Film fra sør 2011: La meg ta dette kjapt: jeg hater musikaler. Synes det er ren smerte å se folk synge og danse midt i handlingen. Det er så uinteressant og ufilmisk man kan få det, og jeg synes dette burde vært forbeholdt teatret og revyscenen. Jeg synes ikke at dette gir en film noe ekstra, det tar bare opp verdifull tid som kunne vært brukt til å fortelle. Jeg pleier å sammenligne musikalsjangeren med porno når jeg argumenterer mitt syn, for de er svært like. Pornofilmens handling stopper opp for å vise noe som strengt tatt ikke gir filmen noe annet enn en mulighet for tilskueren å bli mer aktiv. For begge sjangrene er det kun en mulighet for skuespillerne til å vifte med lemmene, det være seg kjønnsorganer eller hender og føtter, og få muligheten til å bruke stemmebåndene på andre måter enn å snakke. Til tross for mine sterke følelser angående musikaler (og pornofilmer), valgte jeg å utfordre meg selv med japanske Underwater Love. For her blandes nettopp disse to sjangrene: pinku eiga og musikal.
Det første som slår en når man ser Underwater Love er at dette ikke er en dønn seriøs pinku, eller en musikal. Tradisjonelt så er de rosa filmene i Japan mer opptatt av å vise sex der det ofte er et tilsnitt av tvang og delvis vold. Det som først starter som en typisk voldtekt, blir etter hvert en akt som ser ut til å være akseptert av begge parter. Først så masseres brystene på en brutal måte, og så klemmes det litt utenpå trusa – og da er tydeligvis alt greit for den kvinnelige parten selv om hun skrek og bar seg veldig i starten. Sexscenenes frekvens varierer, men det ser ut til at filmskaperne forsøker å klemme inn så mange som mulig. Underwater Love skiller seg drastisk fra denne delen av sjangeren. Det er få tilfeller der mannen tvinger seg på kvinnen ved bruk av vold eller kinbaku (bruk av tau, kjetting eller håndjern). Det hele virker mer frivillig fra begge parter, men vi ser den typiske harde knaingen av bryster og knipsingen av brystvorter. Frekvensen på sexscenene er også færre, og dette har ganske sikkert noe med at musikalbiten også krever sitt og da må man spare på plassen.
Som en hater av musikaler, fant jeg synge-og-danse-scenene ganske morsomme, for det hele er gjort med en slags ironisk distanse og ofte for å gjøre narr av selve sjangeren. Sangene har egentlig ikke noe med filmen å gjøre, i hvert fall ut fra hvordan jeg kunne tolke sangtekstene, og musikken er veldig utypisk. Den minner svært mye om 8-bits- og gamle Amiga-synter, og er laget av gruppen Stereo Total (sjekk ut filmtraileren på venstresiden). Det er heller ingen naturlig innledning til syngingen og dansingen. Den bare starter opp når man minst venter det. En annen ting som gjør at filmen gjør narr av musikaler er den hinsides amatørmessige dansingen som rett og slett ikke ligner grisen. Utførelsen er ekstremt overdrevet, karikert og de har tydeligvis aldri hørt om å danse synkront med hverandre.
Regissør Shinji Imaoka har fått med seg fotograf Christopher Doyle, som bl.a. har filmene Days of Being Wild, Chungking Express og Ashes of Time under armen. Dette gir Underwater Love en mer interessant kinematografi enn andre, mer tradisjonelle pinku-filmer der det benyttes i all hovedsak billige digitalkameraer. Men Doyle holder seg til en av pinku eigaenes beste egenskaper der kinematografien benyttes for å pirre tilskueren. I Japan er visning av kjønnshår forbudt, og de rosa filmene beveger seg hele tiden mot yttergrensene. Fotografen må forsøke å få med seg så mye av kroppene som mulig, men må hele tiden ha kamera i bevegelse for å unngå å få med kjønnsorganer og -hår. En slags dans oppstår mellom de som simulerer sex i Underwater Love og kameramannen som går rundt dem, og det er interessant å studere i seg selv for man kan bare tenke seg til hvor mye øving som ligger bak alt dette.
Jeg har ikke fått tilbake troen på verken musikaler eller pornofilmer, men likevel likte jeg altså Underwater Love svært godt. Den brakte inn varme, humor og en lett ironisk distanse til sjangrene den støtter seg til og gjennomførte alt på en overraskende interessant måte. I sum gjør dette at filmen aldri blir seg platt og kjedelig, i motsetning til både musikaler og pinku-filmer flest.