I denne utgaven av spalten Omakase har vi satt sammen et smykkeskrin av eksistensielle heistfilmer – der rollefigurene bærer med seg skjebnetunge livshistorier, ofte preget av desperasjon, isolasjon, utenforskap, avhengighet og ensomhet.

Med et besnærende filmspråk, preget av intense nærbilder og knivskarpe kontraster mellom lys og mørke, tegner Jules Dassin et pessimistisk bilde av klassestrukturer og kapitalismens forråtnelse av menneskelige verdier.  [1]