Komedien The Hangover ble både et fenomen og en stor økonomisk suksess i 2009, og gjorde regissør og manusforfatter Todd Phillips for alvor til en mektig aktør i Hollywood. Nå er den selvfølgelige oppfølgeren, Hangover 2, klar for norske kinoer – og vi tar et blikk på den filmatiske opprinnelsen hos groviskomediens nye gullgutt.
For allerede lenge før Todd Phillips tok jackpotten med sin oppfinnsomme komedie om en kameratgjengs marerittaktige fyllekule i Las Vegas, hadde han etablert seg som en treffsikker regissør av såkalte R-ratede komedier (gjennombruddet kom med debuten Road Trip i 2000 og den påfølgende Old School i 2003). Men hvis vi ser helt tilbake på hans start som dokumentarfilmregissør på 90-tallet, kan vi spore et slags auteurskap for den ulekre, mannsdominerte humoren som har blitt ytterlige synliggjort i hans spillefilmer. Phillips utdannet seg på dokumentarfilmlinjen ved NYU, og det var også her han lagde sin første film, Hated (1994), om den legendariske punkrockeren GG Allin. Filmen er preget av en voldsom entusiasme, men er langt mer engasjerende og vellaget enn studentfilmer flest, og ble en av få filmer fra NYU som faktisk har endt opp med å få en regulær kinolansering i USA. Phillips snakket om prosessen med å få laget Hated i et intervju med Suicide Girls i 2007:
I pitched a movie about GG because I had always loved him and been sort of a fan. I mean, growing up in New York, I was into punk rock. I was turned on to GG young. I never really liked his music but I really understood the show of it, the spectacle of it. I just thought it would be a great documentary someday. So thats where it started as a junior project and it just became bigger and bigger. I kept working on it and it turned into a two-year project. I ended up dropping out of school because I didn’t have the money to do both. It was that kind of story.
Allerede i Hated ser man karakterer med en type villskap og anarkisme som man kan finne i de fleste av Phillips’ filmer; som om regissøren i seg selv tiltrekkes av mennesketyper som tør å sette samfunnets normer til side, for å leve ut en fysisk oppførsel utenom det vanlige – og da utelukkende menn. GG Allin, hovedpersonen i Hated, var en slags mal for alt som skulle følge – en uforenlig og radikal kunstner, som appellerte til en gruppe kjernefans og som særlig ble kjent for sine infamøse sceneshow og utagerende rusmisbruk – to elementer som gikk hånd i hånd, og som Phillips kommer veldig nært på i Hated. (Hovedpersonen endte opp med å dø av en overdose like før filmen skulle lanseres – med Phillips tilstede.)
Denne nærheten til ekstreme karakterer ble utvidet til å gjelde et helt miljø i Phillips’ neste dokumentarfilm, Frat House (1998, co-regissert med Andrew Gurland), som tar for seg innvielsesprosesser i et lukket collegebrorskap i USA. Denne gangen gikk Phillips løs på sitt prosjekt med finansiering fra HBO, men støtte på vanskeligheter da filmen endte opp med å skildre ganske ekstreme handlinger og oppførselsmønstre fra mennesker som i ettertid protesterte mot at de ble inkludert i filmen. HBO valgte til slutt å ikke vise filmen, og på tross av at Phillips for Frat House vant hovedprisen for dokumentarfilm i Sundance, er filmen ennå ikke vist offentlig av HBO. (Noen har selvfølgelig lekket Frat House på nett, og filmen kan ses i sin helhet her.)
Rent tematisk er Frat House kanskje den tydeligste indikatoren på hva Phillips skulle forfølge i sine spillefilmer – filmen skildrer en gruppe unge menn som styrer med ritualene i et college fraternity, og hvordan gjennomføringen av såkalt hazing fungerer som målestokk på individenes holdbarhet og lojalitet som nye medlemmer i gruppen. I forbindelse med en retrospektiv visning av Frat House, snakket Phillips om denne kulturen med Austin Chronicle:
It sounds ridiculous for a semi-intelligent person to say, but you come away almost understanding why they haze. I came out thinking it’s kind of funny. Obviously, it’s horrible when they take it too far and people die — but you kind of get it when you’re there and see that what these kids have is a problem with standing out. I grew up wanting to stand out, to be an individual. So for me, the revelation in the film was the lengths people will go to be part of an identifiable group and not stand out. The hazing is just an initiation rite that goes along with that — they just do it to keep themselves entertained.
På mange måter gjør Todd Phillips i sitatet over – bevisst eller ubevisst – en presis analyse av den kanskje tydeligste linjen i sin egen filmografi. Hvis man samler figurene fra GG Allin, via gutta i Frat House og fortsetter inn i de to første Hollywood-komediene hans, Road Trip og Old School, er mennene han skildrer alle på jakt etter en form for gruppetilhørighet, som han sier: «[The revelation is] the lengths people will go to be part of an identifiable group». Selv om Phillips tok en avstikker fra sin spesialitet da han regisserte TV-show-remaken Starsky & Hutch i 2004, og vannet ut sitt grove uttrykk med den «snillere» (og mislykkede) komedien School for Scoundrels i 2006, var han for alvor tilbake i sitt rette element med The Hangover i 2009.
Ved siden av å være en meget originalt fortalt film, som våger å være morsom på en måte som faktisk overrasket publikum, er The Hangover også en interessant karakterskildring av en type menn som paradoksalt nok forsterker sine svakheter ved å være en gruppe, men som kanskje egentlig aldri kunne vært gruppen foruten. Todd Phillips har den riktige balansen av løssluppen regi og kresent blikk for casting, som gjør at han skaper tydelige karaktertyper som likevel er ledig nok improvisert frem til at de blir troverdige og føles levende innenfor filmenes rammeverk. I The Hangover blir dette ekstra effektivt, ettersom manusets struktur er såpass streng at komikernes frihet uansett aldri vil kunne ta over for historien – i alle fall ikke så lenge regissøren holder grepet, noe Phillips lyktes spesielt godt med.
Mellom Hangover-filmene leverte også Phillips fjorårets buddykomedie Due Date, hvor den normalt ganske lekne Robert Downey jr. fremstod som et veloppdragent vesen stilt ved siden av Zach Galifianakis‘ uforutsigbare karakter (som ikke kan forstås som særlig annet enn en slags fortsettelse av Galifianakis-rollen fra The Hangover). Likt for alle disse filmene er altså Phillips’ ensidige fokus på å skildre mannsfigurer, etter hvert til det kjedsommelige, vil jeg si. Uten ennå å ha sett Hangover 2, har de første reaksjonene rapportert tilbake om at filmen er en blåkopi av originalen, uten det friske overraskelseselementet som skapte suksessen i utgangspunktet.
I lys av dette kan det være på tide at Todd Phillips, om man ser på utviklingen i hans filmografi, forsøker å utvide sin horisont som regissør. Han er nå i særposisjon, som en av Hollywoods mest ettertraktede komedie-regissører. La oss håpe at han til neste prosjekt gir oss i det minste en ny variant av sin spesialitet: Grove menn.
