I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.
Musikk er for mange, sikkert også blant Montages’ lesere, like viktig som film, og ikke minst en viktig del av god film. Men dokumentarfilmer om musikere kan ofte bli grusomt langtekkelige. For selv om en person lager musikk som får det til å røske i beina, i hjertet eller midt imellom, er det ikke nødvendigvis sagt at vedkommende har så mye å komme med foran et kamera. Etter å ha jobbet som musikkjournalist vet jeg av erfaring at musikere kan være tilsynelatende kjedelige, innadvendte eller selvhøytidelige – noen ganger er de mennesker som uttrykker seg bedre gjennom en sangtekst eller på scenen enn gjennom en samtale.
I tillegg mangler ofte musikkdokumentarer en klar vinkling. De kan fort fremstå som en rekke konsertopptak og intervjuer med en slags skoleflink kronologisk oppsummering av et rockeliv, preget av å være laget av noen som åpenbart bryr seg veldig mye om musikken, men som kanskje ikke helt evner å se mennesket bak. Lemmy, dokumentaren om årgangsrocker og frontfigur i Motörhead, Ian Fraser «Lemmy» Kilmister, kunne fort blitt slik. Og i store trekk kan den beskrives som en eneste lang hyllest. Filmskaperne er åpenbart fans, men det er noe grunnleggende som skiller denne filmen fra bermen av rockumentarer. For det første er Lemmy en levende rockelegende. Han har rocket siden rocken ble til, og han gjør det fortsatt. «I remember the time before rock’n’roll» er et Lemmy-sitat David Grohl forteller om i filmen. Det sier en del om hvor han kommer fra, og hvordan han er en del av hele rockehistorien.
Dessuten er han usedvanlig morsom og fascinerende, noe filmskaperne Greg Olliver og Wes Orshoski bruker tid og rom til å vise. De fulgte Lemmy og Motörhead i tre år, og har valgt opptak som maler et godt bilde av Lemmys personlighet. Istedet for å plassere ham i intervjustolen med en lampe i fleisen, følger filmskaperne ham rundt både i det private, på konserter, i studio og andre steder. De kommer tett på, så tett på at Lemmy på et tidspunkt spør om de noen gang slutter å filme. Det er dette fortellertrekket som etter min mening virkelig løfter filmen. Ved å la blikket hvile på Lemmy, lar filmskaperne hans personlighet være fundamentet. Han er ordknapp, men en mester til å lire av seg treffende one-liners når han først åpner munnen. Jeg har sjelden ledd så hjertelig som av en del av de tilsynelatende små, men likevel meget spissfindige kommentarene hans. Som for eksempel hvorfor han prioriterte rocken fremfor et livslangt forhold. «Well, sex lasts about 15 minutes on average, and a set lasts for 1 ½ hours..» er sånn omtrent svaret han ga. Gjennom å følge ham tett får man et innblikk i hans eget, nokså spesielle liv, og også i rockens historie.
Selv om det er materialet fra Lemmys liv som er det sentrale, har filmskaperne valgt å inkludere en haug konvensjonelle intervjuer. Listen over intervjuobjekter burde egentlig være nok til å få envher med interesse for heavy metal til å kaste seg over filmen, og jeg tipper det også er litt av formålet. Det er lengre intervjusegmenter med en gullrekke av prominente rockere, især fra LAs musikkliv, pluss fans fra rundt om i verden. I tillegg er det klipp både fra konserter og studioopptak Lemmy har gjort sammen med f.eks. Metallica. Intervjuene er forsåvidt interessante nok, men mest for å få et innblikk i konteksten omkring Lemmy, og for å få høre flere sitater fra ting han har sagt. For han sier det meste bedre, og med færre ord, enn de fleste av musikerne som intervjues. For å være helt ærlig synes jeg ofte intervjuene, særlig med fans som utroper Lemmy til Jesus, er overflødige og gjør filmen unødvendig langtekkelig. Da er det mer interessant med de historiske tilbakeblikkene og intervjuene omkring Hawkwind, bandet han var en del av fra 1971. Å komme under huden på et ekte rockeliv, fylt av sex, drugs & rock’n’roll, handler også om å se på de mørkere sidene. Lemmy ble sparket fra Hawkwind på grunn av amfetaminbruken. Men det var slett ikke slik at han var den eneste i bandet som tok dop. Han bare tok et annet dop enn resten. Heldigvis lar filmskaperne både de andre medlemmene av Hawkwind og Lemmy selv komme til orde, slik at man får et innblikk i hvordan dopkonflikter og -hierarki har virket inn på musikklivet.
Det brukes som sagt mye tid på å vise Lemmy i hans daglige omgivelser, som hans lille, massivt overfylte leilighet og Rainbow Bar & Grill hvor han henger, drikker Jack & Coke og spiller spill. Filmen har blitt kritisert for å vise et mangelfullt og usant bilde av Motörhead som band. Blant annet tjener bandet godt med penger, og de andre to, Phil Campbell og Mikkey Dee, har store hus og biler. Men hvem er egentlig interessert i å se det? Jeg driter vel i hvor mye penger de tjener. Det er jo Lemmy som karakter som er interessant. At han har valgt å fortsette å bo i en nedslitt, liten hule bare fordi det er gangavstand til Rainbow Bar & Grill sier noe om ham som person, og om hans stayer-evne. En ting er å høre fans og andre musikere utrope ham til heavyrockens gudfar eller påstå at Lemmy og kakerlakkene er de eneste skapningene som garantert vil overleve en atomkrig. En annen ting er å se opptakene som viser hvordan han fortsatt er den samme rockeren han alltid har vært. Han lever det samme livet, skriver musikken sin og drikker sin Jack som før.
Ingen kompromisser, ingen markedsvurderinger, og heller ikke et liv i sus og dus hvilende på fordums laurbær. That’s the stuff of rock’n’roll legend.