Markedsførere og filmskapere snakker ikke alltid samme språk. Jeg har sjeldent sett en trailer være så konsekvent misvisende klippet som traileren til Adventureland. Til å være en ny film av regissøren bak komediesuksessen Superbad, har markedsavdelingen åpenbart ikke klart å unngå fristelsen med å spille på akkurat dét. Enhver detalj i filmen som kan hinte om pubertal banalitet og lettkjøpt komikk får en overdimensjonal plass i traileren, og det er umulig å tro at dette er en radikalt annerledes film enn Superbad. Det samme gjenspeiles i filmplakaten.

I realiteten har regissør Greg Mottola i Adventureland kjørt inn i et helt annet sidespor av komediesjangeren. Ikke minst når det gjelder stemning. Der Superbad på sitt beste er 00-tallets ypperste av amerikansk mainstream-komedie, har Adventureland tydelige ambisjoner utover latterbrøl. Til kontrast fra forventningene skapt av traileren, som antyder en ny Superbad, er komedien sterkt nedtonet. Isteden brukes en treffsikker humor som krydder i et overraskende sårt, romantisk og nostalgisk drama mellom to personer man blir glad i. Og et filmspråk som i foto underbygger stemningen av sommerflørt og romantisk nostalgi.

Filmen er satt til 1980-årene (sannsynligvis en indikasjon på en historie av semibiografisk preg) uten at det egentlig gjøres et veldig stort poeng ut av det. Mottola virker å være mer opptatt av å skape interessante karakterer og manus, fremfor å gå for den lettkjøpte parodien i en konstant understrekning av 80-tallets frisyrer og dårlige smak. Det er på mange måter nok å høre David Bowie og Lou Reed komme ut av kassettene i bilstereoen. Soundtracket er en nostalgisk samling sendt fra himmelen (eller 80-tallet om du vil).

Men det er først og fremst det menneskelige dramaet som gjør Adventureland så vellykket. Vi møter James (Jesse Eisenberg) som må ta sommerjobb i en sliten fornøyelsespark før han kan reise til New York på college. Det er den sommeren han er rundt 20 år og verden plutselig åpner seg i møte med nye impulser og mennesker. Deriblant den mystisk vakre Em (Kristen Stewart) som han naturligvis blir forelsket i. Samspillet mellom de to unge skuespillerne er upåklagelig, og fremstår som filmens fremste styrke i lag med et presist manus som aldri oppleves anstrengende. Særlig byr Stewart på et imponerende register av genuine følelser.

Adventureland er en følsomt fortalt kjærlighetshistorie i småmorsomme, nostalgiske vendinger. Dette er filmen John Hughes kunne skrevet dersom han fortsatt levde og skrev 80-tallsfilmer med 2000-tallsbriller. Filmen lyser opp av kjærlighet til karakterene, og med alle sine virkelighetsnære detaljer vil vi alle finne noe med personlig gjenklang i denne sjarmerende coming-of-age-filmen.