Politiske zombier i Juan of the Dead

Juan of the Dead (Alejandro Brugués, 2011) vises under Film fra Sør-festivalen 4-14. oktober (her er visningstidspunkter for Juan of the Dead).

*

Etter å ha sett Juan of the Dead sitter jeg igjen med følgende spørsmål: hvordan klarte filmen å slippe unna et av verdens strengeste sensurprogram? Cubas sensurregler har vært så strenge at Castro-regimet har gått til det skritt å blokkere radio- og TV-frekvenser ved behov. Selv når eksil-cubanere i Miami har brukt ballonger for å få signalene til å gå høyt, har Castro kvelt dem – i større eller mindre grad. Internett-tilgangen er sterkt begrenset, alle medier er statseide og mobiltelefonbruken er kontrollert.

Hvordan har man så klart å få Juan of the Dead gjennom det cubanske medietilsynet? Jeg har ikke klart å finne noen konkrete svar, men har notert meg at filmen er produsert i Cuba og Spania, og at regissør Alejandro Brugués er fra Argentina. Kan det være slik at filmskaperne har holdt en del av plottet skjult for myndighetene under innspillingen i Havana? Eller har sensurorganet rett og slett misforstått filmen? Teamet kan jo ha satset på en løsning som ligner den Nagisa Ôshima og co gikk for under produksjonen av Sansenes rike, der de hevdet at filmen var franskprodusert for å unngå hard japansk sensur.

La oss kort oppsummere handlingen i Juan of the Dead. Juan er en kapitalistisk orientert cubaner, som til tross for grusomhetene rundt seg klarer å se forretningsmuligheter i andres problemer; han er en veteran fra borgerkrigen i Angola og har gjennomføringsevnen og kumpanene til å starte opp en bedrift. Hans forretningside er å ta penger for å slakte plagsomme slektninger. Da snakker vi ikke om irriterende svigermødre, men mennesker som har blitt til zombier. Juans private initiativ bærer frukter og gjengen hans opplever rikdom og suksess i løpet av kort tid. De går ut på gaten blant ødelagte tanks og dårlig forberedte soldater; når staten ikke makter å gi sine innbyggere beskyttelsen de har krav på og systemet er fallitt, blir slike løsninger de eneste botemidlene med faktisk effekt.

Juan of the Dead har, i følge programkoordinator Kristian Takvam Kindt i Film fra Sør-ledelsen, allerede oppnådd kultstatus i independent-kretsene på nettet, og stemningen var visstnok til å ta og føle på under bransjevisningen av filmen på årets Cannes-festival. Det er lett å se hvorfor: for det første er dette en zombie-film. Allerede her skårer den antakeligvis et mål hos sjangerfansen. Den står på «the shoulders of giants» – sertifiserte zombie-klassikere som George A. Romeros menneskeeterfilmer. Juan of the Dead er dessuten i slekt med britiske Shaun of the Dead, og da ikke bare gjennom selve navnet. Handlingen er til tider ekstremt lik. Blant annet slakter vår cubanske helt Juan zombier med en padleåre – til forveksling lik cricket-balltreet Simon Peggs karakter bruker.

Beksvart humor, systemkritikk og utallige referanser til andre filmer har nok også bidratt til den nærmest premature kultstatusen. For at historien skal gå fremover, har man på selvironisk manér valgt å legge inn spesielle vendinger. Juan sier ofte «jeg trenger bare en sjanse», og disse tilfellene etterfølges som regel av utrolige hendelser – som når en hai dukker opp fra intet og jafser i seg en ekstra plagsom zombie. Denne komikken hjelper nok også tilskueren med å overse hull i historiefortellingen.

Det lite skjult systemkritikk å finne her, snarere slår deg i ansiktet som en knyttneve. Her er kompleks bildebruk eller subtile allegorier fraværende – det er i det hele tatt svært enkelt å se hva filmskaperne ønsker å si. Annenhver setning handler om styresmaktenes merkelige valg og hvordan sannheten dekkes til: dårlig gjennomført propaganda spys ut for å skape et inntrykk av at alt er i orden, mens Juan og andre innbyggere i Havana ser med egne øyne at dette slettes ikke er realiteten. Selv om Juan of the Dead er fiksjon, drar vi kjensel på slike regimer i den virkelige verden, være seg Cuba eller Kina og Nord-Korea. Derfra får man rapporter som er så fantastiske at de ikke kan være noe annet enn ren løgn.

I tillegg til kapitalisme-tematikken og den gjennomgående systemkritikken er Juan of the Dead overraskende nasjonalistisk. Den forsøker å si at det å være cubansk er å tåle motgang; «cubanskheten» er å finne løsninger selv når fremtiden er svartere enn svart. Eller, i dette tilfellet, blodrød – både politisk og fysisk – uansett hvordan man vrir og vender på det. Som Juan ofte sier: «Jeg overlevde den spesielle perioden – og den som kom etter». Selv om rollefigurene ved gjentatte anledninger har muligheten til å flykte fra øya, velger de å bli. De tar opp kampen for Cuba selv om Miami og den fristende amerikanske drømmen finnes like i nærheten.

Juan of the Dead er en tvers igjennom fornøyelig zombie-film – i enda større grad enn navnebroren Shaun of the Dead, spør du meg. Dessuten oppleves den som viktig. Systemkritikken er som kjent påfallende, og det er altså fascinerende at denne godbiten har sluppet unna sensursystemets klør. Heldigvis, til stor glede for oss FFS-gjengere.