Briljanse og bevegelighet i Barbara

To av de beste filmene jeg har sett i år er signert tyske Christian Petzold. At jeg har sett begge på kinolerretet har gjort gleden ekstra stor. Den første var Beats Being Dead, Petzolds bidrag til Dreileben-trilogien, som ble vist i sin helhet under filmfestivalen i Tromsø (opprinnelig laget for tysk tv). Den andre er Barbara, et selvstendig Petzold-verk, som nå altså er å se på ordinær kino rundt om i Norge. Barbara vant prisen for beste regi under årets filmfestival i Berlin og er den første filmen av Petzold som får kinodistribusjon her til lands. Tør vi håpe på at flere representanter fra den såkalte «Berliner-skolen» blir å finne på norske kinoer framover?

I likhet med de fleste andre filmhistoriske retninger og grupperinger, bør man være forsiktig med å bruke termen «Berliner-skolen» som om det var et fastsatt rammeverk. I utgangspunktet dreide betegnelsen seg om en gruppe elever som var ferdig utdannet ved Deutsche Film und Fernsehakademie Berlin på begynnelsen av 1990-tallet (Christian Petzold, Thomas Arslan med flere), men mange av dem som regnes under Berliner-skolen har ingen tilknytning til akademiet (for eksempel Ulrich Köhler og Maren Ade). Likevel har filmskaperne som plasseres under denne paraplybetegnelsen utvilsomt visse likhetstrekk i sin holdning til filmmediet, noe som har gjort at man har kunnet se konturene av en liten «bølge»; et samlet friskt pust i europeisk film.

Det kollektive i denne skole(re)formen karakteriseres da også av noe stramt og korrekt – ja, «noe litt tysk», kan man kanskje si: Sparsomt budsjett, minimalistisk formspråk, presise bildekomposisjoner. Flere har sammenliknet disse tyske filmskaperne med Antonioni og Bresson, som deler en lefling med fenomenologisk realisme, men slike løsslupne navnedropp blir i beste fall bare en indikator. I flere av «Berliner-filmene» er det en distinkt følsomhet og sensualitet i bildenes virkelighet, som paradoksalt nok åpenbarer seg gjennom det kjølige, ofte observerende uttrykket. Jo, man finner noe tilsvarende også hos Bresson og Antonioni (her er det også på sin plass å nevne at jeg har store hull i Bresson-filmografien), men hos de tyske filmskaperne brukes «den visuelle overflaten» likevel på en annen måte. Mitt inntrykk er at det hos for eksempel Petzold i større grad er snakk om å åpne opp karakterenes følelser, i kombinasjon med den fysiske virkeligheten og objektenes iboende kraft. Selv om formspråket er reduksjonistisk, reduseres ikke menneskene i bildet.

Det kan være lett å overse god skuespillerkunst i filmer laget av dyktige auteurer, der det er kameraet som ser ut til å ha den bærende rollen. Men den sensibiliteten som kommer til uttrykk i de Berliner-filmene jeg har sett er avhengig av nettopp karakterene, og dermed også skuespillerne – slik som i Barbara, der tittelkarakteren er glimrende spilt av Petzold-favoritten Nina Hoss. Hun innehar en moden sensualitet som fyller hver bevegelse med verdi og som gjør henne til et uanstrengt midtpunkt. Hoss har tidligere spilt i Petzolds filmer Yella og Jerichow – jeg har beklageligvis ikke sett noen av dem, men kan knapt vente etter å ha sett Hoss i Barbara.

Her spiller hun en lege som starter i ny jobb på et sykehus i Øst-Tyskland anno 1980, langt unna sitt hjemsted Berlin. Barbara har vært i fengsel fordi hun søkte om utreisetillatelse til Vest-Tyskland – nå er hun ute igjen, men for å være på den sikre siden har Stasi plassert henne på et sykehus i den tyske utkanten. Her kan de holde øye med henne, blant annet ved hjelp av Barbaras legekollega André (Ronald Zehrfeld), som noe ufrivillig jobber som informatør. Barbara gjennomskuer ham raskt, men André legger uansett ikke skjul på sin rolle. Med ekstremt små skritt utvikler de to kollegaene etter hvert et spesielt forhold, men den reserverte Barbara gir ikke akkurat ved dørene rent sosialt. Yrkesmessig er saken en helt annen – hun engasjerer seg raskt i pasientenes tilstand og viser seg som en årvåken lege.

Barbara er altså nok en DDR-skildring, men den er noe helt annet enn for eksempel Oscar-vinneren De andres liv. At DDR danner bakgrunnen har nok bidratt sterkt til Barbaras suksess og skaffet Petzold et bredere publikum, men det Øst-Tyskland vi får se er hverken nitrist eller nostalgisk. For ordens skyld: De andres liv-regissør Florian Henckel von Donnersmarck og andre «bredere» tyske regissører som gjorde suksess på tidlig 2000-tall, er ikke en del av Berliner-skolen, som med sine «elever» snarere danner et alternativ til for eksempel von Donnersmarck og Oliver Hirschbiegel. Barbara føles også som et kjærkomment supplement til De andres liv, med sin formmessig kjølige, men overraskende fargesterke skildring av DDR. Her svaier mørkegrønne trær i vinden og gråblå bølger slår oppover strandkanten.

Sentralt i Barbara står hovedpersonens plan om å komme seg tilbake til Vest-Tyskland, der hennes utkårede Jörg holder til, en mann som av og til besøker henne i all hemmelighet i øst. Men dette er ikke en film om «umulig kjærlighet på tvers av landegrenser». Barbara er en selvstendig kvinne som åpenbart vil beholde sin uavhengighet, og etter å ha jobbet en stund på sykehuset ser hun ikke lenger ut til å være sikker på at hun vil rømme. DDR-rammene er ikke først og fremst et forsøk på å gjenkalle noe historisk, men et utgangspunkt for en nøktern utforskning av menneskelige relasjoner og hva som ligger i begrepet «frihet».

Mot slutten av filmen gjør Barbara det som til alt overmål er en god gjerning, der hun tilsynelatende ofrer seg for en sykehuspasient. Men i løpet av filmen har hun vist seg som tilbakeholden, kanskje til og med redd for å binde seg – er den gode gjerningen en slags vinn/vinn-situasjon der hun med god samvittighet kan fraskrive seg ansvar og valg? I løpet av filmen holdes vi hele tiden på en armlengdes avstand til Barbara og får bare glimtvis vite noe om hvilke tanker hun gjør seg. Det er handlingene, blikkene og bevegelsene som er det bærende hos karakteren og i filmen, et poeng som understrekes gjennom graden av mening som Barbara ilegger arbeidet. Dette er en type frihet som ikke er stedsbundet.

Noe annet DDR-skildringen legger til rette for er en naturlig voyeur-tematikk – en ikke ukjent innfallsvinkel hos Petzold. Kikker-mentaliteten gir seg ikke like tydelig til kjenne i Barbara som i Beats Being Dead og Gespenster, der karakterenes dragning mot å snoke fører til en mye større psykologisk intensitet, men så fort man vet at Stasi lusker omkring er tematikken etablert også i Barbara. Voyeurismen kommer til uttrykk på forskjellige måter: En dame som snur seg og studerer Barbara på bussen. Kameraet som befinner seg inne på et sykehusrom og observerer noen løpe forbi den åpne døra. Henførte André som muligens synes det er greit å ha et påskudd for å egle seg innpå sin kollega – allerede i filmens første scener studerer han henne bak et vindu, mens hun sitter på en benk og røyker utenfor sykehuset.

I en sekvens som skaper assosiasjoner til vandring gatelangs hos både Hitchcock og Antonioni, er Barbara på vei til et hotell der hun skal møte kjæresten fra Vest-Tyskland. Det er ikke noe ekstraordinært over handlingen i denne sekvensen, men stillheten, klipperytmen og et kamera litt på vakt skaper en bestemt følelse av paranoia. Vel inne på hotellrommet spionerer Barbara på en yngre jente som selv snoker inne på Barbaras bad – de to, som begge har et forhold til en mann fra vest, oppdager snart hverandre. Det oppstår en samtale der vi kommer nærmere Barbara via den unge jenta, i et øyeblikk på hotellrommet der pikens naive forestilling om frihet i Vest-Tyskland muligens byr på et vendepunkt for hovedpersonen.

Med Barbara har Christian Petzold nådd ut til et større publikum, samtidig som han i filmen aldri gir slipp på sin særegne stil. Bak et nedtonet formspråk og en tilsynelatende ganske rett fram-fortelling, byr Barbara på så mye mer – en «DDR-skildring» som først og fremst er en filmisk triumf. Norske kinogjengere, kjenn deres besøkelsestid, og la Barbara åpne slusene for mer spennende tysk film på norsk kino!