Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med filmens kinopremiere. Allens seneste ble nylig lansert på video og passer utmerket som påskegodt.
Woody Allen er en institusjon; et ikon og en filmfabrikk som kontinuerlig arbeider, slik at man kan se røyken fra pipene og klappe seg selv betryggende på skulderen. For man vet at det alltid kommer en ny film, og at den ikke er så altfor langt unna. Men selv om Allen har sagt at han vil lage film så lenge han lever (han lager dem fordi han må, ikke fordi han alltid har så fryktelig lyst), begynner han å dra på årene, og jeg klarer ikke å unnslippe den vemodige tanken om at dette snart er slutt.
Det må selvsagt nevnes at jeg er Woody Allen-fanatiker, og «kjernen» i hans karriere – de tyve årene mellom 1977 og 1997 – er for meg den mest rikholdige og kontinuerlig interessante fasen jeg har sett hos noen filmskaper. Det nye årtusenet fikk en tøff start for Allen, med noen av hans minst spennende filmer – et par av dem fremstår som direkte late. Ettersom Allens produksjonshyppighet er så overveldende, har man de senere årene kunnet dele opp avkommet i to båser; la oss kalle dem lyktestolper og autovern. Autovern-filmene er til for at karrieren ikke skal kjøre av veien, mens lyktestolpene skinner av gammel storhet. Nå til dags går det ofte et stykke tid mellom hver gang Allen virkelig slår til, og mellomfilmene (Scoop, Cassandra’s Dream) fungerer etter min mening som et slags plaster på såret når vi tørster etter en ny Match Point eller Vicky Christina Barcelona. Og bortsett fra Whatever Works, som ble en litt pinlig parafrase over tidligere vitser og karakterer, er disse filmene alltid gode – i den betydning at de rett og slett byr på bunnsolid underholdning. Med tanke på hvor mye hjernedød og ihjelkokt romantisk komedie som lages i Hollywood (for ikke å snakke om de ekle lokaleksotiske avartene man kan finne i Europa), er det alltid en fryd over å være i trygge hender som kjenner denne sjangeren like godt som sin egen bukselomme.
At Allen repeterer seg selv er hevet over enhver tvil. Som de aller fleste auteurer har han et overskyggende kunstnerisk prosjekt med et bestemt og gjenkjennelig tematisk spektrum. Få har utforsket det som i prinsippet er den samme fortellingen så mange ganger som Woody Allen, men han har også hatt en unik evne til å lage morsomme variasjoner over temaene sine. Eksempelvis var Vicky Christina Barcelona bygget på et trekantdrama vi har sett i flere av de mest arketypiske filmene hans, men likevel opplevdes den som forførende frisk.
Årets You Will Meet a Tall Dark Stranger er definitivt en mellomfilm. Den har lite eller ingenting nytt å bringe til torgs der den krysser trekantdramatikk, litt satirisk okkultisme (som i Alice, Scoop eller Oedipus Wrecks) og gammelmodig eksistensialisme i en passe sølete sandwich. Dessuten inneholder fortellingen Allens alter ego – den mislykkede, intellektuelle forfatteren. Og den hjelpeløse nye kjæresten til bikarakteren som har dumpet kona si som del av en mer omfattende livskrise. Du har med andre ord sett alt dette før. Men der Whatever Works ble mislykket fordi den forsøkte å gjenskape gammel magi, er You Will Meet a Tall Dark Stranger langt mindre krampeaktig og mer konform med sitt uspektakulære jeg.
Jeg har alltid verdsatt Allens økonomiske format; filmene varer som regel halvannen time og det dveles sjeldent ved øyeblikkene. På denne måten fremstår aldri scenene som større eller viktigere enn hva som faktisk er tilfellet; det poetiske er ikke Allens kopp te. Den nødvendige informasjonen kommer som perler på en snor, og i et enormt høyt tempo. Denne gangen er ingen av historiene intenst engasjerende – verken på et intellektuelt eller emosjonelt plan – men det blir umulig å kjede seg når manuskriptet er såpass snedig utformet. Replikkene er skrevet med galgenhumor og bitende ironi, men også en merkbar livsvisdom. Det oser i det hele tatt av erfaring i alle ledd; her er ikke en kamerabevegelse overflødig.
En gang i tiden var Allens estetikk noe av det mest spennende ved filmene hans, og de lange samarbeidsrelasjonene med især Gordon Willis (Gudfaren-trilogien, All the President’s Men) og Carlo Di Palma (Rød ørken, Blowup) er for meg det mest undervurderte (eller i det minste magert omtalte) aspektet ved Allens karriere. Manhattan har kanskje det vakreste sorthvitt-fotoet jeg har sett; iscenesatt nostalgia har sjelden føltes så varm og levende som i Radio Days; Zelig møtte statsledere i gamle arkivopptak lenge før Forrest Gump og det håndholdte, nærgående kameraet i Husbands and Wives fremstår i dag bortimot som et pionérarbeide. Etter at Carlo Di Palma pensjonerte seg i 1997 har ikke Allen fått en fast fotograf til å overta roret, men istedet byttet fra film til film.
Vilmos Zsigmond, som har arbeidet på You Will Meet a Tall Dark Stranger, er nesten for legende å regne. Han vant en velfortjent Oscar for Spielbergs Nærkontakt av tredje grad, men har kanskje hatt sine mest fruktbare samarbeid med Robert Altman og Brian De Palma. Dessuten har fotografert for Allen en gang tidligere, da på Melinda and Melinda. Den gangen ble resultatet veldig anonymt, og selv om jeg synes You Will Meet a Tall Dark Stranger er mer estetisk sofistikert, savner jeg den visuelle utforskertrangen som en gang fantes i Allens univers – og som kanskje er det største vitnet på at regissøren strengt tatt er i pensjonistfasen. Bruken av motlys er nydelig, men de beigeaktige fargetonene gjør den også hakket for glossy for sitt eget beste; noen ganger blir assosiasjonene til kjøkkenreklamer nesten distraherende. De spennende utsnittene som en gang gav Allens dramatikk en dimensjon av oppstilthet, som igjen reflekterte karakterenes behov for å hele tiden iscenesette seg selv, er fraværende.
Men skuespillerne ror filmen et godt stykke opp på land. Naomi Watts feller befriende lite tårer i en troverdig og sjarmerende tolkning av en frustrert kvinne som underkues av menn og en mor som jakter på andres dårlige samvittighet (Gemma Jones). Antonio Banderas er avslappet som sin typiske forførerfigur og Freida Pinto er så uimotståelig vakker at Allens beslutning om å konstruere henne som et rent fetisjobjekt og lite annet, oppleves som veloverveid. Men best er Josh Brolin som den typiske Allen-nevrotikeren; han balanserer hårfint mellom det sympatiske og frastøtende, og unngår å overdrive ansiktsmimikken, slik at de tragikomiske situasjonene blir varme og menneskelige. Dog preges filmen av en stereotypisk forståelse av den britiske kulturen, og jeg er usikker på om Allen mestrer den parodiske skildringen av whiskeydrikkende pensjonister og klovneaktig «white trash» – akkurat som Mike Leigh muligens vil slite med å portrettere New York-intellektuelle.
You Will Meet a Tall Dark Stranger er i det hele tatt en liten søtnos av en film, florlett men ikke intetsigende, velkjent, men altså fornøyelig. Litt som en gammel venn du møter omtrent en gang i året.