Over et halvt år etter at det ble klart at norsk filmkultur gikk inn i en krise – en krise som i tillegg var varslet lang tid i forveien fra Film & Kino – har Kulturdepartementet fortsatt ikke kommet med konkrete forslag til løsninger. Kuttene som vil ramme store deler av det norske film- og kinotilbudet har resultert i at mange viktige stemmer har hevet sin røst. Nå kaster Ola Lund Renolen seg på debatten.
Renolens innlegg bringer nye og viktige perspektiver til torgs; skrevet av ham som privatperson, men basert på erfaringer etter snart 30 år i bransjen. Renolens aktivitet strekker seg fra Trondheim Filmklubb på 1980-tallet, kinosjef i Kongsberg, programsjef og festivalsjef i Tromsø Internasjonale Filmfestival, til eier og daglig leder av Filmoptimistene, direktør og programsjef for Kosmorama og filmansvarlig i Storytelling Media.
Han presiserer at meningene og holdningene som fremkommer i innlegget ikke nødvendigvis representerer hans nåværende arbeidsgivere Kosmorama og Storytelling Media, men slår fast: «Vi er alle i samme båt; publikum, enkeltaktører, bedrifter og organisasjoner – vi som er glad i kinofilm. Båten kan faktisk synke, som Titanic». Innlegget ble opprinnelig publisert på Kosmorama-nettsidens blogg.
*
Intet hadde vært bedre enn å feire 100-årsjubileet for den norske kinoloven med at våre folkevalgte faktisk skaffet seg en kulturpolitikk på filmformidlingsfeltet.
Siden Norge fikk sin første kinolov i 1913, nøyaktig for 100 år siden, har norske myndigheter ikke hatt noen kulturformidlingspolitikk i reell forstand. Ansvaret ble i 1913 overlatt til de kommunale kinoene, og i den grad man har brukt penger på kulturformidling er det blitt finansiert av de nevnte kommunale kinoene.
Grovt sett har det fungert slik i 100 år. Flere generasjoner med norske kulturpolitikere har gått i skole og blitt opplært til at Norge har verdens beste og mest unike kinosystem. De kommunale kinoene organiserte seg i et forbund, etablerte fond som tok vare på overskuddene og forvaltet ressursene til filmformidlingstiltak. Vi nevner i fleng: importstøtte til kunstnerisk film, barnefilm, lanseringsstøtte, distriktsstøtte, kampanjestøtte til filmkulturelle tiltak ute i kinonorge, og i stigende grad etter 1990 også støtte til filmfestivaler.
Politikerne har utøvd politikk på dette feltet gjennom styreverv i bransjeorganisasjonene og som eiere på årsmøter, generalforsamlinger og lignende. Staten har i all hovedsak sittet på gjerdet og sett på at filmformidlingspolitikken har vært håndtert av enkeltstående kinosjefer, byråkrater, utvalg og komiteer.
Dette har fungert godt i 100 år. Faktisk så godt at jeg er enig med de som sier at Norge har hatt, om ikke verdens beste, så i hvert fall verdens mest unike kinosystem. Systemet selv har finansiert det meste med avgifter på kinobilletter og etter hvert DVD-salg. En stor del av kulturformidlingspolitikken er med andre ord basert på en intern bransjeavgift. Nesten ikke en skattekrone, eller en eneste krone fra den norske staten er blitt brukt på filmformidling.
Varsellampene har blinket en god stund. Vi som jobber med dette har sett en negativ utvikling i flere år. Jeg har selv fysisk vært til stede på, eller fått referater fra møter med oppgitthet eller til dels amper temperatur, fordi man opplever et system som ikke evner å se eller makter å forholde seg til endringene som skjer i markedet.
På grunn av stupende DVD-salg vil midlene som brukes på filmformidling bli kraftig redusert. Bygdekinoen, filmfestivalene, Cinematekene utenfor Oslo og all støtte til import av kvalitetsfilm må reduseres kraftig. Kosmorama har for eksempel fått beskjed om at tilskuddet for 2014 må påregnes å bli halvert.
Det har vært mange felles møter innenfor kulturfeltet og det har nesten vært en rørende, konstruktiv og solidarisk felles forståelse for at filmformidlingsfeltet må løftes. Enkeltaktører har ikke falt for fristelsen til å male sin egen kake og pekt på sin egen fortreffelighet. Manglende kulturpolitikk har ikke ført til splitt og hersk. Hestene har ikke begynt å bite selv om krybba er tom. Man har stått samlet og informert, skrevet brev og vært konstruktive.
Men ett sted går det en grense. Etter et møte i Oslo tidligere i sommer slo det meg at de som styrer dette kan velge hvilket ettermæle de skal få; inkompetent eller handlingslammet. Spesielt møtene og dialogen med Kulturdepartementet har vært på grensen til traumatisk. Evnen til ikke å se problemstillingen, eller late som man ikke ser den for å slippe å handle, har vært påtagelig.
En annen sak som også har fått for liten oppmerksomhet er den svært klønete måten digitaliseringen av de norske kinoene har vært gjennomført på. Her er det bransjens egen interesseorganisasjon som har sluppet for billig unna. Samtlige distribusjonsaktører fra mitt lille private miniselskap Filmoptimistene, til den nordiske giganten SF, var nærmest hoderystende og småsjokkert vitne til hvordan dette spleiselaget ble organisert. Kritikken prellet av som vannet på den berømte gåsa, men man kom opp med nye støtteordninger som balanserte noen av urimelighetene som det ble protestert mot.
Nå står hele systemet for fall og alle fremstår som de store taperne – bortsett fra de store amerikanske produsentene som med dette vil få nesten hele den store norske kinokaka rett i fanget. Om ikke kulturpolitikerne våre tar tak i dette vil hele det norske filmformidlingsfeltet bli radikalt endret. Sånn sett er det faktisk kun FRP som har handlet slik man kan forvente i denne saken. De synes jo faktisk at det er mest rett om hele det ”subsidierte” norske kinosystemet går nedenom og hjem. Men alle de andre kan som sagt velge om ettertiden vil vurdere dem som inkompetente eller preget av handlingslammelse.
Som aktør i bransjen fikk vi en e-post fra vår bransjeorganisasjon kl. 15.27 på fredag 21. juni. I en sak om revidert nasjonalbudsjett ble vi informert om at stortinget på fredag bevilget 2,8 millioner som skal sikre videreføring av filmtiltak for barn og unge i inneværende år. En mikroskopisk anerkjennelse av problemet. Det interessante er at det verdikonservative kulturpartiet Høyre fremmet forslag om å øke bevilgningen til NKFF (Norsk kino- og filmfond) med 10 millioner nettopp for å kompensere for inntektsnedgangen til fondet i 2013. Det hadde langt på vei løst problemene på filmformidlingsfeltet på kort sikt. Det virkelig interessante er at det KUN var Høyre som stemte for forslaget. Den rødgrønne regjeringen og de kulturvennlige kollegene i et blågrønt alternativ Venstre og KRF stemte i mot. Det er vel nesten kun FRP’s konsekvente nei det står respekt av, dessverre.
I følge referatet innser partene visstnok at noe mer permanent må gjøres for budsjettåret 2014 for å sikre forutsigbare rammebetingelser for et viktig felt innenfor norsk kulturliv. Det skal bli spennende å se hvilken vei politikerne velger og hvilket ettermæle de vil få. Det haster, rettelse, det har hastet i mange år allerede – og det burde aktørene vite. Det finnes ingen unnskyldning som frigjør våre folkevalgte fra enten ettermæle som inkompetente eller handlingslammet i denne saken.
På vegne av alle som liker å se en liten, sjarmerende film laget utenfor Hollywood en gang i blant, håper jeg virkelig at det ikke er FRP som kan sitte igjen i 2014 og med rette føle at de har vært ryddige og fulgt sin egen politikk. Om dette kaoset er gunstig for den lille, ukommersielle filmen i et valgår er jeg jaggu usikker på. For min egen del er jeg faktisk mer usikker enn noen gang på hvem jeg skal gi min stemme til denne gangen.
Vi er mange som krysser fingre og tær, og håper at vi også i fremtiden med rette kan si at vi i Norge har et godt, allsidig og variert filmtilbud – en kulturnasjon verdig. Godt valg!
– Ola Lund Renolen
*
I anledning Renolens appell, henviser vi til bekymringsmeldingen «Felles front for å sikre filmformidling», som Montages videreformidlet i denne artikkelen. Her gir sentrale aktører innenfor cinematek- og filmklubbdrift, festivaldrift og distribusjon uttrykk for sin opplevelse av den bedrøvelige situasjonen.