Nagisa Oshima (1932-2013)

Mens Montages-redaksjonen var på TIFF i forrige uke, kom nyheten om at Nagisa Oshima, en av de fremste filmskaperene i den japanske nybølgen hadde gått bort, 80 år gammel.

Det er noe rart med å være på festival – man får knapt med seg noen andre nyheter mens det pågår. Det ironiske er at jeg hadde en kollegial samtale om nettopp Oshima samme dag som han døde (15. januar).

Her hjemme er Oshima kanskje mest kjent for den kontroversielle filmen Sansenes Rike (1976), som ble totalforbudt i Norge på grunn av sine eksplisitte seksualscener. Det skulle ta 25 år før den ble satt opp på kino for første gang her til lands. Selv da jeg så den under Film fra Sør-festivalen på begynnelsen av 2000-tallet, forlot mange av tilskuerne salen. Senere har den blitt vist på NRK.

Oshima er også kjent for Empire of Passion (1978), som vant regiprisen under Cannes-festivalen samme år, og den mer kommersielle produksjonen Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983) som blant annet hadde David Bowie og gryende stjerneregissør Takeshi Kitano på rollelisten i tillegg til komponist Ryuichi Sakamoto (som også skrev mesteparten av musikken).

Oshima tilhørte bølgen av progressive japanske regissører (spesielt på 70-tallet) som ønsket å lage politisk motiverte, subversive kommentarer gjennom filmmediet, inspirert som de var av den franske nybølgen. Andre sentrale aktører var Yasuzo Masumura og Shohei Imamura. Selv om Oshimas helse skrantet de siste 20 årene av hans liv, uten særlig mye filmproduksjon å snakke om, er det en betydelig stemme i internasjonal filmkunst som har gått bort.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Christoffer Ødegården sier:

    Absolutt et stort tap. En meget viktig regissør med mange gode filmer.

    «Oshima tilhørte bølgen av progressive japanske regissører (spesielt på 70-tallet) som ønsket å lage politisk motiverte, subversive kommentarer gjennom filmmediet, inspirert som de var av den franske nybølgen.»

    Det burde påpekes at den japanske nybølgen startet i 1956, to år før Chabrol slapp La beau Serge (den første filmen i den franske nybølgen). Selv om den varte rundt et tiår lengre enn den franske var den også på sitt sterkeste på 60-tallet og begynte å smuldre opp på 70-tallet. Sansenes Rike regnes ofte som den siste filmen fra denne bølgen. Skriveriene til Cahiers du cinema gjengen, samt teoriene de ble inspirert av, eksisterte selvfølgelig før begge bølgene.

  2. Det er riktig, og jeg skulle kanskje skrevet på 60- OG 70-tallet, men det er tydelig at noen av de japanske regissørene, og Oshima spesielt, også trakk fra de mer eksperimentelle innen fransk bølgefilm (spes. Godard), særlig ift fremmedgjøringseffekter.

    Personlig synes jeg 70-tallsfilmene av bølgeregissørene er mer spennende enn de 60-tallsfilmene jeg har sett (og motsatt i Frankrike). Liker spesielt Masumuras HANZO THE RAZER (1973), Yoshidas COUP D’ETAT (1973) og Imamuras VENGEANCE IS MINE (1979) i tillegg til Oshimas filmer — selv om de alle sammen kanskje er mer konvensjonelle og på tampen av den mest progressive perioden. Men det er en smakssak.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Både Oshima og Imamura hadde da svært mange interessante filmer på 1960-tallet? (Imamura laget vel bare dokumentarer på 1970-tallet, bortsett den du nevner – tror han hadde problemer med å få finansiert fiksjonsfilmer.)

  4. Joa, interessant nok — rent filmeksperimentelt — men ikke like engasjerende for min del.

    Nå skal det sies at jeg bare har sett NIGHT AND FOG IN JAPAN (1960) og DEATH BY HANGING (1968) av Oshimas 60-tallsperiode, så mulig det er noen klassikere der jeg har gått glipp av. Av Imamuras filmer i perioden har jeg sett UNHOLY DESIRE (1964) og THE PROFOUND DESIRE OF GODS (1968). Kom gjerne med anbefalinger ut over dette! I’m all ears (and eyes).

  5. Christoffer Ødegården sier:

    Hvis jeg ikke husker helt feil så var det finanssmell/studio problemer på 70-tallet som gjorde at flere av de respekterte regissørene i Japan rett og slett ikke kunne lage film lenger. Yoshida lagde ikke filmer mellom 1973 og 1986, Teshigahara lagde ikke filmer mellom 1972 og 1985, osv. Andre begynte å lage mer kommersielle filmer. Var mer eller mindre det som drepte bølgen.

    Er du kjent med Masahiro Shinoda? En annen viktig skikkelse fra den japanske nybølgen. Jeg er litt «hit and miss» med ham, men mye interessant der. Mange av filmene har ekstremt enestående fotografi, spesielt Under the Blossoming Cherry Trees og Himiko – begge fra midten av 70-tallet, som virker som din favoritt periode.

    Det er forøvrig interessant hvordan nybølgene (den franske og den japanske) utviklet seg ekstremt likt. Begge startet med tenåringsrebeller/unge voksne med kriminelle/ikke altfor gode personlighetstrekk, for så å utvikle seg til å bli mer kunstnerisk. Derfra splittet de seg opp, og japanerne begynte å blande inn en god del sex, men nå fikk de jo holde på en del lenger også.

  6. HIMIKO har jeg sett. Flott film, etter det jeg kan huske. Jeg husker best noen fabelaktige innstillinger (med ordentlig dybde!). BLOSSOMING CHERRY har jeg ikke sett; høres interessant ut.

  7. Christoffer Ødegården sier:

    Noen 60-talls anbefalinger:

    Må også få sett flere av 60-tallsfilmene til Oshima, men Cruel Story of Youth og Boy kan være av interesse for deg.

    Teshigaharas tre store: The Face of Another, Woman in the Dunes og Pitfall, spesielt de to første, er et «must».

    Woman of the Lake er den beste Yoshida filmen jeg har sett så langt, men nå har jeg ikke sett Coup D’Etat, det må jeg få fikset.

    Shinodas Pale Flower og Double Suicide har mange fans, liker dem godt, men er ikke helt på toppen for meg. Burde uansett sees.

    Masumura på sin side lagde iallefall for meg hans beste filmer på 60-tallet: Red Angel, Blind Beast, A Wife Confesses. Må også minne på hans fantastiske 1957 film Kisses.

    Kihachi Okamoto (mest kjent for The Sword of Doom) lagde også noen skikkelig kule, som The Human Bullet.

    Seijun Suzuki lagde jo selvfølgelig en haug med gale yakuza filmer. Branded to Kill og Youth of the Beast er fantastiske. Mange ville også slengt med Tokyo Drifer. Krigsfilmen The Story of a Prostitute er også flott.

    Regner med at du bare ville ha anbefalinger fra nybølge gjengen og de mer nyskapende her. Mange av de gamle traverne lagde selfølgelig også flotte filmer i denne perioden. For ikke å glemme yngre folk som Kobayaski (Black Rain fra 1957 fra ham regnes forøvrig for nybølge, meget bra film og verdt og se, men langt fra Human Condition trilogien).

  8. Ja, «de gamle traverne» liker jeg jo enda bedre enn nybølgeregissørene – Ozu, Kon, Daisuke, Kobayashi, Mizoguchi (SANSHO THE BAILIFF er fremdeles en av mine favorittfilmer fra Japan).

    Takk for gode anbefalinger!

  9. Christoffer Ødegården sier:

    Bare hyggelig.

    «Ja, “de gamle traverne” liker jeg jo enda bedre enn nybølgeregissørene»

    Samme her. Ikke glem Naruse. :)

  10. Asgeir Hm sier:

    Det er feil å si at den japanske nybølgen var inspirert av den franske. Bølgene utviklet seg samtidig, Ôshimas A Town of Love and Hope (1959) hadde premiere flere måneder før À bout de souffle, og Ôshimas politiske agenda var så spesifikt japansk (AMPO-demonstrasjonene, rasisme mot koreanske immigranter, problematisering av japansk nasjonalisme) at det blir litt for slapt å kategorisere han som et barn av Godard. Filmspråket hans var også så progressivt at det ikke nytter å dra en enkel sammenligning til en spesifikk regissør. Har ikke sett en eneste Ôshima-film som ligner på den forrige.

    Også verdt å nevne er at den japanske og franske nybølgen var vesensforskjellig ved at den japanske vokste frem innenfor studiosystemet. Den ble sparket igang av ungdomssatsningen til Shōchiku og Ôshima fortsatte å lage studiofilm i hele sin karriere med unntak av et par selvfinansierte filmer han laget etter bråket med Night and Fog in Japan.

    Det ble laget mye spennende japansk film på 70-tallet (Terayama, Jissoji, Matsumoto), men når det gjelder Ôshima hadde han utvilsomt sin beste periode på 60-tallet. Det gjelder også Yoshida.

    Det er litt trist å se at en nekrolog som denne ikke engang nevner filmene før Sansenes rike. For meg er Ôshima en av de store, og jeg synes det ville være synd om ettermælet hans fra nå av starter og slutter med den filmen.

    Noen av filmene hans fra 60-tallet med mest politisk, estetisk og kreativ sprengkraft:

    Cruel Story of Youth (1960)
    The Sun’s Burial (1960)
    Violence at Noon (1966)
    Diary of a Shinjuku Thief (1969)

  11. Nå sa jeg ikke at Oshima var «et barn av Godard», bare at det forelå en inspirasjon. At både han og andre så til det som skjedde i Frankrike på samme tid er vel ganske udiskutabelt. I hvert fall om man skal følge de filmhistoriebøkene jeg har lest. Kanskje gikk det andre veien også, selv om jeg ikke har kommet over mange referanser til japansk nybølge i historien om fransk nybølge. Slike filmretninger utvikler seg aldri i et rent vakuum.

    Oshima skal beundrende ha sagt følgende: «[Godards]Breathless allows us to think the charm of cinema is from the continuity in the discontinuity». På den andre siden skal han også ha sagt at han ikke er Japans Godard, men at Godard var den franske Oshima. Det er jo litt humor i det.

    Grunnen til at jeg ikke nevnte noen filmer fra Oshimas 60-tallsperiode er — som sagt — at jeg bare har sett to av dem, og ingen av dem kunne etter min mening måle seg med de jeg hadde sett fra 70-tallet. Du har åpenbart sett mer av Oshima enn meg, så jeg tar i mot anbefalingene med glede. For meg var det viktigere å få på plass en nekrolog av mannen i det hele tatt.

  12. Asgeir Hm sier:

    Ja, du har rett i at disse bølgene ser til hverandre og at det ikke finnes noe vakuum, men når du skriver «inspirert som de var av den franske nybølgen» så høres det ut som den japanske nybølgen ble født som et resultat av den franske, og slik var det jo ikke. Men jeg skjønner nå at jeg misforsto deg.

    Kôji Wakamatsu, den andre store provokatøren i japansk 60-tallsfilm, døde forresten også for kort tid siden. Han ble påkjørt av en taxi i Shinjuku, akkurat slik det ville skjedd i en av hans egne filmer. Triste greier.

    På den lyse siden får jeg gleden av å møte Susumi Hani (84) om en måneds tid. Han kommer i anledning filmklubbens nybølgeserie. Nanami: The Inferno of First Love er en av de aller beste nybølgefilmene.

  13. Viktor Pedersen sier:

    @Asgeir

    Hvor er det Susumi Hani kommer? Kan du gi meg noe mer info om når og hvor?

    Er også veldig fan av det jeg har sett av han. Spesiellt: She and He. Også er det en våt drøm å få sett: «The Morning Schedule» med tekst på et språk jeg forstår.

    Anngående Oshima, er SHONEN dødsbra og verdt å få med seg.

  14. Asgeir Hm sier:

    Er desverre snakk om Berkeley, California. Blir kanskje litt lang reisevei? Gleder meg veldig til She and He. De viser også The Inferno of First Love, Children Who Draw og Children in a Classroom. Uheldigvis ikke The Morning Schedule, men derimot filmer som Silence Has No Wings, The Ceremony (Ôshima, 70-tallet), Human Bullet, Pastoral: Hide and Seek og Shura(!)

    Fikk du det med deg da Cinemateket i Oslo kjørte ATG-retrospektiv for rundt et år siden?

  15. Viktor Pedersen sier:

    Det blir desverre litt for dyr reisevei:-) Men utrolig kult at du skal ditt.

    Jeg fikk med meg ATG retrospektivet i fjor. Gikk ditt så ofte jeg kunne, og det var et av de meste imponerende programmene Cinemateket har hatt. Mye snacks og det var ekstremt stort å se SHURA på det store lærrett. Det er en topp 3 favoritt film i min bok, og hadde aldri forventet å se den på film.

    Ellers var Mermaid Legend også en stor opplevelse å se. Den finnes ikke på DVD med engelsk tekst, så det var en sjeldent begivenhet. Noe som var veldig synd ettersom det var en ypperlig fortalt hevn historie.

    Hvis ikke du har sett Pastoral og Shura, burde du se de der. Fikk du med deg ATG programmet i Oslo?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>