Pixars Monsteruniversitetet innfrir med solid historiefortelling, flott animasjon og sjarmerende detaljrikdom. Men den er også symptomatisk for idékrisen animasjonsstudioet befinner seg i.

I dag har Pedro Almodóvars Amorøse passasjerer premiere på norske kinoer, men dessverre er det ikke mye godt å si om den. Da får vi søke trøst i tidligere bragder, som denne melodramatiske thrilleren fra 1987.

Vi sammenlikner John Williams' musikk for Superman: The Movie (1978) med Hans Zimmers kinoaktuelle Man of Steel. Hvilke konklusjoner kan man egentlig trekke fra de svært ulike musikalske tolkningene? [3]

Hva handler denne filmen egentlig om? Nicolas Winding Refns Only God Forgives er et estetisk skalkeskjul, en tom antifilm. Ironisk nok er det filmens største styrke.

Grimstad 2013: Etter årets utgave av Kortfilmfestivalen har kun en håndfull filmer satt seg i minnet, sammen med en følelse av at alvorsgenerasjonen har inntatt filmbransjen.

Brian De Palma er endelig tilbake med den fremragende thrilleren Passion. I anledning videolanseringen avholder vi en De Palma-konkurranse, der du kan vinne filmen på Blu-ray, med mer.

«Bergman is the film-maker of the instant. His camera seeks only one thing: to seize the present moment at its most fugitive, and to delve deep into it so as to give it the quality of eternity.»

Only God Forgives kaster et sort teppe over tilskueren, hvorpå man blir nødt til å gjemme seg under denne veldige overflaten – bli med på leken. Men etter ni spillefilmer har jeg fortsatt problemer med å gripe fatt i hva som egentlig er Nicolas Winding Refns kunstneriske prosjekt. [14]

Meksikanske Carlos Reygadas' filmer er sanselige opplevelser der natur, mennesker og gjenstander blir gjenskapt av kameraøyet og mystifisert. Det man trodde var velkjent fremtrer plutselig som gåtefulle fenomener, omgitt av åndelighet. [2]