Paul Giamatti spiller Paul Giamatti i premiereklare Cold Souls. Mens han blar i en utgave av The New Yorker, kommer Giamatti over en artikkel om et selskap som tilbyr en nokså uvanlig tjeneste: å fryse ned og lagre menneskers sjel for en lengre eller kortere periode. Giamatti faller for det underlige tilbudet og oppsøker klinikken. Kort tid etter ligger sjelen hans, som minner mistenkelig om en ert, nediset og innelåst i selskapets tilsynelatende sikrede lokaler. Det Giamatti ikke aner, er at hans kjendissjel er et ettertraktet mål for russisk soul-trafficking.
Da jeg så filmen under filmfestivalen i Karlovy Vary i fjor sommer, ble den introdusert av debutregissør Sophie Barthes som kunne fortelle at det merkverdige plottet ble unnfanget i en drøm hun hadde om sitt store idol, Woody Allen. Derfor hadde hun nok også samme mann i tankene da hun skrev en smått nevrotisk hovedperson inn i manuset, som til slutt altså ble Paul Giamattis rolle. Ingen dårlig erstatning. Med Giamatti har Barthes fått en skuespiller med et gemytt skreddersydd for denne karakteren, som både får maksimalt ut av det komiske potensialet i plottet, og utstråler en intelligens bak komikken som Barthes tross alt også vil formidle.
Det er vanskelig ikke å bli engasjert av filmens idé – noe som gjør at man genuint engasjeres fra første innstilling. Hva er dette? Det oppmuntres til tankevirksomhet, og meta-dimensjonen er som alltid tiltrekkende og morsom. Men strengt tatt er dette et engasjement som i stor grad må settes på kontoen for nysgjerrighet over filmens friske anslag. Etter hvert må filmen stå på egne bein – og det er da man kjenner lyden av knirk. Cold Souls er på sitt beste en fantastisk opplevelse av filmatisk mot, kreativitet, gode ideer og fremragende skuespill.
Men den helhetlige filmopplevelsen preges av en sørgelig ujevnhet. Filmen virker å lide av en iboende motstridighet. På den ene siden er det tydelig at Barthes ønsker å henfalle til det abstrakte språket – å gi seg i kast med surrealisme og absurditet som vil støte mange i fra. På den andre siden har hun en veldig enkel ytre historie hun vil fortelle. Barthes gjør dermed dette til noe skuffende uoriginalt og forutsigbart – pakket inn i noe oppkvikkende originalt og uforutsigbart. Her kunne hun med fordel vist større ambisjoner, og trukket ut sitt særpreg i mye større grad. Mot slutten føles filmen som et utilfredsstillende kompromiss.
Cold Souls ender opp med å bli en slags light-versjon av noe Charlie Kaufman kunne skrevet og/eller regissert med større pondus. Særlig har filmen tematiske og filmspråklige likhetspunkter med Being John Malkovich og Synechdoche, New York – men foreløpig mangler talentfulle Sophie Barthes evne eller vilje til å forfølge de gode intensjonene fullt ut.