcorn*

  21. Øyvind Romundstad sier:

    Nå ser jeg virkelig frem mot topplistens 10 mesterverk! Kjør debatt straks den ligger ute :)

  22. Jonas Olsen sier:

    Gleder meg fryktelig til topp 10 blir publisert! Ventet i spenning nå i godt over en måned!

  23. Geir B. sier:

    Har satt av 10-12 timer til den siste podcasten…;)

  24. Thor F sier:

    Føler meg som Mark Zuckerberg i slutten av The Social Network her jeg sitter å reloader ;-)

  25. Pending friend request…. Klassiker! Takk for tålmodigheten; nå er listen endelig komplett.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>