Noen ganger støter man på en kunstner som bare har ventet på å spise deg opp – nesten som en edderkopp. Når man først klebes fast, blir man sittende i nettet. Slik var det for meg i vinter, da jeg etter noen år med Metropolitan i samlingen endelig bestemte meg for å gi den en runde i spilleren. Noen dager senere så jeg The Last Days of Disco og skjønte at Whit Stillman appellerte så sterkt at jeg angret på latskapen. Jeg burde fått nærkontakt med disse filmene lenge før.
Stillmans filmer kan best beskrives som en krysning mellom Bret Easton Ellis‘ kyniske, dekadente overklasseunivers, Woody Allens fruktig innsiktsfulle og sylskarpe dialog og John Hughes‘ komimelodramaer om åttitallets fremmedgjorte ungdomsgenerasjon. De er intellektuelle, statussentrerte og fulle av blodig kjærlighetslyst, men opplever sjeldent eller aldri den forløsningen de håper på når de får innpass på de eksklusive utestedenene eller kaprer de mest ettertraktede samlivspartnerne. Til syvende og sist er de en gjeng søkende og barnslige individer som forenes i jakt på et fellesskap, som skuffende må innse at lykke og indre ro aldri kan kjøpes for penger. Visst er dette et enkelt og ikke så rent lite moraliserende premiss, men Stillman lykkes fordi han mestrer den nesten umulige balansekunsten mellom syrlig ironi og bløte følelser i dialoger som burde ha generert en serie med kjøleskapsmagneter.
Replikkene er litterære av vesen og kunne ha bydd på utfordringer for langt mer modne skuespillere, men Stillman er så dyktig til å instruere at man ikke for et øyeblikk tviler på karakterenes troverdighet. Edward Clements imponerer som den skarpe, men såre idealisten i Metropolitan, mens Chloë Sevigny gjør meg forelsket i The Last Days of Disco. Sevignys sløve blikk og litt pragmatiske tilstedeværelse gjør Alice til vår sammensvorne -- det samme gjør Clements skepsis. De er begge skarpt kritiske til miljøet de har havnet midt oppi, og på den måten blir disse karakterene vår guide i storbyjungelen. Kate Beckinsale gjør også sin livs rolle som Sevignys manipulerede, men også følsomme venninne.
Å slå sammen Metropolitan og The Last Days of Disco til én film er like logisk som det er uretterdig. Metropolitan er bestemt en «yngre» film; den er mer i kontakt med miljøet den beskriver og har sterkere røtter til åttitallet i estetikk og fortelling. I The Last Days of Disco beskriver Stillman overgangen fra syttitallets disko til åttitallets arketypiske «pop art», og det merkes at han besitter en større avstand til hva han forteller om; han får et videre og enda mer kritisk overblikk – faktisk forsøker han å beskrive hvordan en hele epoke går i oppløsning, hvordan holdninger og mentalitet gjør det umulig å opprettholde et bestående paradigme. Han er verken romantisk eller overdrevent ironisk. Stillman gjør at vi smittes av musikken, og han ser ut til å ha et oppriktig kjærlighetsforhold til dansen, sminken og kostymene. Alt som skal forsøke å fylle opp tomheten i de karrieretørste kroppene.
Jeg blir nesten alltid veldig grepet når noen evner å fange en tid, et sted eller en tilstand på en måte som gjør at jeg gjennomlever en slags nostalgi, enten det er for min egen samtid, en fjern fortid jeg aldri kunne ha tatt del i – eller noe midt i mellom. I likhet med Sofia Coppola er Whit Stillman et sted i midten; på samme måte som i Marie Antoinette blir jeg fascinert av å ta del i en fremmed, tilbakelagt epoke, men oppleve verdiene og følelsene som konstante og tidløse. I Metropolitan og The Last Days of Disco forsøker Stillman å fange en mentalitet som aldri tar slutt; den bare tilpasser seg nye samfunn og kulturer. Derfor føles disse filmene fortsatt relevante og ikke minst morsomme.
Apropos morsomt: under har jeg klistret inn en serie med fantastiske dialoger fra Metropolian og en minneverdig evaluering av Disneys’ Lady og landstrykeren fra The Last Days of Disco:
Avslutningsvis tror jeg denne musikkvideoen kan være et fint voerspiel til festen med Stillmans filmer. For en ukes tid siden kåret The Guardian Pet Shop Boys‘ klassiker Being Boring til tidenes beste single (en hel nettside viet til analyser av sangen finner du her). Dét valget kan man selvfølgelig diskutere opp og ned, men sangen og ikke minst musikkvideoen besitter denne litt ubeskrivelige ambivalente følelsen av noe strengt tidsbestemt, men samtidig evigvarende.
Begge filmene er utgitt på Criterion og kan kjøpes her.