Gå fra dør til dør for å trygle. Be andre om å gi fra seg penger de har gjort seg fortjent til, for å redde ditt eget skinn. Det må være den ultimate ydmykelse – «loddboka» fra helvete. Stolthet settes opp mot nødvendighet i Dardenne-brødrenes magespark av en film, To dager, en natt.
Sandra (Marion Cotillard) mottar en tøff beskjed fra arbeidsgiveren sin: hun står i fare for å miste jobben. Samtlige ansatte ved bedriften, som produserer solcellepaneler, er lovet en bonus hvis de går med på å nedbemanne staben – ledelsen har ikke råd til begge deler. Hvis flertallet stemmer for bonusutbetalingen på tusen euro, er det Sandra som må takke for seg.
Det er ingen spøk å miste jobben sin på kontinentet etter finanskrisens bråtebrann. I det priviligerte nord har vi vanskelig for å virkelig forstå hvilken krisesituasjon arbeidsledighet innebærer for de mange som rammes – i et Europa som sliter med å imøtekomme boomen med tilfredsstillende velferdsordninger – men det tar ikke mange minuttene før man lever seg helt inn i de belgiske Gullpalme-vinnernes bud på tematikken.
I første omgang velger brorparten av de ansatte ved solcellebedriften å få sin forjettede bonus. Da det viser seg at en autoritær type har truet andre til å støtte Sandras oppsigelse, krever venninnen hennes ny avstemning. Nå har Sandra muligheten til å overbevise arbeidskameratene sine om at hun er nødt til å bli, og i løpet av to dager og én natt oppsøker hun samtlige for å tale sin sak i døråpningen.
Det er som om Sandra må smøre seg selv utover en endeløs brødskive. Når vi til vanlig kommer i skade for å omtale verden som egosentrisk og empatiløs, er det vanskelig å tro at denne kvinnen skal klare å overtale et titalls mennesker – som alle kjemper for å få endene til å møtes – til å takke nei til tusen euro. Men hun har ikke noe annet valg enn å gjøre et forsøk. Hvis Sandra skal beholde sin rake rygg og unnslippe metervis med søknader, nervøse jobbintervjuer og smertefulle avslag, må hun ofre sin stolthet og selvfølelse her og nå. Ektemannen venter tålmodig, men bekymret i bilen, vel vitende om hvilke konsekvenser eventuelle avvisninger vil få for ham og barna. Huset, hagen, bilen… Rammen rundt den lille familien vil gå i oppløsning uten en stabil inntekt.
Det er noe skillingsvise-aktig over To dager, en natt. Fortellingen er stramt komponert som en serie repetisjoner; identiske taktfaste vers, uten befriende refrenger underveis. Sandra står i den ene trappeoppgangen etter den andre, stiller de samme spørsmålene, spenner de samme musklene i kroppen. Noen av tilbakemeldingene er medfølende, men rasjonelle: «Husk at tusen euro er veldig mye penger for oss – jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg, men jeg kan ikke, familien er nødt til å komme først.»
De fleste er skamfulle og tvilende, for det finnes ingen gode grunner til å tjene på andres fortapelse. Men hvordan imøtekomme sin egen samvittighet og sitt moralske ansvar når mannen eller kona roper om alt det fornuftige pengene kan brukes til fra stua i bakgrunnen? Situasjonen Dardenne-brødrene tegner opp, er smertefull for alle parter. Markedet og de kommersielle kreftenes manglende respekt for individets skjebne, leder til at mennesker ikke lenger er i stand til å behandle hverandre slik de egentlig ønsker, og på den måten er ydmykelsen og skammen mellom den tiggende og den potensielt barmhjertige gjensidig – uten at denne speilingen blir forsonende for noen av partene. De er alle slaver av systemet og virkeligheten: that’s life.
Den mest gripende scenen i filmen inntreffer tidlig. En av kollegene er fotballtrener for et lokalt ungdomslag på fritiden, og i det øyeblikket han oppdager at Sandra forsøker å få kontakt, midt under en treningsøkt, stormer han bort til henne. Med tåreskutte øyne erkjenner han sin dårlige samvittighet, og spør om tilgivelse. Selvfølgelig skal han støtte Sandra – han aner ikke hva som gikk av ham i første avstemningrunde.
Øyeblikket er som skåret ut av virkeligheten. Klønete, spontant, intenst levende. Plutselig har jeg som tilskuer fått tilbake troen på at mennesket er grunnleggende godt. På denne måten blir To dager, en natt en vakker hyllest til menneskeverdet, og – hvor banalt det enn måtte høres ut – en treffende påminnelse om at alle må ta vare på hverandre.
Tidligere hadde Dardenne-brødrene behov for å pakke inn sosialrealismen i et oppmerksomhetskrevende formspråk, preget av lange tagninger og håndholdt kamera, hengende over skulderen eller gjemt bak nakken på rollefigurene. Et grep så innflytelsesrikt at det har blitt standarden for europeisk realisme det siste tiåret.
Gutten med sykkelen signaliserte en kursendring; løsrevet fra ideer om en distinkt dokumentarisk estetikk, med en renskåret fortelling, rett fra hjertet, presist artikulert. I To dager, en natt perfeksjoneres dette «usynlige» uttrykket, og oppnår en klarhet som minner om Bresson – og med et tilsvarende spirituelt preg (av typen Paul Schrader identifiserer i sin berømte studie Transcendental Style in Film).
Marion Cotillards usminkede ansikt og sliterkropp er foran kameraet i så godt som hver eneste innstilling. Hun skrur oss fast til lerretet. At en skuespillerinne med så åpenbare stjernekvaliteter kan slipe seg selv så langt ned – til et vanlig, tynt ingenting – vitner om en formidabel prestasjon.
Filmen er ikke uten skjønnhetsfeil. En klumsete, umotivert slåsskamp foran et bilverksted blir en påminnelse om at vi ser på film; når Dardenne-brødrene innprenter «den harde realismen», punkterer de den uanstrengte følelsen av tid som flyter gjennom resten av fortellingen. At Sandras besøk hos en kvinnelig kollega fører til samlivsbrudd samme ettermiddag, føles også litt skrevet, selv om jeg i utgangspunktet liker det forløsende ved fortellergrepet: at viljestyrke kan formere seg og føre gode krefter sammen.
To dager, en natt er som en ripe i lakken, en sprøyte i armen, en uventet billettkontroll på bussen. Dardenne-brødrene tvinger oss til å kjenne på lykken over ting vi tar for gitt, og diskuterer nestekjærlighetens plass i dagens samfunn med forstummende presisjon. En kan bli religiøs av mindre.