Zack Snyders nytolkning av Supermann-myten i Man of Steel la grobunn for en ny musikalsk innfallsvinkel. Dette har skapt svært delte meninger. Er det mulig å påpeke forskjeller mellom John Williams‘ og Hans Zimmers uttrykk som forteller oss noe om utviklingen av filmatiske konvensjoner gjennom 35 år?
Hans Zimmers musikk til Man of Steel har skapt stor kontrovers i filmmusikk-sirkler. Enten elsker man den hemningsløst eller så hater man den innbitt. Begge sider er usedvanlig pasjonerte i sine synspunkter. Men hva er egentlig kimen til det? Handler det om en oppriktig evaluering av musikkens faktiske funksjon eller handler det om den uunngåelige sammenlikningen med John Williams‘ klassiker fra 1978? Zimmer selv var tidlig ute med å distansere seg fra parallellen da folk begynte å spekulere i om han var involvert: “Right! John Williams, the greatest living composer — full stop. And that happens to be one of his greatest themes. So no. And I’m not thinking of rewriting Beethoven’s ninth either. It just sounds like a thankless task, you know? So that’s unequivocally a no. I have never spoken with Zack Snyder”. Dette fortalte han Hollywood Reporter i 2010.
Så endte han altså likevel opp med å ta oppdraget. Resultatet er et partitur som bevisst har unngått alle referanser til Williams, kanskje med unntak av noen dur-sprang i hovedtemaet. Nå blir det ganske meningsløst å sammenlikne kvaliteten på de to innfallsvinklene, ettersom det stilistiske uttrykket er så forskjellig i tillegg til generelle estetiske endringer de siste 35 årene. Men det er verdt å ta et nærmere blikk på de spesifikke kvalitetene ved de to verkene, og om det er mulig å lese noen tendenser ut av det.
Richard Donners Superman: The Movie (1978) var hverken den første superhelt- eller Supermann-filmen, men den satte definitivt en ny standard for sjangeren. Mytene ble utvidet, realisme vekslet med fantastiske actiontablåer, og skuespillere ble hentet fra øverste hylle. Da er det heller kanskje ikke så rart at John Williams – som på denne tiden var inne i sin mest suksessrike periode – så til Richard Strauss‘ tonespråk som inspirasjon. Strauss’ Also Sprach Zarathustra er som de fleste vet basert på Nietzches bok med samme navn, og omhandler blant annet idéen om et Übermensch som et slags menneskelig mål i Guds fravær. Han hadde kanskje ikke Supermann i tankene, men parallellen ble trukket av Supermann-skaper Jerry Siegel selv. I tillegg kunne Williams flyte på sin egen suksess med Star Wars (1977), som for alvor hadde gjenopplivet populariteten til den neo-romantiske orkestertradisjonen.
Det var utgangspunktet. I tillegg var filmen organisert på en slik måte at Williams fikk anledning til å utvikle lange, unike tablåer for en rekke enkeltsekvenser – nesten små filmer inne i selve filmen (tittelsekvensen, Krypton, Smallville, isødet, Metropolis/Daily Planet, Lois Lane, Lex Luthor, rakett-klimakset og så videre). I tittelsekvensen får han anledning til å fullføre en selvstendig, 5-minutters komposisjon gjennom den kjente Supermann-fanfaren. I Krypton-sekvensen gjør han først en tolkning av Strauss’ kjente åpning fra Zarathustra før han beveger seg inn i et ganske dissonant landskap for de store ødeleggelsene. Mye skarpe synthlyder og rumlende piano. Den kjente flyturen med Lois Lane varer også rundt 5 minutter og gir ham all den tid han trenger til å starte og fullføre et av de mest utilslørt romantiske kjærligetstemaene i historien (Can You Read My Mind). En mini-sonate, nærmest.
Slik kunne jeg fortsatt å beskrive helikopter-redningen (The Big Rescue), isødet (The Fortress of Solitude) eller skurketemaet (March of the Villains). I mange tilfeller tones lydeffektene ut og overlater musikken til å bære både mening og emosjonell resonans alene. Williams får med andre ord både tid og auditivt rom til å utfolde seg og den musikktradisjonen han har valgt.
Man of Steel bevarer mange av disse historieelementene, men veksler oftere mellom dem i tid og rom. Dessuten er action-tablåene mindre demarkert. Det ene følger det andre, men det handler mer om en armada av detaljer og påfunn innenfor hvert enkelt tablå. Klippetempoet er betydelig høyere og gir ikke komponisten tid til å utvikle enkeltstående komposisjoner à la dem vi nevnte ovenfor. Dessuten får musikken kontinuerlig konkurranse fra en trailerlast av høye og veldreide lydeffekter. Alt dette høres begrensende ut når man sammenlikner det med Donners versjon, men er det det? Hva er egentlig Zack Snyders prosjekt?
Snyder har aldri vært noen stor historieforteller. Selv om Supermann-myten og historien ivaretas i nytolkningen, handler det mer om fantasiflora og mise-en-scene. Med andre ord handler det ikke så mye om hvordan man kan fortelle Supermann-historien, men hvordan man kan visualisere den. Og det gjør han til gagns. Det kan virke som om visualiseringen er blitt til i en slags stream-of-consciousness-prosess der element legges ovenpå element så fort det popper frem i hjernen. Det er ikke nok at Supermann kaster en skurk inn i et tog så det velter. Det skal også sprenges i fillebiter, og deretter bli kastet tilbake. Det er ikke nok at Jor-El flyr på et Avatar-aktig dyr gjennom eksploderende romskip, han må også stupe ned i en sjø bestående av sirlige planter med menneskefrø. Og så videre.
Dette er landskapet som møter Hans Zimmer. Svaret er å la actionsekvensene leve sitt eget liv uten å injisere like mye retorikk som Williams. En mellomstor bastion av ulike former for perkusjon dundrer avgårde gjennom hele sekvenser (Oil Rig, Tornado). Selv når lydeffektene tones ned og Supermanns heroiske natur skal understrekes, opererer han med en kort tematisk blokk som egentlig bare er et akkordsprang eller to (Krypton’s Last). Det er som om Strauss nå er blitt destillert gjennom et reagensrør.
Noen ganger får han anledning til å tone ting ned, spesielt i Kansas-flashbackene eller i samtalene med Jonathan Kent (Goodbye My Son). Da kan det være snakk om ordløs vokal i Gladiator-stil eller noen forsiktige harmoniseringer på gitar og piano. Men det er kortvarig. Det er aldri snakk om å konstruere musikalske tablåer som egenstående komposisjoner med sin egen interne logikk. Det er heller snakk om å legge en slags tredimensjonal lyd-dybde til bildet, og der lykkes han i sitt prosjekt. Slik sett er Man of Steel en helt naturlig oppfølger til innfallsvinkelen Zimmer har bearbeidet de senere årene, i filmer som Batman-trilogien og Inception (2010). Om enn ikke like engasjerende.
Personlig går jeg mot hele kontroversen i mitt eget filmmusikk-miljø og stiller meg sånn midt på treet. Musikken fungerer utmerket i filmen og er helt synkront med Snyders prosjekt, men den tilfører veldig lite emosjonell retorikk utover det som allerede fremvises. Den har også begrenset interesse som musikalsk komposisjon. Men det blir som sagt både urettferdig og meningsløst å sammenlikne den med Williams’ partitur. Fascinasjonen ligger heller i de filmatiske og filmmusikalske konvensjonene; muligheten til å observere to forskjellige tolkninger av samme kildemateriale med 35 års mellomrom.
Det er lett å gjøre sammenlikningen med nostalgiske briller – utfordringen er å gjøre en konstruktiv sammenlikning på filmenes egne premisser. Denne artikkelen er et hederlig forsøk på det, om ikke annet.