Spørsmålet om hvilke filmer som kommer på kino i Norge, og hvilke som ikke kommer, er en stadig mer omskiftelig problemstilling å forholde seg til. Vi kan i dag bringe på det rene at hverken Danny Boyles Trance eller Steven Soderberghs Side Effects kommer på kino i Norge. Er filmene på midten av skalaen mellom kunst og kommers de nye taperne i dagens kinomarked?
Thrillerne Trance og Side Effects er i selskap med blant annet Brian De Palmas Passion, også den en thriller og en «mellomfilm», som denne uken lanseres direkte på DVD/Blu-ray i Norge uten å ha gått på kino. Disse filmene er alle tre ferske eksempler på en trend som har steget frem i kinolandskapet over tid, men som for alvor har blitt synlig i et tydeligere mønster det siste året.
Åge Hoffart er avdelingsleder for kinodistribusjon hos SF Norge, som har rettighetene til Side Effects i Norge. Vi spurte Hoffart hva som ligger bak regnestykket hos distributørene når filmer som dette – trygt tilhørende i en publikumsvennlig sjanger, med et stjernespekket rollegalleri og regissert av en merittert filmskaper som Steven Soderbergh (se vår profil) – velges vekk fra kinotilbudet:
«Vi har sett en utvikling de siste årene som viser at et sjikt av filmer som tidligere kunne gjøre det ganske bra på norske kinoer ikke lenger gjør det,» begynner Hoffart, som selv virker å være ganske nedslått over denne trenden.
«Vi snakker da om filmer som er velgjorte og absolutt ikke av dårlig kvalitet, men som av forskjellige grunner kan havne i potten «4. valg». Det er altså filmer som mangler det lille ekstra som gjør dem markedsførbare mot et større publikum, eller der hvor innspillingstall fra sammenlignbare filmer gjør at filmene fratrukket markedsføringskostnader i beste fall kommer ut med et nullresultat,» fastslår han.
Mellomfilmene må altså i større grad svare til kalkulatorens hegemoni enn de såkalte «kvalitetsfilmene» – gjerne omtalt som «festivalfilmer» her til lands. Dette på tross av at mellomfilmene ikke nødvengivis er noe dårligere eller har lavere kunstneriske ambisjoner; faktisk er det ofte tvert i mot. Ser man på Soderberghs Side Effects, for eksempel, er den i Hollywood-sammenheng en produksjon med såpass lavt budsjett at den gir en regissør som Soderbergh rom til å utforske sjangeren og lage film rettet mot et intelligent publikum. Dessuten er hverken Side Effects eller Trance basert på litterære forelegg eller leketøysfigurer, og er således eksempler på en type originalitet man sjeldnere og sjeldnere ser i mer generiske amerikanske blockbustere – som dominerer kinotilbudet.
Hoffart fortsetter: «I denne kategorien har vi altså valgt å legge Side Effects, basert på reaksjonene etter visningen på Berlinalen [europeisk festivalpremiere, journ.anm] og billettsalg fra nabolandene våre. Så vi ser altså en klar utvikling mot at de store filmene blir større, de små nisjefilmene finner sitt publikum, mens de mellomstore filmene (som det koster mer å lansere) sliter med lønnsomheten,» sier han.
I et kontorlokale nærmest vegg-i-vegg med Hoffart sitter Tore Fredrik Dreyer, direktør hos 20th Century Fox Norge, som i utgangspunktet skulle sette opp Trance på kino her til lands, men som nå har droppet de planene.
«Av ulike årsaker er det dessverre ikke alle filmer som blir satt opp på norske kinoer,» sier Dreyer, og speiler sånn sett refleksjonene fra Hoffart. «For Trance sin del var det for oss en kombinasjon av markedets mottakelse av The Sessions og Hitchcock [kinolansert i Norge av Fox tidligere i år, journ.anm.], tilbakemeldinger fra tidlige visninger av Trance og resultater fra utlandet, som gjorde at vi valgte denne bort for å fokusere på andre titler.»
Når det gjelder Trance, var ikke vi her på Montages særlig positive til filmen etter premieren ved Kosmorama, men denne typen film burde ikke trenge unison kritikerhyllest for å settes opp på kino. Igjen: en attraktiv sjanger og en populær regissør fronter filmen, og selv om stjernelaget ikke er like solid som i Side Effects, har både Rosario Dawson og James McAvoy sine tilhengere. Men tydeligvis er ikke dette lenger nok, selv om Dreyer gjengir en fortsatt tro på auteuren:
«Vi får heller se frem mot Danny Boyles neste prosjekt Porno – ryktene sier 2016. En oppfølger til Trainspotting jeg personlig gleder meg til,» avslutter han.
I tillegg til Side Effects, Trance og Passion har det vært flere mellomfilmer de siste årene som har havnet i samme kategori, og det er vanskelig å se hvordan disse filmenes kinoskjebne kan berges. Faste lesere vet at vi her på Montages i flere år nå har kjempet de bortglemte nisjefilmenes sak i spalten Distribuer denne!, men dersom vi skulle reist fanen hver gang en slik «mellomfilm» droppes på kino, ville vi antageligvis både vannet ut spaltens meningsbærende betydning og endt opp med å forfatte en slik artikkel annenhver uke. Selv om disse filmene på mange måter er vel så viktige for å bevare mangfold og stimulere til å utvikle filmmediet (og filmpublikummet).
Kan nedgangen for filmene på midten av skalaen bære bud om en sterke polarisering av kinotilbudet, som igjen risikerer å forflate filmkulturen? Eller er utviklingen bare et naturlig resultat av at publikumsoppslutningen til kinoene har endret seg, og at «mellomfilmene» likevel finner sitt publikum på hjemmekinoene?
Kommer dere til å savne denne typen filmer på kino? Fyr løs i kommentarfeltet. Trance og Side Effects vil altså bli lansert direkte på DVD/Bluray, antageligvis mot høsten.