Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Frank Darabonts Frihetens regn (1994) vises fra og med torsdag 17. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Enten som rendyrkede underholdningsfilmer eller mørkere portrett og samfunnskritiske skildringer, har fengselsfilmen etablert seg som en subsjanger med publikumsappell siden 1950-tallet. På denne listen løfter vi frem noen av våre favoritter.
Da fengselsfilmen skjøt fart som kommersiell subsjanger gjennom 1950- og 60-årene, ble fortellingene ofte lokalisert til fangeleire under 2. verdenskrig, slik som i The Great Escape av John Sturges, basert på Paul Brickhills roman. Den tar for seg hvordan en gruppe allierte flyoffiserer planlegger å rømme fra en tysk fangeleir, ledet an av Steve McQueen og en karismatisk skuespillertropp. Hollywood-auteurer som Billy Wilder (Stalag 17) og David Lean (The Bridge on the River Kwai ) ble også trukket mot slike settinger, i likhet med franske Jean Renoir (La Grande Illusion – les vårt essay) og japanske Nagisa Ôshima (Merry Christmas Mr. Lawrence).
John Frankenheimer så imidlertid fengselsfilmen fra et annet perspektiv, og skildret institusjonens påvirkning på menneskepsyken i mørke The Fixer og Birdman of Alcatraz med Burt Lancaster. Denne tilnærmingen preger også Robert Bressons En dødsdømt har rømt – en stilstudie i spenningsskapende fengselsflukt, og et eksistensielt drama, som har vært til stor inspirasjon for blant andre Paul Schrader.
Ikonet Paul Newman gjorde en av sine beste roller som Florida-basert fange i Cool Hand Luke, og noen år senere bragte Clint Eastwood sin spesielle karisma til Don Siegels Escape from Alcatraz, en virkelighetsbasert thriller om Frank Morris’ myteomspunne flukt fra fengselsøya ved San Francisco. Stadig flere stjerner fant veien inn bak lås og slå, og i filmatiseringen av Henri Charriéres Papillon møter vi både Dustin Hoffman og Steve McQueen.
Senere mistet Hollywood noe av interessen for de store fengselsfilmene, men begynnelsen av 1980-tallet ga oss Stuart Rosenbergs severdige Brubaker med Robert Redford og det fascinerende John Huston-prosjektet Victory om fotballspillende allierte fanger i nazistenes leire (med Sylvester Stallone og en lang rekke kjente fotballspillere, fra Pelé til vår egen Hallvar Thoresen). Stallone dukket for øvrig også opp i den actionorienterte fengselsfilmen Lock Up, som noe ufortjent regnes som en parentes i karrieren hans, og i 2013 tok han en ny runde bak murene med Escape Plan, der han delte rømningsplaner med Arnold Schwarzenegger.
På 1990-tallet ble Frank Darabont fengselsfilmens nye mester med sensasjonen Frihetens regn, basert på en av Stephen Kings mindre leste noveller. Filmen er blitt allemannseie og kjent for å være verdens høyest rangerte på IMDb sin toppliste, med over en halv million stemmer. Noen år senere gjorde Darabont suksess med enda en fengselslokalisert King-adaptasjon, Den grønne mil. Tiåret huskes for øvrig også i fengselsfilm-kanon for irsk-britiske In the Name of the Father og Tim Robbins-regisserte Dead Man Walking med en dødsdømt og kritikerrost Sean Penn.
Etter årtusenskiftet har TV-seriene Prison Break og Orange Is the New Black har hatt langt større popkulturell gjennomslagskraft enn Hollywoods fengselsfilmer, og de mest interessante bidragene har kommet fra andre verdenshjørner enn det amerikanske. I Tyskland åpner Oliver Hirschbiegel 2000-tallet med Das Experiment, mens den kompromissløse briten Michael Winterbottom åpnet øynene våre med kvasi-dokumentariske The Road to Guantanamo. Senere skulle danske Nicolas Winding Refn splitte publikum med det hardtslående kunst- og kultfilmprosjektet Bronson. Mer imponerende var nok brasilianske Hector Babencos skildring av fengselsopptøyene i Carandiru, og ikke minst Steve McQueens Hunger om den politiske sultestreikeren Bobby Sands i Maze Prison. Dernest satt Jacques Audiard en ny standard med Profeten, som med intens vold og hyperrealistisk skuespill fanget det franske fengselssystemets indre hierarki og introduserte oss for den kommende europeiske stjernen Tahar Rahim.
Nedenfor følger våre fem utvalgte favoritter. Vi anser krigsfangefilmer som en egen sub-subsjanger, og har derfor utelatt slike fra kåringen.
*
Febrile Midnight Express er det ultimate «worst case scenario» for alle som har vurdert å pakke ned litt ekstra tjall i bagasjen. Billy Hayes (Brad Davis) forsøker å smugle en forholdsvis liten mengde cannabis over Atlanteren, men blir oppdaget i Tyrkia og dømt til hele tredve års fengsel. Myndighetene vil statuere et eksempel og går nådeløst til verks i møte med ambassaders inngripen og forsøk på diplomati. Og tyrkiske fengsler har lite til felles med den norske kriminalomsorgen, for å si det forsiktig – Hayes’ nye hjem er selve helvete, mørkt og livsfarlig, preget av vold fra både inn- og ansatte og viltvoksende psykiske lidelser.
Midnight Express er ikke akkurat en subtil film, og har nok skapt en og annen fordom, men regissør Alan Parker og manusforfatter Oliver Stone virker mest interesserte i å skape en følelsesmessig rutsjebane i høyt tempo, med god hjelp fra discolegenden Giorgio Moroders Oscar-vinnende synthmusikk. Og Midnight Express er fortsatt en suggererende filmopplevelse.
*
Den unge fransk-araberen Malik forsøker å holde hodet over vannet i fengselet der han skal sone i seks år. Til å begynne med forsøker han å gå i ett med murene og påkalle seg så lite oppmerksomhet som mulig, men gradvis utvikler han selvfølelse og en egen agenda. Tahar Rahim fanger denne prosessen på en troverdig og gripende måte, med et imponerende register, og Niels Arestrup gløder av foruroligende autoritet som Maliks mentor og «boss». Profeten fremstiller og diskuterer vold på en direkte måte; regissør Jacques Audiard er i kjent stil opptatt av kropp og fysisk smerte, eksempelvis i scenen der Malik flytter et barberblad rundt i munnen og forsøker å holde det på plass uten å skjære seg, for å ta livet av en medfange når han minst venter det.
Audiard vant Gullpalmen for immigrantfortellingen Dheepan (2015), men Profeten er nesten udiskutabelt hans beste film. Med Scorsese-lignende energi etablerer han et detaljert samfunn i miniatyr, for så å reise en rekke eksistensielle spørsmål i filmens mer kontemplative andre halvdel.
En ung og vital Burt Lancaster leder an et fengselsopprør i Brute Force, den sjangerdefinerende fengselsfilmen fra 1947 som satte regissør Jules Dassin på kartet. Dassin hadde gått gradene hos RKO og MGM under krigen, og ble raskt en av de mest interessante amerikanske filmskaperne i etterkrigstiden da han lagde Brute Force og The Naked City (1948) rett etter hverandre. Det er en skjebnens ironi at Dassin like etter sitt gjennombrudd ble svartelistet i Hollywood da mccarthyismen herjet som verst – hvem vet hva han kunne utrettet om han fikk forsette å smi sine hardbarkede, utforskende filmer i studiosystemet? (Dassin dro som kjent til Europa tidlig på 1950-tallet og lagde heistfilmmesterverket Rififi [1955] i Frankrike, og ble senere omfavnet av Hellas og lagde flere filmer der med den greske stjernen Melina Mercouri, som han også giftet seg med.)
Brute Force er en fengsels-noir tungt inspirert av sin samtid, og Dassin bygger en autentisk (og allegorisk) klasseskildring innad i fengelssystemets inhumane virkelighet. Rammehistorien er hentet fra et ekte fengselsopprør som fant sted i Alcatraz i 1946, året før filmen ble laget, og i manuset av Richard Brooks finner vi hovedsaklig sympatiske karakterer blant fangene – et grep som sørger for publikums engasjementet i rettferdighetens ånd. Godt hjulpet også av at fengselets grusomme kaptein Munsey er en uhyggelig og overbevisende antagonist. Motiver fra Brute Force finner altså sin vei inn i mesteparten av fengselsfilmene som skal følge, og kan på mange måter sies å være en av subsjangerens nøkkelverk. Et velspilt, medrivende, men også pessimistisk blikk på hva frihetsberøvelse gjør med menneskets sjel.
Med ironi, humor og et overraskende hendelsesforløp diskuterer Hengingen dødsstraffens plass i den japanske kulturen. Året er 1967 og ingenting går som planlagt idet en sørkoreansk mann skal tildeles sin skjebne i et japansk fengsel. Kaoset som oppstår midt i alvoret blir emosjonelt, spennende, morsomt og fullstendig absurd. Filmen er en tankefull fortelling om skyld, makt, fattigdom, liv og død; prosedyren rundt døden og hva som skjer med kroppen kjennes i magen, halsen og musklene. Dessuten tematiserer den japaneres skyld, fordommer og maktovertramp mot koreanere.
Regissør Nagisa Ôshima blander en rekke stiler. Hengingen har mange lange, mesterlige kamerainnstillinger som forsterker dynamikken i situasjonene, og selve iscenesettelsen er full av energi og ideer. En engasjerende, spenningsbyggende klippestil som fortolker hovedpersonenes indre, og et manus som tar mange vendinger det er umulig å forutse, bidrar ytterligere til å gjøre Hengingen til et mesterverk. (Hør også vår podkastepisode om Hengingen.)
Frank Darabonts fengselsfilm Frihetens regn, adaptert fra Steven Kings novelle Rita Hayworth and the Shawshank Redemption, er for lengst en opplest og vedtatt klassiker. «Alle», selv kontrære grinebitere, elsker Frihetens regn – den er som et leirbål alle kan samles rundt. Filmen ruver øverst på IMDbs demokratiske toppliste – altså er den å anse som verdens «best likte film» – men all denne kjærligheten er også dens problem, stilt overfor tidens tann. Når en film er så hardt omfavnet og anerkjent, står den i fare for å gro på seg noe standardisert, borgerlig og uspennende. En aura som signaliserer det perfekt kjedelige. Men straks man skrur på filmen, forsvinner disse forestillingene. Frihetens regn griper tak fra første scene og er så effektivt utformet som klassisk Hollywood-fortelling at man nesten ikke kan begripe at det står en spillefilmdebutant bak.
Hva er de emosjonelle bærebjelkene i Darabonts film, som løfter frem opplevelsen? Brutal urettferdighet sakte nedkjempet, etterfulgt av katartisk frigjøring? Jo. Men det er i skildringen av den sjelelige nedbrytningen fangene opplever i fengselet, og hvordan vennskapet mellom Andy (Tim Robbins) og Red (Morgan Freeman) på tross av dette likevel vokser frem, at filmen har sin viktigste styrke. I løpet av fortellingen ser vi at fangenskap og vennskap vokser sammen; at fengselet blir rammene for det eneste livet man vet hvordan man skal leve. Andy og Red finner tilbake til friheten, godt hjulpet av hverandre. Og Frank Darabont gir dem (og oss) et tindrende frihetsmotiv til slutt, på stranden i Zihuatanejo.
De beste fengselsfilmene evner å si oss noe om både fangenskap og frihet. Skjebnen til bifiguren Brooks (James Whitmore), den eldste av fangene, gjør spesielt inntrykk. Midtveis i fortellingen slippes han ut, mot sin vilje. Og han velger… å rømme. For hva er vel frihet for en mann som har levd hele sitt liv bak murene? Og for hovedpersonen Andy er det motsatt; hva er vel fangenskap for en mann som innerst inne vet at han skal være fri?