Grey Gardens (1975) vises denne uken på Cinemateket i Oslo som en del av det kuraterte programmet Fabricated Frames, i samarbeid med spesialbiblioteket International Library of Fashion Research (ILFR).
*
Maysles-brødrenes Grey Gardens er en film om mote, iscenesettelse og performance.
Filmens omdreiningspunkt — mor og datter-enheten — «store» og «lille» Edie Bouvier Beale er eksentrisitet inkarnert. Spesielt lille Edie bruker klær som egen uttrykksform, og har i den forbindelse sitt eget sett med dogmer: hun bruker for eksempel aldri skjørt, men heller gensere surret rundt hoftene og festet med sikkerhetsnåler.
Likevel, skreller man bort lagene av performativitet, eksentrisitet, og alt annet som gir deg en grunn til å holde en armlengdes avstand til de to Sunset Boulevard-aktige – eller, for den saks skyld, What Ever Happened to Baby Jane?-lignende – divaene, finnes det en dypt menneskelig kjerne i Grey Gardens.
Roland Barthes har et begrep, i Det lyse rommet: punktum — som motsats til studium. Studium er: Jeg ser film, jeg ser film fordi jeg har en generell interesse av film, jeg liker å se film, men alt berører meg ikke. Det kan interessere meg, men det berører meg ikke. Det interesserer meg, men det stikker meg ikke. Selv om jeg jobber med film og liker å si at jeg liker alle typer film, så er det langt mellom de skjellsettende opplevelsene. Det samme kan sies om forholdet jeg har til litteratur, musikk og billedkunst.
Punktum er den andre tingen, som det ikke finnes noe språk for, men som treffer meg, som en pil, uten at jeg vet hvorfor. Det er det som unnslipper analyse. Det er alltid en detalj. Det er det jeg legger til bildet, og som samtidig allerede er der. En film jeg virkelig elsker, som Grey Gardens, har noe som ligner et punktum i seg: en replikk, en liten bevegelse, et blikk, eller en del av et plagg.
Det generelt interessante ved Grey Gardens er åpenbart: Store og lille Edie Beale var en gang i tiden East Hampton Royalty. Store Edie er Jackie Kennedy Onassis sin tante, og begge Edie-ene var til stede under innsettelsen til John F. Kennedy, der Lille Edie skal ha gått bort til faren hans og pralet over at det like så godt kunne vært hun som giftet seg med JFK, og ikke Jackie O.
Men det de er mest kjent for i 1975, når denne filmen kommer ut, er at huset de bor i, altså Grey Gardens, forfaller. De lever med søppel opp etter veggene, vaskebjørner som faller fra hull i taket, og katter som vrimler rundt på eiendommen. Derfor har helsemyndighetene gitt dem valget om å rydde opp eller komme seg ut, noe som førte til store oppslag i mediene, der kontrasten mellom disse to kvinnenes plass innenfor high society, og de faktiske forholdene de levde under, fremstod uforenlig.
«It’s very difficult to keep the line between the past and the present,» sier lille Edie, et punkt ute i filmen. Det er noe iboende tragisk ved store og lille Edie som karakterer – det er som om de er er skrevet av Tennessee Williams, eller Tsjekhov. De står i forfall og tviholder på en fortid som ikke lenger finnes. De kommer fra old money, men de gamle pengene tørker ut.
Likevel skriver Lille Edie sjekk etter sjekk til eiendommens gartner, som har fått den evinnelige oppgaven med å holde den overgrodde hagen i sjakk, men fortsatt sørge for at den ser sånn akkurat passe vill og overgrodd ut, fordi store Edie assosierer det med noe «kunstnerisk», og de bruker 150 dollar i måneden på iskrem, noe som tilsvarer 9 400 kroner i dagens kurs, justert for inflasjon.
Store Edie — som drømte om, men aldri fikk en karriere som sangerinne — synger utelukkende sanger fra 20- og 30-tallet. Lille Edie surrer seg inn i narrativ om hvorfor hun måtte forlate New York og ikke fikk realisert drømmen om å bli danser, om frierne som kom og gikk, og om hvorfor hun ikke kan forlate Grey Gardens. Midt i forfallet fortsetter hun å danse, selv om alt har raknet rundt henne.
«David and Al, where have you been all my life?» sier lille Edie, til kamera, eller mer nøyaktig: til de to regissørene, brødrene Albert og David Maysles.
Det finnes et ideal i denne typen observerende dokumentar, i cinema vérité-tradisjonen Grey Gardens plasseres innenfor, om å være en flue på veggen. Men det er en grunn til at fluer ikke lager filmer – en film trenger en form, noen må ta valg.
Maysles-brødrene delte regi-krediteringen sin med filmens klippere, Ellen Hovde og Muffie Meyer. Der det spektakulære statusfallet til familien Bouvier Beale, og store og lille Edies eksentrisitet, er det som vekker en generell interesse for Grey Gardens, er det den psykologiske strukturen de meislet frem i klipperommet som virkelig setter avtrykk.
Det skjer tilsynelatende aldri noe nytt innenfor Grey Gardens fire vegger. Store og lille Edie gjør det samme hver dag og de har de samme kranglene hver dag. Timer blir til dager som blir til år, men dynamikken mellom de to Ediesene rikker seg ikke. De vet akkurat hvilket sårt punkt de kan trykke på, og hvor hardt de skal trykke, for å gjenvinne balansen — uten å forårsake at den andre forlater. De enerverer hverandre, de reprimanderer hverandre, men så trekker de seg tilbake igjen, og reparerer på sitt særegne vis.
Det er denne strukturen som gjør synlig, i forstørret og ekstrem form, noe helt fundamentalt i alle nære relasjoner: de er som regel kompliserte. Maktdynamikken mellom oss flytter seg fra min side, til din side, og så tilbake igjen. Jeg trenger deg, men skyver deg unna. Og i mangel av evne til å romme denne ambivalensen, gjør og sier vi uforståelige og irrasjonelle ting som verken du eller jeg skjønner oss på.
Vi elsker hverandre, og hater hverandre — men vi blir værende, «because we need the eggs,» for å sitere inn en annen kjent film om et rotete forhold.
Eller som Ellen Hovde har poengtert i et intervju om Grey Gardens i Film Quarterly: «It is hard for people to accept that you can say something that was really, deeply, cruel to someone and then say, ‘By the way — please, pass the sugar.’ The sugar is passed. And life goes on.»