pioner1

Analysen

Pionér (2013)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

Erik Skjoldbjærg er utvilsomt en av våre mest talentfulle regissører og Pionér er en av høstens mest imøtesette norske filmer. I skrivende stund ser den også ut til å gjøre det bra på kino, men rent kunstnerisk må vi snakke om en stor skuffelse.

Erik Skjoldbjærg har åpent trukket fram klassiske amerikanske paranoia-thrillere som sentrale inspirasjonskilder i arbeidet med Pionér. Samtidig har han selv rukket å skape en relativt innholdsrik karriere. Det er derfor naturlig å starte denne analysen med å trekke noen linjer mellom Pionér og Skjoldbjærgs inspirasjonskilder, samt hans egen filmografi.

Det er kanskje urettferdig å sammenligne Pionér med noen av filmhistoriens største klassikere som – bare for å nevne noen – The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974), The Parallax View (Alan J. Pakula, 1974) og Three Days of the Condor (Sydney Pollack, 1975). Moralen er imidlertid at disse paranoia-thrillerne er fremragende filmer, uansett hvilken vinkel man ser dem fra. Spill, karaktertegning, iscenesettelse, foto, intrige – alt er bunnsolid på plass, laget for å vare evig. Mange av dem problematiserer sine egne hovedpersoner. The Conversation problematiserer til og med selve sannhetssøkingen. Ikke nok med at den, som mange andre filmer i sjangeren, hevder at det nærmest er umulig å finne noen meningsfylt sannhet i dagens fragmenterte, moderne verden; her har søkingen i seg selv blitt en ødeleggende besettelse, slik at hovedpersonen egentlig bare gjør alt enda verre.

Det som har kjennetegnet Skjoldbjærgs fire første filmer er at de, uvanlig nok, har hatt tvetydige, kanskje bent fram usympatiske hovedpersoner. I den undervurderte Prozac Nation (2001) driver hovedpersonen, hjerteskjærende spilt av Christina Ricci i hennes kanskje beste rolle, både familie og venner til vanvidd på grunn av sin ustabile sinnstilstand. I En Folkefiende (2005), for øvrig Skjoldbjærgs eneste svake film til nå, blandes hovedpersonens idealisme med selvforherligelse og egosentrisitet. I den dels marerittaktige, dels hyper-autentiske Nokas (2010) er det ingen tydelig hovedperson, men siden ranerne er de aktivt handlende i filmen og vi tilbringer så mye tid sammen med dem, blir de på en måte våre identifikasjonsobjekter. Samtidig synes vi nesten litt synd på dem når det møysommelig planlagte ranet forsinkes av en tykk glassrute de strever med å knuse.

Akkurat som i Nokas og i Skjoldbjærgs feirede debutfilm, den hypnotiske Insomnia (1997), både ønsker vi og ønsker vi ikke at hovedpersonen skal lykkes. Vi er definitivt ikke helt på lag med den nokså ufyselige detektiven i Insomnia, fordi vi innser at han ikke er stort bedre enn morderen han jager. Som en kontrast til dette, introduserer Skjoldbjærg sin aller første tvers igjennom sympatiske hoverdperson i Pionér, den hverdagslige Petter, som tross enorme ambisjoner i dykkerjobben bare er en helt vanlig, grei gutt fra Grorud. Aksel Hennie er ekspert på å gi slike folk troverdighet på lerretet, men hans voldelige opptreden i Eva Sørhaugs ellers ujevne 90 minutter (2012) ga oss også en fornemmelse av et helt annet potensial. I Pionér er han imidlertid en ubetinget hederlig fyr, og det sier seg selv at dette gir filmen en helt annen tone enn for eksempel Insomnia, som den har blitt sammenlignet med (merkelig nok, ettersom Insomnia bærer større preg av å være en karakterstudie enn en tradisjonell spenningsfilm).

Pioner2
Aksel Hennie som en tvers igjennom hederlig fyr fra Grorud.

Når man ser Pionér blir det klart at den ønsker å posisjonere seg i et ganske annet, lite problematiserende terreng, både i forhold til de klassiske paranoia-filmene og Skjoldbjærgs tidligere arbeider. Da må Pionér ha noe annet å by på. I sin første tredjedel lykkes filmen godt, men beklageligvis faller den igjennom etter hvert.

Denne analysen starter med en overordnet inndeling av filmen og dens virkemidler, ispedd noen innledende kommentarer om kvaliteten, som blir utdypet senere. Deretter skal jeg ta for meg filmens suggererende første tredjepart, og så diskutere karaktertegningen, intrigens troverdighet og filmens symbolikk.

Forløp, overblikk og virkemidler

Flere av Skjoldbjærgs filmer har vært utstyrt med en prolog som i sin natur skiller seg ut fra resten av filmen. Insomnia starter med kornete bilder av mordet og En folkefiende med en TV-reportasje hovedpersonen har laget. I Pionér består prologen av en collage av offisielle nyhetsopptak og andre bilder fra olje-eventyrets spede barndom i Nordsjøen. Deretter kan filmen deles opp i tre deler, alle på omlag en halvtime hver, som jeg i denne artikkelen vil referere til som akter. Den første akten konsentrerer seg om dykkernes trening og det første forsøksdykket ned til bunnen av Norskerenna. Den andre akten flytter opp på land og tar form av en konspirasjonsthriller, etter at Petters bror under dykket har omkommet i en mystisk ulykke. Den tredje akten har et kortere intermesso med et nytt prøvedykk, men ellers er det igjen «landbasert» konspirasjon som råder.

Det må først sies at det er merkelig lite «ordentlig» dykking i Pionér. Det er maksimalt 5-6 minutter med dykking nede i det åpne havet – kanskje enda mindre – og forholdsvis lite av de trolske vistaer fra en uvirkelig havbunn-verden man vel hadde sett frem til. De sitter til gjengjeld godt når de kommer. (En god del av dykke-perioden foregår også inne i en dykkerklokke og en nedsenket sveisestasjon, men jeg har ikke regnet dette som «ordentlig» dykking.) Den andre og tredje akten i Pionér kommer dessverre som et antiklimaks. Intrigen framstår som svært konvensjonell, preget av en ganske billig dramaturgi, som føles uorganisk og i stor grad er basert på tilfeldigheter. Det konvensjonelle her framstår desto grellere i kontrast mot den fascinerende og fremmedartede atmosfæren i første akt.

Birger Vestmo traff spikeren på hodet da han trakk frem Varg Veum-filmene som sammenligningsgrunnlag for nivået på deler av konspirasjons-intrigen. Der Insomnia var rolig og avmålt føles Pionér heseblesende, der hovedpersonen farer fram og tilbake mellom diverse steder, nesten som en ånd, da filmen, med sine få etableringsbilder, virker merkelig stedsløs. Som filmopplevelse får det hele et monotont preg, selv om det nok er i tråd med intensjonen om å gi tilskueren en fornemmelse av Petters begrensede oversikt – for akkurat som i Insomnia vet vi akkurat like mye/lite som hovedpersonen. Et bevisst valg, selvfølgelig, men der forgjengeren var en karakterskildring, er Pionér en ren spenningsfilm. Alt som skjer oppleves som overraskelser, og spenningen oppstår gjennom frykten for det ukjente. Vi mister imidlertid muligheten for en mer sammensatt form for suspense, som Hitchcock visste å utnytte så mesterlig, ved at vi faktisk får kjennskap til trusselen og må være hjelpeløse tilskuere til scenarier der helten står i fare uten å vite om det selv.

Tempoet i tredje akt roer seg ned mot slutten og ender opp i en forsøksvis ettertenksom, symbolsk avslutning. Filmen har således ikke noe skikkelig klimaks; snarere enn en renselse, forsøker slutten å skape en følelse av kompromiss, unnfallenhet og velfødd avmakt. Pionér kommer dog aldri i nærheten av å sannsynliggjøre at den norske staten, slik den presenteres i filmen, gikk over lik – iallfall ikke via en konspirasjon – for å få full kontroll over olje-eventyret. Siden dette er grunnlaget for hele intrigen må en dessverre si at filmen mislykkes i et sentralt aspekt.

Pioner7
Amerikaner mot nordmann i ultramaskulin konkurranse – Wes Bentley og André Eriksen som Petters bror.

Den mye omtalte musikken til det – i filmmusikk-sammenheng – eksklusive bandet Air makter heller ikke å løfte Pionér i særlig grad. Den forpinte hymnen under fortekstene, i stadig ny ekspansjon med nye melodilinjer og instrumenter, er av en type som vokser seg større og bedre hver gang man hører den. Ellers er musikken ganske original, ja kanskje for original, for et gjennomgangstema med et knugende, klagende strengeinstrument ledsaget av rytmisk banking, virker nesten mer merkverdig enn stemningsskapende.

Visuelt sett inneholder Pionér noen få stiliserende kamerakjøringer, fra et overvinklet perspektiv, og én gang fra et undervinklet perspektiv, der vi ser opp mot helten høyt under taket, i ferd med å bryte seg inn i amerikanernes forskningsinstallasjon. Ved noen få tilfeller er kameraet plassert nede i vannet mens vi ser opp på personer på landjorden. Ellers er filmen hovedsakelig håndholdt, og innstillingene er «stygge», ukomponerte, gulbrune. Klipperaten er høy. Det går veldig fort unna.

Underliggjørende virkemidler, som å filme gjennom fuktige bilvinduer, og i særdeleshet fokus-manipuleringer, er anvendt i utstrakt grad. Dette skal illustrere Petters begrensede oversikt, enten som følge av en generell psykisk og fysisk svekkelse, eller i en lengre sekvens hvor han er på randen av dykkersyke. Her støter vi på et av filmens problemer. Virkemidlene er anvendelige for å indikere nedsatt bevissthet eller svekkelse, men er dårligere til å mane fram en altomfattende paranoid tilstand. Vi skal huske på at ovenfor nevnte Alan J. Pakula, en av de fremste gamle paranoia-mesterne, gjerne lagde dvelende, avmålte filmer der en generell følelse av umenneskeliggjøring eller avmakt blant annet ble manet fram av golde, øde oversiktsbilder. En strategi som altså er svært forskjellig fra den Skjoldbjærg anvender i Pionér.

I skrivende stund har undertegnede sett filmen en håndfull ganger på kino. Første gang var jeg grepet under første akt – de første minuttene rett etter prologen syntes å love et mesterverk – men jeg forundret meg etter hvert over alle de flate rollefigurene og den konvensjonelle intrigen, som skuffende nok flytter seg til landjorden. Samtidig ga den sterke og uopphørlige virkemiddelbruken en følelse av surrealistisk stemning, som ikke nødvendigvis føltes tilfredsstillende. De siste besøkene har derimot pekt i én og samme retning: Første akt er virkelig fin, men tross all positiv innstilling jeg har forsøkt å ta med meg herfra, blir jeg gradvis slitt ned av den andre akten, og under siste akt har jeg kjedet meg med meget stort ettertrykk. Det er rett og slett forsvinnende lite å sette tennene i under filmens siste time.

Suggererende første akt

Filmens store styrke er framstillingen av uvirkelighet, og da hovedsakelig hvordan dette framtrer i første akt. De første minuttene etter prologen er nesten geniale. Her blir vi gradvis sluset inn i en slags neddopet, sløv stemning, der linser og merkelig fokusbruk gjør lufta seig og «flytende» – som dykkergassen de puster inn, som vannet de en gang skal ut i – mens mystiske personer med halvt forvrengte ansikter ser inn i et trangt rom gjennom merkelige luker. Her sitter en gruppe dykkere, innesperret i en spesiallaget tank, der de skal venne seg til trykket som råder 500 meter under havet. De er forsøksdyr, og måten scenen starter på, der Petters øye langsomt materialiserer seg fram fra et gjørmehav av «ufokus», hvor ensomheten hans, den tunge pusten, påkjenningen der han sitter og glipper med øynene, blir et slående uttrykk for den individuelle skjebnen og realiteten bak den offisielle, optimistiske tonen i prologens «TV-avis». Fokus-manipulering er et kraftfullt verktøy som artistiske regissører kan male impresjonistiske film-malerier med – bare se på Wong Kar-wai – og er her til tider mesterlig utnyttet av Skjoldbjærg.

Selv om det som nevnt er alt for lite «ordentlig» dykking i filmen, er de relativt få oversiktsbildene av fritt, dypt vann likevel majestetiske, der luftboblene stiger i støtvise klaser opp gjennom vannet. Hele dykkermiljøet virker uhyre autentisk – både rent teknisk og i beskrivelsen av mannssamfunnet og konkurranseinstinktet. I den første akten er det dykkingen og apparatet rundt som er «hovedpersonen», og siden dette er så overbevisende og fascinerende å være med på, tar jeg meg her aldri i å etterlyse komplekse karakterskildringer. Videre er sekvensen der Petter forsøker å svømme opp uten pustemaske, med sin besvimte bror i armene, meget spennende. Jeg skulle definitivt ha ønsket meg en film som droppet konspirasjonene for å konsentrere seg om denne aktens kvaliteter, men det er altså ikke i samsvar med Pionérs kunstneriske prosjekt.

Pioner6
Hvis man hadde konsentrert seg mer om dykkermiljøet og pionerarbeidet, kunne “Pionér” blitt en mer særegen film.

Rollefigurene

Filmens første akt er altså glimrende. Etterpå, når handlingen forflyttes til landjorden, får jeg store problemer med å tro på paranoia-intrigen. Jeg skal komme inn på flere grunner senere, men en sentral årsak er at rollefigurene – bortsett fra Petter, som like fullt ikke er spesielt kompleks – er flate og lite virkelighetsnære. Dette er ikke troverdige mennesker som jeg blir nysgjerrig på og har lyst til å tilbringe tid sammen med. Jeg griper meg i å tenke på en Blu-ray jeg helt tilfeldig anmeldte for Cinema, en Wallander-film (av alle ting) som heter Den oroliga mannen (Agneta Fagerström-Olsson, 2013). Skuespillerne har egentlig ikke mer å spille på, og har like begrenset skjermtid som i Pionér. Likevel fremstår så å si alle rollefigurene som interessante, da tankefullt utvalgte skuespillere med små midler gir dem distinkte og fengslende trekk. Pussig nok har filmen et fellestrekk med Pionér, da også Wallander sliter mentalt og lider av black-outs. Wallander, suverent spilt av Krister Henriksson, er dessuten tvetydig og fascinerende som karakter, i motsetning til den entydig «gode gutten» Petter.

Noe av det verste med Pionér er kvinnerollene. Det er ille å se Stephanie Sigman, som var så elektrisk i Miss Bala (Gerardo Naranja, 2011), bli redusert til å være en smellvakker «trophy wife», totalt renset for personlighet. Det er bare den henrivende nesen hennes som er tilbake! I rollen som vitenskapskvinne har Ane Dahl Torp fått i oppgave å se litt morsk ut gjennom hele filmen. Hvilken som helst skuespillerinne kunne ha fylt rollen, og det er bare distraherende at en kjent skuespiller dukker opp i en så intetsigende rolle. I første akt opptrer hun for øvrig bare noen få sekunder på lerretet (jeg spøker ikke). Scenen der Petter tar seg av sensorene i filmens første minutter later nesten til å være lagt inn for at en av filmens stjerner skal få vist seg litt fram og beordre ham til å ta dem på igjen. Ellers skimtes hun bare i baksetet på en bil i løpet av filmens første halvtime. Jeg tar meg i å mistenke at ønsket om sterke navn på filmens plakat – både norske og internasjonale – har vært en viktig motivasjon under arbeidet med rollebesetingen.

.
To av de mange uinteressante rollefigurene i filmen – Endre Hellestveit som dykkerleder og Jørgen Langhelle som lurvete vitenskapsmann.

Stephen Lang er helt grei som den amerikanske sjefen, men har ingenting å spille på. Det samme gjelder Wes Bentley, som spiller en monotont stirrende amerikansk dykker med brautende konkurranseinstinkt. Jørgen Langhelle som norsk vitenskapsmann er også han monoton i uttrykket, nær sagt som vanlig. André Eriksen får vist lite som Petters bror. Eirik Stubø er effektiv som den lumske embetsmannen fra Oljedirektoratet. Også han forblir en figur, men som målbærer og ansikt for en altomfattende paranoid trussel ville det kanskje virket mot sin hensikt å gi ham en rikere personlighet. Jonathan LaPaglia, forbløffende lik sin mer berømte bror Anthony, er nok den beste birollefiguren; han gis tross alt en lengre scene der han forklarer problematikken rundt dykkergassen for Petter; her får han vist seg som et menneske, og ikke bare et lydig redskap for amerikanerne og et tannhjul i intrigemaskineriet.

Avslutningsvis synes jeg nok ikke at det var en spesielt god idé å anvende en amatørskuespiller (en ekte politimann?) i den korte scenen der Petter og brorens kone oppsøker politiet. Han framstår som eksepsjonelt stiv – omtrent som om han var hentet inn fra det hypnotiserte skuespillerensemblet i Werner Herzogs Hjerte av glass (1976). Dette blir spesielt tydelig når resten av filmen er besatt av profesjonelle skuespillere med en avslepen «film-spillestil».

Den enfoldige morderen

Skjoldbjærg gjør mye for å låse oss visuelt inne i blikket til Petter, som er lett hjerneskadet og i en lengre sekvens sent i filmen på randen av dykkersyke. Han overfører dermed de forvrengte, lett hallusinatoriske stemningene fra filmens første akt til de landbaserte handlingene i resten av filmen. Grepet gir noen av disse sekvensene et nesten surrealistisk visuelt uttrykk. Utgangspunktet for å vurdere selve intrigen må likevel være at dette er en realistisk film. Det er få ting som irriterer undertegnede mer enn folk som forsøker å skyte ned fantasy-, science fiction-, action-, eller Brian De Palma-filmer – eller andre filmer som tilkjennegjør at de akter å være en slags fabel – med prosaiske og snusfornuftige innvendinger. Men med Pionér stiller det seg annerledes. Den hører helt klart hjemme i vår egen verden, og er til og med tilknyttet kjente politiske realiteter og prosjekter. Da forventer vi plausible handlingsmønstre, forankret i en viss fornuft hos rollefigurene. Ellers skurrer det. Her føler jeg at Skjoldbjærg og manusforfatterne har tatt et par usedvanlig lettvinte avgjørelser, og disse er uheldigvis bare toppen av et isfjell av skurring.

Det at man sitter og henger seg opp i slike ting er en funksjon av Pionérs endimensjonalitet. Det er få ting å glede seg over, av typen som ofte kan «glatte over» mangel på logikk (jeg snakker da om andre og tredje akt). Det er ingen virtuost iscenesatte set pieces, liten eleganse og finesse, ingen virkelig pirrende atmosfærer eller oppfinnsomt utformede scener. Pionér består stort sett av en lang rekke, ganske korte enkeltscener som er stablet etter hverandre, der ytterst velkjente grep fra tusenvis av spenningsfilmer folder seg ut i ren plot-mekanikk. Hadde det enda vært mer interessante persontegninger i filmen, som hadde gjort at vi gledet oss til å tilbringe mer tid sammen med dem, i kraft av deres personlighet eller et ønske om å trenge inn bak deres mystiske, pirrende masker. Da kunne en muligens oversett svakhetene, for filmen hadde fått en dreining mot det karakter-orienterte. Men når nye scener settes i gang i Pionér, er det bare enda en av de mange pregløse skikkelsene i filmen som dukker opp.

Det er spesielt to scener som fortjener å «bloggdaskes», for å låne et uttrykk fra Gunnar Roland Tjomlids suverene blogg. I den første skal Petter på nattlig hjemmebesøk hos den lurvete vitenskapsmannen Leif. Gjennom et vindu ser vi en person bevege seg der inne. Petter finner døren ulåst og går inn, hvorpå han leter etter Leif. Plutselig hører han et høyt smell bak seg, åpenbart fra en dør som slamres igjen. Like etter finner han Leif død med en sprøyte i hånden. Jeg har snudd og vendt på situasjonen, men jeg forstår fortsatt ikke hvordan dette kan fungere. Drapsmannen har åpenbart befunnet seg inne i leiligheten da Petter ankom. Jeg spør leseren: Hvis du vil snike deg ut etter å ha drept noen, ville du ha smelt døren igjen etter deg? Men kanskje morderen ikke visste at Petter var der? Dette er vanskelig å tro, siden Petter både banker på døren og søker etter Leif ved å si navnet hans flere ganger med klar og tydelig røst. Kanskje Oljedirektoratet bør lete etter nye drapsmenn – for snart kommer det fram at han er dårlig til bens, og nå skal vi kanskje også tro at han har sterkt nedsatt hørsel? Like etter presterer «den enfoldige morderen» også å skrangle høylytt med porten ut mot gaten.

Denne selvdestruktive oppførselen har imidlertid sin naturlige forklaring. På grunn av lettvint manus er rollefigurene dømt til å oppføre seg dumt fordi fortellingens konstruksjon krever det. Når døren smeller igjen, er det meningen at vi skal kvekke til, og at den generelle stemningen skal bli ekstra skummel. Samtidig skal det legges et grunnlag for at Petter skal ane ugler i mosen. Når morderen beleilig skrangler med porten, er det kun for at Petter skal skjønne at det må ha vært morderen som smalt med døren. Den klønete skranglingen er også nødvendig for å få Petter ut av leiligheten, slik at en obligatorisk forfølgelsesscene kan gå av stabelen. Denne er også litt merkelig, for morderen begynner plutselig å løpe når han merker at Petter er i nærheten. Så visste han altså da, tross all slamringen og skramnlingen, at Petter var i farvannet hele tiden? (Man kan spekulere på om all støyen var gjort med hensikt for å lokke Petter i et bakhold – sekvensen ender med at han blir slått ned med en planke – men dette er heller ikke plausibelt, for morderen gjør ingen spesielle forsøk på å holde seg i nærheten, og Petter finner ham først etter å ha lett i gatene.) Enda merkeligere er det at morderen tilsynelatende er halt eller bruker spesialsko som gjør at han har litt tungt for å løpe. Likevel klarer ikke Petter – litt svekket etter dykkerstrabasene, men like fullt topptrent – å ta ham igjen. Petter blir midlertidig hindret av en nesten-påkjørsel, men når det løpes igjen etterpå tar Petter ikke nevneverdig innpå. (Senere i filmen overmanner Petter en røslig amerikansk sikkerhetsvakt, selv etter å ha gjennomgått omfattende trykk-tortur i dykkerkammeret, men dette kan muligens forklares med desperasjonens kjempekrefter.)

pioner8
Stephen Lang spiller en av de mange skikkelsene som Petter må se opp for.

Når vi nå ankommer den andre problematiske scenen, blir det tydelig at morderens fotproblemer ikke er et grep for å tilføre Pionér en særegenhet, men typisk nok noe som er nødvendig senere i intrigen. Dette er den nest siste scenen i filmen, hvor Petter møter den lumske Jeger fra Oljedirektoratet på kaien for å få overlevert penger, og banke de siste detaljene i en overenskomst. Denne innebærer at amerikanerne har blitt spilt utover sidelinjen, slik at den norske stat får den fulle og hele kontroll over oljeutvinningen på norsk sokkel. Her har Jeger fått selskap av en medhjelper, som vi kun har sett i et kort glimt tidligere i filmen, da han fulgte Petter opp i heisen for vise vei til Jeger. Petter gir dem nøkkelen til garderobeskapet med den svært verdifulle prøven av amerikanernes topphemmelige dykkergass. Medhjelperen legger avgårde for å hente prøven. Petter ser etter ham for det virker som han går så rart – akkurat som morderen Petter jaktet på den natten. Medhjelperen ser seg tilbake, og hva tenker han? Oj, han var etter meg den natten jeg hadde drept Leif, så nå må jeg begynne å løpe litt slik at han skal bli helt sikker på at det er meg som er morderen…! Hvorpå den stakkars mannen, som er fanget i et lettvint manus, ikke har noe annet valg enn å begynne å småløpe, slik at Petter skal kunne konstatere eksakt likhet mellom hans og morderens fotarbeid.

Jeg formelig steilet første gang jeg så denne scenen, mest på grunn av den eksepsjonelt klønete og overtydelige måten poenget med morderens forbindelse til Jeger ble annonsert på. Merk at det ikke er noe kjapt tilbakeblikk til et bilde fra forfølgelsesscenen med en løpende morder som lyner forbi Petters indre blikk, som vel kanskje hadde gjort samme nytten. Nei, morderen småjogger avgårde der og da, på kaien. Filmen blir ikke særlig slitesterk når en slik himmelropende stupiditet blir tydelig kun ved litt ettertanke.

Poenget med denne avsløringen er at Petter nå skal forstå at det ikke er amerikanerne som er drapsmenn, som han antagelig har trodd, men hans egne landsmenn. Dette igangsetter en underlig situasjon der en toppembetsmann i Oljedirektoratet står rett foran bilen til Petter og nærmest utfordrer dykkeren til å kjøre ham ned  – dette overfor en person som har oppført seg som en løs kanon gjennom hele filmen og er rasende over den nye avsløringen. Petter besinner seg imidlertid, når en fugl hvisker ham i øret at han er nødt til å tenke på framtiden. Det blir enkelt å bare kritisere i vei når en først er i gang, så jeg kan kjøpe denne scenen som en symbolsk tvekamp mellom den lille mann og den maktfulle manipulator som er stålsikker på sin uovervinnelighet. Det ornitologiske innslaget er det kanskje verre med. (Jeg skal komme tilbake til scenen i et senere avsnitt.)

Billige løsninger i manuskriptet, som ofte synes å seile under et slags bekvemmelighetsflagg, er en generell tendens i Pionér. Når Petter bryter seg inn hos amerikanerne for å stjele Jørgens EEG-test, hvorfor lar han da arkivskapet stå åpent, med mappene foran og bak den han har stjålet foldet pent til siden? For at amerikanerne lett skal se hva han har stjålet, antagelig. (Riktignok blir Petter overrasket under innbruddet, men har god tid på å skjule iallfall litt av sporene.) Det er mye beleilig i Pionér. Personer dukker stadig opp, i sammentreff med andre hendelser, med nye opplysninger. Leif dukker opp med en videotape av dødsulykken til Petters bror, rett etter at Petter har oppdaget at noen har ransaket båten hans – et ganske billig grep for å kaste mistanke over så mange som mulig. Mon tro om Leif har urent mel i posen?

En annen beleilig framtreden er når Jørgen dukker opp på båten like etter at Petter har flyktet fra amerikanernes trykk-tortur. Jeg tror ikke et øyeblikk at Jørgen har avslørende informasjon å komme med, slik filmen antyder. Har den veike Jørgen drevet detektiv-virksomhet på egenhånd eller blitt fortalt av de impliserte hva som egentlig er på ferde? (Dessuten har han vel nettopp vært i Spania?) Nei, han er nok på båten av to årsaker: (a) Petter trenger å forklare til noen hva han er i ferd med å gjøre – å foreta et dykk inne på selve havnen for å kurere seg selv for dykkersyke – slik at publikum skal skjønne hva som står på spill; og (b) morderen må tro at Petter er ombord, slik at de kan iverksette et attentat, ved å la en brennende båt kollidere med Petters farkost. Man mistenker at filmskapernes egentlige hensikt med scenen er å lage en spektakulær eksplosjon. Jeg har egentlig ikke noe i mot dette, for trykkbølgen som kommer mot Petter nede under vannet er ett av få estetisk pirrende øyeblikk i andre og tredje akt (det andre dypdykket, i tredje akt, er bare en kort reprise av det første.) Den dramaturgiske oppbygningen mot dette øyeblikket vokser imidlertid ikke naturlig ut av materialet, men er snarere påfallende konstruert.

En annen ting: Nordmennene drepte nok Leif fordi de oppdaget at han var en løs kanon, som var til større skade enn hjelp under eksperimentene med å utvikle en egen norsk dykkergass. De valgte simpelthen å kvitte seg med ham fordi han visste for mye. (Jeg bare gjetter her, for etter å ha sett filmen flere ganger er jeg fortsatt ikke i nærheten av å ha «spikret» intrigen.) Planen er nå å ta en prøve av amerikanernes gass, men selv om dette er et topphemmelig produkt, er selve operasjonen latterlig enkel. Hvorfor satset de ikke på dette fra starten av? Og hvorfor sikrer ikke amerikanerne dette produktet bedre – det er jo i praksis verdt milliarder? Jeg synes også det blir monotont at vi hele tre ganger ser folk på vei bort fra forskjellige åsteder: «den enfoldige morderen» etter Leifs død; en person suser avgårde i passbåt etter at Petter blir slått ned; en annen spaserer avgårde på kaien etter at Petter har dukket opp av vannet etter brannattentatet mot båten.

Hvorfor blir jeg sittende og tenke på disse tingene hele tiden? Fordi intrigen i de to siste aktene av Pionér, i motsetning til i de virkelig gode filmene, ikke tjener som et rammeverk eller springbrett for noe tankevekkende, estetisk eller artistisk. Plottet er hele filmen. Når det verken virker troverdig eller organisk blir skurringen desto mer påtagelig.

pioner
Fra en av de få scenene i filmens sene partier som er fundert på stemning istedenfor spenning.

Symbolikk

I Insomnia er parallellene mellom detektiven og morderen så åpenbare at det etter alle solemerker burde ha virket overtydelig. En stemningsfull og nennsom bruk av filmatiske virkemidler var én grunn til at det ikke ble slik. Men aller viktigst var det at Stellan Skarsgårds rollefigur la et så fascinerende og bunnsolid fundament for filmen at symbolikken ikke virket påklistret, men lot til å vokse organisk ut av materialet. Symbolikk, stemning og karakter beriket hverandre. I Pionér, med sitt vaklende fundament og betydelig mer grovhuggede virkemidler, virker symbolikken temmelig påklistret.

Når oljeplattformen taues forbi i sluttbildet, med den lille gutten sentralt i bildet – gutten som kommer til å bli «rik» om tyve år, med hele scenen badet i et slags overnaturlig lys – føler jeg verken noen forløsning eller bittersøt ettertanke. Det blir for tydelig, for utpønsket. Det viser seg at man har bygget et svømmebasseng i huset. Der ligger den re-etablerte kjernefamilien og svømmer i sin litt patetiske erstatning for det frie havet, mens oljen skal utvinnes og «fraktes hjem». Dette fungerer kanskje noe bedre, men skaper liten eller ingen resonans. Og drømmescenen der Petter, i etterdønningene av dykkersyken, ligger i sengen på et soverom under vann, er definitivt utstudert. (Scenen hadde muligens fungert bedre hvis den hadde vært litt mer utbygget, og ikke bare bestått av én eneste innstilling, som står og påkaller seg oppmerksomhet, inneklemt blant det andre.)

Da fungerer det bedre med symbolikk av det mer subtile slaget. Tidlig i filmen ser vi sønnen til Petters bror i stuen med en fargerik drage, som han siden leker med utendørs. Like etter klippes det til en innstilling hvor det norske flagget vaier, ikke langt fra samme posisjon i billedrammen som dragen. Som barnet er stolt av dragen, er den unge oljenasjonen Norge stolt av sin virksomhet, og begge går en rik fremtid i møte. Mot slutten av filmen er barnet igjen ute og leker, og når Petter ser dragen later han til å unnfange ideen om å informere norske myndigheter om den store sjekken amerikanerne har gitt til brorens enke. Den kan brukes som en anklage om bestikkelser for å få et påskudd til å drive amerikanerne ut av prosjektet og Norge, nå som nordmennene besitter gassprøven. På samme måte som filmen, gjennom klippet, tenkte tanken om dragen og flagget, gjør en av rollefigurene den samme koblingen – det er nesten self-refleksivt!

Pioner3
Første akt av filmen er dominert av et sirkelmotiv.

Et symbol som fungerer utmerket er sirkelen. Den første akten er dominert av dette sirkelmotivet. En lang rekke sirkelformede objekter opptrer konstant i bildene: luker, ventiler, dører, vinduer, måleapparater, lyskasteren på dykkerdraktene, «understellet» på dykkerklokken, helikopterdekket på skipet. Ved et tilfelle holder Petter nesten demonstrativt hånden slik at armbåndsuret kommer stort og nært opp til kameraet. Disse objektene er naturligvis til stede i disse autentiske omgivelsene, men man får en følelse av at Skjolbjærg spiller ekstra på dette – ikke som meningsskapende symbol, men som et motiv som skaper visuell helhet. En sterk indikasjon på denne vektleggingen får vi i en scene under det andre dypdykket, der det norske flagget plantes i Norskerenna. Scenen kulminerer med et bilde som er skutt innenfra en seksjon av rørledningen, slik at flagget rammes inn i en sirkel, omtrent som i en iris i en gammel stumfilm. I så måte passer det glimrende at det første vi ser etter prologen nettopp er Petters øye, med sine sirkelformede pupiller.

En fugl på taket

Pionér har en fremtredende fugle-symbolikk. I filmens glade dager – altså dens første akt – er dykkernes hallusinasjoner, under det simulerte dykket inne i tanken, et av de mest effektfulle påfunnene. Her ser både Petter og broren en fugl, som et uttrykk for hvor samspilte og nært knyttet de er til hverandre. Selv om de «krangler» litt om hvorvidt det er en albatross eller en måke, er innslaget pussig, søtt og minneverdig. Og siden de rent fysisk ser veldig forskjellige ut, drar filmen ekstra nytte av en slik omsorgsfull sammenknytning.

Etter at broren er død antyder filmen en rekke ganger at brorens sjel, iallfall symbolsk, har tatt bolig i nettopp en måke. Når Petter ankommer båten sin første gang i filmen, sitter det to fugler på den, og den ene flyr bort. Det henspiller antagelig på brødreparet og Petters desperate rop om at broren ikke får lov til å forlate ham under de fåfengte gjenopplivingsforsøkene. Senere opptrer måken en rekke ganger. Den flyr forbi vinduet når Petter venter på sitt første møte med Jeger, og selv om de er innendørs, er måkeskriket «kunstig» markert på lydsporet. Senere, i noe som vakler på grensen til det overtydelige, ser Petter opp mot en fugl på båten, og bestemmer seg deretter for å tatovere en måke på armen. I denne scenen ser vi for øvrig at broren er fysisk «tilstede» i tatoveringssjappa, da en av de andre i lokalet erstattes med broren i en av innstillingene. Jeg mener også at vi ser broren som en overtoning under det andre dypdykket.

(Noe Pionér for øvrig er flink til, er å markere at ideene til Petter ikke kommer helt ut av det blå, men at de igangsettes av noe han ser. Vi har nettopp snakket om dragen og måken, og når sveisestasjonen settes på land etter brorens død, ser han dens innvendige kamera, som gir ham ideen til å sjekke videotapen. Når han er hjemme hos Jørgen faller blikket hans på et oppdrettsdyr i bur. Dette kan tolkes som at han får assosiasjoner til rottene som tjener som forsøksdyr for dykkingen, og derfra til dykkerne selv som «forsøksdyr», og endelig til å sjekke EEG-testen til Jørgen.)

Pioner4
Båndet mellom de to brødrene er så sterkt at det overvinner døden, iallfall symbolsk.

Like før Petter er i ferd med å bli slått ned med planken, ser vi en måke kretse over båten. Den stuper ned med et lite skrik akkurat idet han blir slått ned, som om den prøvde å advare ham. Scenen på kaien vi tidligere var inne på vekker imidlertid større besvær. Måken lander her på panseret til Petters bil, mens han brenner av lyst til å kjøre over den spotsk smilende Jeger. Broren har alltid vært en modererende og beskyttende kraft, og bedt Petter om å tenke på framtiden. Da er det logisk at måken nå vil «hindre ham» i å kjøre over Jeger og heller ta pengene – akkurat som Norges befolkning generelt har gjort – og tenke fremover, på kona til broren (som han kan ha forelsket seg i). Her er det imidlertid noe som bikker kraftig over. Det er nok en kombinasjon av den uhyre klønete avsløringen bare sekunder tidligere, og av det faktum at fugler er ganske uintelligente dyr og generelt lite egnet til å projisere menneskelignende trekk (anthropomorfism). Uansett føles denne situasjonen lite resonant, men heller latterlig og merkverdig.

Konklusjon

Pionér er skuffende lite ambisiøs, siden den hovedsakelig synes å være ute etter å gi publikum en flyktig opplevelse. Kanskje var de to eklatante orddelingsfeilene allerede på den første tekstplakaten et dårlig varsel, for filmen har et lettsindig forhold til både presisjon og troverdighet. Noen vil kanskje innvende at Pionér «bare» er en spenningsfilm som en ikke kan forvente noen varig virkning av. Det er imidlertid nedslående at Skjoldbjærg, med tre ypperlige filmer bak seg, denne gangen ikke har hatt større ambisjoner enn å lage en nokså gjennomsnittlig film, som i tillegg lider av håndverksmessige mangler. Som Scorsese sier i denne ferske artikkelen, «As in the case of many great films, maybe all of them, we don’t keep going back for the plot.» Scorsese snakker i stedet om stemning, følelser og virtuositet.

Alle som har stått overfor en virkelig god film vet at den tåler mange gjennomsyn. I tilfellet Pionér buttet det mot allerede første gang. Scorsese sammenligner det å se store filmer om og om igjen med det å gå i kirken for å tilbe Gud. Mine gjensyn med Pionér, i to tredjedeler av spilletiden, fortonet seg imidlertid som en gudstjeneste der man blir sittende og gjespe av en kjedelig preken.

Pionér kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 19 kommentarer

  1. K sier:

    Den mest naturlige sammengligningen er jo uansett Chinatown?

  2. Geir Strømme sier:

    Pioner er det verste publikumsfrieriet som er gjort i Norge på lang tid. Filmen er så opptatt av formelen at den fremstår som en ren parodi! Mysteriet er like opplagt som sukker på jordbær! Skurken som halter fikk meg til å le flere ganger… Broren til Hennie som signerer sin egen dødsdom ved å si at det er hans siste dykk er så utdatert at sjelen min gråter! De ulende bremsene til bilen som forfølger Hennie og ikke minst de overdrevne pompøse grådige amerikanerne. Hjelp!!! Alt er ulekkert og satt sammen med så manglende talent at jeg frykter for norsk films fremtid.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Geir, jeg er enig i at det var klisjé-fylt, men akkurat det med den forfølgende bilen kommer jeg ikke på akkurat nå. Hvis du mente den bilen som holdt på å kjøre ned hovedpersonen mens han var etter den halte skurken i gatene, så var vel det bare en tilfeldig forbipasserende. Synes også du svartmaler norsk films framtid, da jeg personlig har analysert flere norske filmer på Montages de siste par årene som lover godt for framtiden. Jeg opplever vel Pionér som et forsøk på å lage en kommersiell film hvor det dessverre bikket helt over i det konvensjonelle. Jeg skjønner veldig godt din frustrasjon…

  4. Sveinung Wålengen sier:

    Pionér ble noe ganske annet enn det jeg hadde håpet på. I stedet for en rendyrket spenningsfilm der mye av handlingen foregår under vann, får vi en merkelig blandingsrase som stort sett holder seg på overflaten (i dobbel forstand).

    Jeg er veldig enig i mye av det som står i analysen. Det var flere ting jeg hadde store problemer med i filmen, for eksempel måkesymbolikken (begynner generelt sett å bli lei av fugler som symbol for mennesker/noe menneskelig) og det faktum at filmen aldri klarer å kommunisere at det virkelig er noe som står på spill. Det er i så måte litt morsomt at den har samme produsenter som Hodejegerne – noe av det teiteste ved sistnevnte film synes jeg var hele utgangspunktet, at en fyr ønsker en jobb så sterkt at han er villig til å drepe. I Pionér er det jo noe mer alvorlig som bærer filmen over i thriller-sjangeren, men det er noe med forholdet årsak/virkning som ikke helt fungerer.

    Men ser man bort fra at ikke alt henger på greip og at det melder seg et “hvorfor” når Hennie stresser rundt, synes jeg Skjoldbjærg gjør mye bra her. Derfor er jeg litt uenig i at alt handler om plottet – jeg nøt i alle fall det jeg opplevde som paranoia flere steder i filmen. Usikkerheten rundt hvem man kan stole på når Hennie forteller om sine funn, bilkræsj-scenen, kameras flytte av fokus fra forgrunn til bakgrunn (tenker særlig på en scene der Aksel Hennie snakker med Ane Dahl Torp, og kamera begynner å følge med på det som skjer bak Ane Dahl Torp i stedet for henne), og så videre.

    Filmen føles nokså kompromitterende, men jeg setter litt pris på en del av de utvaskede virkemidlene. Haltingen er tåpelig, men fornøyelig også. Enig i at Pionér nok ikke er så slitesterk, men den har mye godt ved seg også, synes jeg!

  5. Magnus Nikolaisen sier:

    Jeg kan godt se at Pionér er en film som ikke vokser av flere gjensyn, og at man ved flere gjennomsyn kan bli så pirkete som du er her, og “avsløre” den billige funksjonen til alle scener/karakterer (noe man vel kan gjøre med de fleste filmer om man ser de mange ganger uten engasjement).

    Men jeg må si meg uenig i dommen av filmen. I mine øyne er dette en svært god og velfungerende film – og ikke så plott-drevet som analysen hevder. Ja, det er en film med en klassisk spenningsstruktur, men plottet i seg selv er jo overhodet ikke det jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen.

    Jeg synes filmen innehar en intensitet fra første til siste bilde, og at det håndholdte kamera og grumsete uttrykket setter en stemning som er mesterlig klippet sammen til en film med et intenst og engasjerende driv, og som mestrer å fange frustrasjonen og maktesløsheten til hovedkarakteren. Den begrensete oversikten og måten vi subjektivt følger Hennie gjennom hele filmen synes jeg fungerer veldig bra! Er riktignok enig i at første tredel er best, noe som generelt ikke er et bra tegn, men den synes jeg rett nok er helt fantastisk. Det samme gjelder undervannsscenene.

    Karakterene rundt Petter er flate, men det er jo akkurat på den måten han også oppfatter dem. Han kommer ikke inn på noen, og aner derfor ikke hvem han kan stole på. Som Sveinung skriver er jeg enig i at paranoiaen til tider kommer svært godt til uttrykk. Det ligger jo litt i filmens form når vi oppfatter alt gjennom Petter – som er usikker på alle rundt seg – at de andre fremstår som overflatiske. Synes forøvrig også at innslaget med den gradvis fremvoksende “hjerneskaden” gir filmen en ekstra nerve, og jeg liker at det blir forklart både for oss og Petter såpass seint i filmen.

    Filmen er ikke spesielt original og har et par svake enkeltscener, men jeg hadde en svært god opplevelse med filmen og synes at den i norsk skala står ut! I en konvensjonell plott-struktur ser jeg at filmens avslutning kan oppfattes som antiklimaktisk, siden filmen egentlig ikke når et klimaks. Men jeg må si jeg likte slutten veldig godt – uten å røpe for mye for de som ikke har sett den så synes jeg filmens siste replikk, av Jeger, er herlig. Måten han kontrer Petters frustrasjon og sinne med et skuldertrekk og sier at Petters nevø vil vokse opp i verdens rikeste land, gir filmen en fin avrunding inn mot det siste bildet med oljeplattformen som seiler forbi huset deres… Filmen forteller ikke hele historien rundt Nordsjø-dykkerne, men den fanger en følelse og opplevelse! Derfor er jeg uenig i at det kun er en plott-film.

    En solid 4/5 i mine øyne!

  6. Dag Sødtholt sier:

    Jeg ser ikke bort fra at filmen som et slags bruk-og-kast-produkt kan gi en viss tilfredsstillelse som paranoia. Problemet mitt er at når man hadde til slutt fått oversikten over intrigen og vendte tilbake til filmen, var det fint lite den hadde å by på. Virkelige gode spenningsfilmer er ofte slitesterke fordi de har mange flere strenger å spille på – Polanskis Ghost Writer, for eksempel. Pionér er ikke slitesterk altså, men det er du jo selv inne på. (Insomnia derimot, selv om den heller mer mot karakterstudie, står som en påle stadig 16 år etter.)

    En ting jeg har kommet på etterpå er vi ser veldig lite sorg hos Petter utover i filmen. Skjoldbjærg nøyer seg med rettferdig harme. Og når det blir klart at Petter må sitte ensom 14 dager i tanken rett etter brorens død, slo det meg at dette var en svært original situasjon, for det må være ekstremt vanskelig for Petter. Men som jeg husker det hopper filmen helt bukk over muligheten for litt dybdeskaping i karaktertegningen, noe vi kunne tatt med oss utover i filmen som økt medfølelse for Petter. Pionér er rett og slett ikke interessert i de menneskelige aspektene ved historien, bare overflate og ytre spenning, og lykkes bare måtelig i det siste.

    Haltingen er fornøyelig på ett vis, men opplever det ikke overhodet som intendert humor eller ironi. Oppfattet du det slik?

    Å ja, bilkrasj-scenen, det var det Geir ovenfor snakket om som “bilen som forfølger Hennie”.

    (Hva mener du med “kompromitterende” i siste avsnitt forresten?)

  7. Sveinung Wålengen sier:

    Huff da, det var en stygg skrivefeil. Jeg mente egentlig bare at jeg opplevde filmen veldig som et kompromiss (“kompromitterende” er jo noe annet, selv om man faktisk kan si at Pionér er dét også). Insomnia og kanskje spesielt NOKAS er mye mer kunstnerisk visjonære og fokuserte enn Pionér, som snarere føles litt utvannet med sine mange konvensjonelle ingredienser. Det er skuffende.

    Men en del av disse elementene synes jeg som nevnt også var ganske underholdende, og ja – haltingen, for eksempel – oppfattet jeg faktisk som en slags tydeliggjøring av Skjoldbjærgs sjangerbevissthet. Ikke som ironi eller humor, mer som et “glimt i øyet”. Dessverre er det en del andre slike potensielt kitsch-aktige ting som ikke har samme stødige effekt, slik som måketemaet. Hvis Skjoldbjærg hadde rendyrket den nevnte overflaten og spenningen, hadde Pionér kunnet bli virkelig bra.

    • Dag Sødtholt sier:

      Problemet med å se disse tingene som “genre-savvy” er for meg at Petter blir framstilt som en så oppriktig person, så blir det ikke en kollisjon mellom kitsch og oppriktighet her? På den annen side hadde det jo vært artig å lese filmen som en “helt vanlig fyr fra Grorud” som blir fanget i en genre-savvy film. Det er ikke konspirasjonen han må strekke våpen for – men sjangerkonvensjonene. Det er jo self-refleksivt! Og der har vi svaret på hvorfor filmen har så mange konvensjonelle spenningsfilm-situasjoner også. Alt faller genialt på plass! Jeg spøker, ganske mye iallfall. Hva slags andre kitchelementer bortsett fra måken tenkte du på forresten? Den smellvakre, men personlighetsløse kona kanskje?

  8. Dag Sødtholt sier:

    (Innlegget til Magnus kom mens jeg holdt på å skrive svaret til Sveinung.)

    Magnus, jeg er veldig uenig i at man kan ““avsløre” den billige funksjonen til alle scener/karakterer (noe man vel kan gjøre med de fleste filmer om man ser de mange ganger uten engasjement).” (sitat slutt) Godt og gjennomtenkt manushåndverk tvinger ikke rollefigurene til å gjøre tåpelige og selvdestruktive ting fordi historien krever det – selv ikke i spenningsfilmer. Jeg synes heller ikke jeg har vært pirkete, iallfall ikke når jeg klager de på de to scenene med henholdsvis slamrende dør og halting på kaien. Her er det svært eklatante ting ute og går. Og jeg steilet helt i møtet med scenen på kaien allerede første gang jeg så filmen – dette er ikke resultat av noe omfattende film-arkeologisk arbeide, scenen er rett og slett fantastisk klønete.

    Jeg forstår at du har hatt en helt annen opplevelse enn meg av filmen fordi du har blitt så engasjert at du kan se gjennom fingrene på slike ting. Jeg ville glatt gjort det samme uansett hvor mange ganger jeg hadde sett en film som for eksempel Mission Impossible IV: Ghost Protocol. Men i en film som Pionér som så klart hører hjemme i vår virkelighet og att på til er bygget på en sann historie, er det min mening at vi må stille helt andre krav. Og den slamringen med døren og haltingen på kaien er i denne sammenheng etter mitt syn helt hårreisende.

    Jeg synes det blir for lettvint å si at birollene ikke trenger å være interessante fordi det er slik Petter ser dem og heller ikke vet hvem han kan stole på. Jeg skjønner ikke hvorfor det å gjøre dem mer interessante/fascinerende skulle kunne ødelegge. Jeg mener altså ikke at de skulle åpne seg for Petter på noen måte, men bare være mer interessante, til gavn for oss som seere av filmen. Jeg forstår ikke hvorfor det nødvendigvis skulle gjøre det lettere for Petter å forholde seg til dem?

    Hva synes du egentlig om at veldig mange av situasjonene Petter går igjennom i den siste timen av filmen er “stock situations” fra tusenvis av spenningsfilmer? Hadde det skadet med litt mer ukonvensjonell tenkning eller iallfall å utforme noen av disse scenene på en mer original måte? Hvordan kunne det ha ødelagt paranoiaen? Ville det ikke bare ha løftet filmen?

    Tenk på forfølgelsesscenen som oppstår når politimennene snubler over morderen i gangen utenfor leiligheten hans i Se7en (forøvrig en ikke så lite paranoid film). Snakk om å løfte en situasjon som vi i utgangspunktet har sett tusen ganger før…! Jeg forventer naturligvis ikke at Pionér skal kunne hevde seg mot et slikt mesterverk, men spranget opp dit når det gjelder ambisjonsnivået er stort.

    Mitt hovedpoeng er vel at jeg ikke forstår hvordan alle tingene jeg etterlyser i filmen skulle ha ødelagt for paranoiaen? De ville derimot ha gitt filmen mange flere ben å stå på.

    Alt dette ovenfor er naturligvis bare mitt syn og jeg respekterer andres opplevelser av filmen. Men det kan jo bli en fin diskusjon!

    • Magnus Nikolaisen sier:

      Trekker tilbake det du siterte meg på, det kom litt plumt og feil ut. Selvfølgelig er det forskjell på hvor påfallende sekvenser er plassert i en film for å ha en plottfunksjon eller ei. Men jeg mente heller at mange filmer er best som en førsteopplevelse, noe som selvsagt ikke er en kvalitet med film. Dette er uansett ikke hovedpoenget mitt.

      Poenget mitt er snarere at selv om filmens manus nok ikke er dens sterkeste side har filmen veldig mange andre kvaliteter som ga meg en god opplevelse og som mestrer å bringe noe av følelsen hovedkarakteren har inn i seeren. Der også usikkerheten og forvillelsen om hvem karakterer i filmen er og hva slags rolle de har. Den subjektive vinkelen fungerer i så måte bra. Det er i den konteksten jeg mener at bikarakterenes begrensede dybde har en effekt for filmen. Alle er brikker i et stort spill som Petter ikke forstår. Han føler seg alene i den verdenen.

      Det er også på den måten jeg mener plottet heller ikke er filmens fokus, da plottet aldri får noen forløsning. Petter må bare innfinne seg med at han har vært en liten brikke og at alt foregår over han. På den måten forteller også filmen NOrdsjø-dykkernes historie.

      Jeg var også litt overrasket over at filmen tilsynelatende er noe urealistisk, men jeg tok meg faktisk i å like det underveis i filmen – fordi jeg synesden hadde den intens stemning som fanget meg.

      Og når jeg beskriver analysen som noe pirkete, så er det ikke fordi jeg ikke ser poengene dine, men, i konteksten av min opplevelse med filmen, er det en litt humørløs analyse.

      Selvsagt respekterer jeg andre syn, men da både analyse og kommentarer var preget av negativitet følte jeg for å formidle min opplevelse. Men det gikk muligens litt fort i svingene på min første kommentar..

    • Dag Sødtholt sier:

      Analysen er nok litt “humørløs”, men jeg prøvde likevel, som jeg skrev, å ta med meg den gode følelsen fra den første halvtimen, men ble gradvis slitt ned underveis. For meg personlig ga ikke hovedpersonen meg nok til at jeg klarte å leve meg tilstrekkelig inn i det han utsettes for. Det er klart at dette blir ganske subjektivt. Jeg synes imidlertid personlig det er mye lettere å leve seg inn i rollefigurer som har karakter-svakheter, slik at det er en indre konflikt som spiller sammen med den ytre konflikten. (Jeg skulle også gjerne ha gått mer inn på det positive i den første halvtimen, men jeg hadde dessverre ikke tilgang til tittekopi denne gangen, og mange av kvalitetene der hadde vært mye lettere å gå inn på ved hjelp av frysbilder.)

      Jeg har notert meg at mange anmeldelser mener at filmen faller av etter hvert og/eller har hatt innvendinger som går på manglende realisme. For min del har jeg nok lagt mer vekt på dem enn andre, mye fordi jeg syntes svakhetene har framstått som desto grellere når jeg har vendt tilbake til filmen. Men det med førstegangsopplevelse kontra slitestyrke er en interessant diskusjon!

      Hva tenker du forresten om Sveinungs tanker i den andre tråden her om at mye av filmens paranoia-intrige kan være laget med et genre-savvy og skjevt smil, og at det kan forklare de konvensjonelle situasjonene?

    • Magnus Nikolaisen sier:

      Det er jo helt opplagt en svært bevisst bruk av konvensjonene, men likevel ganske merkelig om det skulle være på den måten dere skisserer med tanke på dette prosjektet som en helhet og konteksten/filmens kobling til virkeligheten. Jeg reagerte også på det underveis og det overrasket meg, men jeg tok meg i å like det – sikkert fordi jeg var på gli med filmen.

      Jeg kan ikke skjønne at ting som den haltende skurken etc ikke selvbevisst på et vis. Rett og slett på bakgrunn av at det er Skjoldbjærg som har regien. Samtidig er det et rart valg i så fall og et interessant aspekt ved filmen. Eller er det bare et alibi for å kunne anerkjenne filmen?

      For etter at filmen har sunket inn er jeg jo litt enig i at filmens konvensjonalitet i dramturgi og situasjoner er et problem for filmen. Men filmens nerve og energi, mye grunnet veldig bra foto, klipp og skuespill av Hennie, gjorde at jeg kjøpte det mens jeg satt i kinosalen. Som jeg har understreket tidligere hadde jeg rett og slett en veldig god kinoopplevelse med Pionér! Helt uenig med de her inne som slakter filmen totalt. Jeg mener den er på et høyt nivå (særlig i norsk kontekst), men enig i at den har noen problemer.

  9. Sveinung Wålengen sier:

    Dag: Du skriver “Problemet med å se disse tingene som “genre-savvy” er for meg at Petter blir framstilt som en så oppriktig person, så blir det ikke en kollisjon mellom kitsch og oppriktighet her?”

    Jo, det er dette jeg mener når jeg sier at Pionér ikke er rendyrket nok – den er for mye en utvannet blanding, eller “kollisjon”, om du vil.

    De øyeblikkene jeg smilte av, på den godmodige måten, handlet ofte om den beleiligheten du snakker om; en opplevelse av at Pionér er skrevet som om den prøver hardt å være en film. Måten scenen der Petter bryter seg inn for å stjele EEG-testen er bygget opp på… Måten mordet genereres på, utføres og oppdages… Hennie som faller i vannet og kommer seg opp igjen… Og så videre. Den personlighetsløse kona kom ikke ut på plussiden hos meg heller. Jeg hadde gledet meg til å se Miss Bala i en norsk film, men dette var jo bare krise!

    Skjoldbjærg traff i alle fall en tone på tangentene som jeg satte pris på. Han er dyktig nok til at han slipper unna med de billige løsningene hos meg. Men skjønner godt hvis ikke du hadde samme opplevelse, nå har du jo sett Pionér flere ganger enn meg også.

    Hadde vært gøy hvis den skulle være selvrefleksiv, i mine øyne er den ikke så langt unna! Da kunne vi ha fått en norsk utgave av Night Moves eller The Long Goodbyeder er ikke Pionér :-)

    • Dag Sødtholt sier:

      Du kan være inne på noe, men for meg var det et eller annet signal som manglet, kanskje fordi den første halvtimen var så annerledes, med et så autentisk lydende miljø, og at brorens dødsfall ble framstilt som så oppriktig traumatiserende. Der var det ikke noe skjevt smil. Jeg vet ikke. Men problemet er kanskje at som du sier er den utvannet (“utvannet”, ha ha). Selv-refleksivitet er iallfall en beleilig måte å forklare alle beleilighetene…

  10. Geir Strømme sier:

    Grunnstammen for å skape spenning er å sende publikum inn i usikkerheten. Når det skjer sitter de fleste på kanten av setet og lever med hovedpersonen. Dessverre lar det seg i liten grad gjøre i denne filmen siden stammen den bygger på er så til de grader tradisjonell. Tv filmer uten budsjett og ambisjoner lages på denne måten slik at de som ser kan stikke ut på kjøkkenet å hente kaffe eller noe mat uten at de mister tråden når de kommer tilbake fem minutter senere. På kino er det litt andre boller. For å si det pent. Hvorfor de har valgt å kjøre hver eneste døde klisje i denne filmen slår meg som svært underlig. Kanskje var tanken at de skulle lage en film bygget på 70tallets dramaturgi? I så fall kan de ikke nok om tiden eller filmene som ble laget da til å fullføre. For å nevne en film som virkelig gjennomfører dette, Zodiac! David Fincher perfeksjonerer 70tallet med den filmen. Pioner fremstår på det beste som en noe lunken filmskoleproduksjon med alt for høyt budsjett. En annen ting som er verd å merke seg er musikken til AIR. Bandet som faktisk har satt gode toner til film før. Hvorfor gjør de en såpass stor skivebom her? Det finnes ikke nyanser i musikken i det hele tatt og filmen er lesset ned med den. Kanskje er det desperat forsøk på å redde stumpene og skape en innbilt uhygge. Hvem vet… Bare Hennie løfter på øyenbrynet kommer det en tone. Spenning skal bygge seg opp med musikken og ikke være konstant.

  11. Ole Jon Tveito sier:

    En grundig og flott analyse, som jeg føler tar for meg det meste.
    Men det skal sies at du forventer store ting av Skjoldbjærg, og jeg synes kanskje du fokuserer mye på det som IKKE fungerer.
    Jeg er langt på vei enig i det meste, ig synes særlig det er leit at det ikke brukes et ekstra kvarter på at vi får karakterdannelser på birollene.

    Jeg satt imidlertid også igjen med en god følelse av 70-tallet og pionertida, og ikke minst at filmen var gjennomført i en 70-tallsstil, noe som bør fremheves her.
    Det er vel her man føler referanse både til de klassiske noia-filmene, samt til Insomnia.
    Dessuten synes jeg avslutningscenen var et kunstnerisk symbolsk punktum som gir noe når du sitter der, tydelig eller overtydelig. Altfor mange filmer i dag kommer med rulleteksten før du har skjønt at det var slutt.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Jeg satt med en følelse av savn over at jeg ikke fikk gått mer inn på de etter mitt syn betydelige kvalitetene i filmens første halvtime. Men jeg hadde dessverre ikke tilgang til tittekopi denne gangen, og mange av virkemidlene er relativt subtile, som det hadde vært mye lettere å gå inn på ved hjelp av frysbilder.

    Men en ting lurer jeg på: Jeg ser stadig at man fremhever, i dine ord, at “filmen var gjennomført i en 70-tallsstil… Det er vel her man føler referanse både til de klassiske noia-filmene, samt til Insomnia.” Jeg er ikke sikker på hva man legger i dette. Er det tematikken i seg selv?

    For hvis man snakker om tone, visuelt uttrykk eller fortellertempo, synes jeg at Pionér er vesensforskjellig fra de klassiske parano-filmene som jeg nevner et knippe av i innledningen. Jeg fikk dessverre ikke tid til å friske dem opp i forbindelse med analysen, men jeg husker de gamle filmene som rolige, avmålte og beherskede i virkemiddelbruken, mens Pionér i den siste timen er kjapp, nesten heseblesende, og preget av en ganske sterk virkemiddelbruk, for eksempel gjennom bruken av fokus. En film som Michael Clayton fra 2007 derimot, også den “paranoid”, var i sammenligning en langt mer stilren hyllest til 1970-tallsfilmen. Jeg synes også, som jeg skriver, at Insomnia er langt mer subtil, varsom og karakterdrevet enn Pionér.

  13. Knutsvik sier:

    det er skremmande å tenke på at noko så hjelpeslaust som dette blei shortlista som norsk Oscar-kandidat!

    (og det er like skremmande å tenke på at at “Jeg er din” faktisk blei norsk Oscar-kandidat – faen for nokre drittfilmar!)

    Hepp!

  14. Knutsvik sier:

    no er eg edru og har eg tenkt litt meir, og det er forstemmande at ein dykkar- og undervassfilm film frå kyst- og havnasjonen Noreg inneheld fleire bilete av fuglar enn fiskar. eg er ikkje dum, eg forstår måkesymbolikken (kven gjer vel ikkje det, for å sei det sånn), men dette skrotet held ikkje!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>