Sofia Coppolas nye film er en meditasjon over bristende, svulmende kjærlighet og gjensidig avhengighet, og de intrikate overgangene mellom det private og offentlige.

Priscilla åpner florlett med barbente føtter på et frynset gulvteppe, til forveksling likt roseblader eller et blomsterbed. Neglene er rødlakkerte, skrittene er utprøvende, forsiktige, det er noe keitete, kompakt, innestengt og ikke-sensasjonelt ved alt sammen, ikke fullt så glorete som jeg på forhånd tenker at Elvis Presleys drømmeland skal være, men off, campy, kitsch. Hvem velger å ha et slikt teppe i huset? Hvem er den jenta?

Vi ser Priscilla (Cailee Spaeny, som vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Venezia) på en tysk kro, lent over leksene og en brus med sugerør ved disken, før en soldat kommer forbi og spør om hun liker Elvis. Priscillas svar: «Hvem gjør ikke det?»

De første, famlende møtene. Det er ordinært: en jente treffer mannen hun vil leve med, og foreldrene er hindre, men egentlig nokså ettergivende. Og unikt: jenta er Priscilla Beaulieu, fjorten år, og mannen er Elvis Presley (glimrende tolket av Jacob Elordi), midlertidig utstasjonert på amerikansk base i Tyskland.

I rollen som Elvis, er Elordi en krysning mellom Euphorias Nate og Marlon Brando i On the Waterfront (1954), med androgyn utstråling og forknytt seksualitet. Det er Elvis utenfor sceneopptredenene vi får innblikk i – sårbar og søkende etter anerkjennelse og beundring – med skuespillerambisjoner og James Dean som sitt mannlige ideal. Et premiss for den dype forbindelsen mellom de to er det nylige tapet av mamma Presley, som sønnen aldri kom over. Priscilla lytter og forstår; hjemlengselen deler de.

Så inntreffer avskjeden, når Elvis reiser tilbake til USA. Ensomheten, telefonsamtalene, gjensynet og den gryende kjærligheten. Idet Priscilla flytter inn på Graceland, er de ennå ikke gift. Sofia Coppola lar stillheten, kjedsomheten og dvelingen fylle rommene. Vi ser Priscilla i klasserommet på en nonneskole på dagtid, og kledd i nye kreasjoner hver natt. I likhet med Coppolas tidligere filmer, handler Priscilla om transformasjon – omveltningene fra jente til kvinne og mor, fra pliktoppfyllende skoleelev til mørkets og morgengryets muse.

Priscilla er en velkjent fortelling lagt til uvanlige omgivelser, og følger et coming of age-forløp der vi bevitner jentas vei inn og ut av ekteskapet med Elvis. Likevel er ikke vekten lagt på løsrivelsen eller bruddet, men på ømheten som vedvarte tross alt.

Kanskje overraskende for Sofia Coppola-fans, er portrettet av Priscilla og Elvis mer psykologisk borende enn tidligere. Memphis-villaen fortoner seg som et lukket univers, klaustrofobisk med tette gardiner og polstrede vegger i sort skinn. I forkant ble filmen omtalt som en ny Marie Antoinette (2006), men den har vel så mange overlappende elementer med rystende kammerspill som Pablo Larraíns Jackie (2016) og Spencer (2021) – disseksjoner av makt og avmakt, der myteomsuste kvinneskikkelser trår på høye hæler i knugende korridorer.

Coppolas Graceland blir åstedet for en klassisk amerikansk tragedie med ikonisk dus belysning, høstgule blader, falmet glamour og hundevalper med silkebånd rundt halsen. Dolly Partons stemme runder av balladen mens Priscilla kjører en glinsende bil ut av porten (det går raskt fra bryllup til skilsmisse).

*

Et nylig gjensyn med debuten The Virgin Suicides (1999) gjorde meg ekstra oppmerksom på de religiøse rekvisittene i jenterommet: en plakat med Jomfru Maria limt på veggen mellom røntgenbildet av en hånd og et postkort; en glødende lampe som forestiller en helgen med hendene i bønn på kommoden, ved siden av stearin- og kubbelys; et kort med en engel kilt inn i et sykkelhjul.

William Egglestons fotografier fra Graceland, som skal ha vært en inspirasjon for Coppola i arbeidet med Priscilla, har lignende tablåer og sakristier, bortsett fra at der er det portretter av Elvis som henger over kommoden mellom lamper, speil og planter. De religiøse motivene bidrar til et ulmende ubehag, i scener der vi ser Elordis Elvis forkynne til ivrige tilhørere, mens Priscilla sukker oppgitt – eller på skolens avslutningsseremoni der han stjeler oppmerksomheten og poserer med en flokk nonner (de var også hans beundrere!).

Coppola er kjent for sin impresjonistiske stil der kameraet zoomer inn mot interiørdetaljer, nips, klesplagg og tekstiler. Allerede i kortfilmen Lick the Star (1998) defineres den vedvarende interessen for jentefellesskap, gnisninger innad i venninnegjenger, tenåringers ondskap og utsatthet. I Somewhere (2010) er jenta (Elle Fanning) atskilt fra sitt vante miljø, på sommerferie hos pappaen (Stephen Dorff) på Chateau Marmont.

Aldrende mann/ung kvinne-dynamikken utgjør også kjernen i Lost in Translation (2003), og i den mindre hyllede On the Rocks (2020) (begge med Bill Murray i rollen som henholdsvis hotellgjest/venn og far). Typiske Coppola-markører, i tillegg til de ofte luksuriøse (men falmende, flassende) settingene, er et ikke-dømmende blikk på kompliserte relasjoner, ujevne maktbalanser og kjærlighet som aldri er helt «ren» (hvordan kunne den?).

I den nye fotobokutgivelsen Archive (2023) medgir Coppola at Marie Antoinette (2006) var en kommersiell flopp, men det moderne kostymedramaet har blitt en favoritt blant mange. Formmessig kjennetegnes filmene av visuell poesi, musikalske anakronismer og et tett nett av (subtile) referanser til billedkunst og litteratur, fra fotografen Jo Ann Callis og den abstrakte ekspresjonisten John Kacere (opphavet til nærbildet av kvinnerumpe med bomullstruse i åpningen av Lost in Translation) til Peter Weirs nattkjolekledde mystikk i Picnic at Hanging Rock (1975) og romansen i Gone with the Wind (1939).

Priscilla er en sublim syntese av tidligere prestasjoner, samtidig som den skiller seg ut. For første gang portretterer Coppola en levende person, og samtaler med opphavskvinnen har inngått i prosessen. Musikken er overraskende tidsperioderiktig og lar oss sanse og lytte til den historiske perioden Priscilla pustet og åndet.

I likhet med The Virgin Suicides og The Beguiled (2017), er årets film en adapsjon. Elvis and Me (1985), skrevet av Priscilla Beaulieu Presley i samarbeid med Sandra Harmon, oppfyller kravene til den litt betente sjangeren kjendisbiografi eller memoar, med en miks av gullkorn, selvfølgeligheter, klisjeer og et faktisk genuint innblikk i samlivet. Elvis beskrives som «fylt av kompleksiteter og motsetninger». «Vi kunne tilbringe en kveld der vi diskuterte det spirituelle livet for så å se skrekkfilmer».

Jeg vet ikke om det er riktig å si at memoarboka gir en filtrert eller ufiltrert versjon. Skildringen av Elvis bærer preg av den mytologiseringen som sjangeren inviterer til («Han var en mann, en veldig spesiell mann»), men føles også inderlig og oppriktig. Samtidig skisseres et bilde av Elvis som en narsissist med et uavklart forhold til kvinner. I en middag med guttegjengen diskuteres Ursula Andress, som Elvis syntes var for stor, for bredskuldret, for maskulin – mens Priscilla sitter taust og lytter.

Like fullt er Elvis and Me er skrevet uten det naget man kunne forventet fra den fraskilte partnerens perspektiv (hvis Philip Roth kan være en rettesnor), og ledes heller av en grunnleggende dedikasjon.

Fraværet av sex er en tilbakevendende frustrasjon for Priscilla. Hennes lengsel etter nærhet og seksuell enhet, stanget i Elvis´ idealisering av henne som et dyrebart objekt, en gjenstand han kledde opp og lot seg fotograferes med. Hårfargen, kjolesnittene og tekstilene ble bestemt av ham.

Tilbøyeligheten for det spirituelle (en shopping av ulike filosofiske retninger) går igjen. I en kostbar scene, er ektesengen fylt av bøker om åndelighet som Elvis fordyper seg i, mens Priscilla mest av alt vil ha intimitet. Omsider blir artisten lei av bøkene og arrangerer et bokbål i hagen.

Noe av det som gjør historien om Elvis og Priscilla så fascinerende, er at miljøet de navigerer innenfor – den tidlige popindustrien og kjendisdyrkingens tidsalder – er så korrupt, og de menneskelige responsene så vanlige og lett gjenkjennelige. Ord som ekte og falsk får nye betydninger på Graceland, der alt er opphøyd, kunstig, overlesset og overdrevet. Et lekeland for voksne barn med pistoler. Dolly Parton, kjent for sine parykker, silikon og plastiske kirurgi, er perfekt for dette universet. (Og det er ikke til å unngå at den ultra-campy estetikken har mye hjerte.)

Det skrekkelige og diabolske ved underholdningsbransjen har vært utgangspunkt for en rekke gode og enda flere dårlige filmer. Skrekk-komponentene introduseres tidlig: Seksuell forvirring og søk etter lettelse i religion og rus. På et av deres første møter, legger Elvis beroligende piller i Priscillas uskyldige hånd. Senere følger oppkvikkerne til første økt på skolen, og de som skal holde henne våken om natten. Selv ble han matet med medisiner fra sine managere (noe også Baz Luhrmann la vekt på i sin Elvis).

Coppolas styrke er at hun lar bildene glimre. Vi kommer tett på rollefigurene som individer. Også Elvis er usikker og klønete i prøvingen av nye antrekk med stadig mer glitter og stæsj. At han er offer for en makaber industri er udiskutabelt, men her får han også være en feilende og oppfarende privatperson som ikke visste sitt eget beste, eller som ikke evnet å handle fritt.

Priscilla er befridd fra den myndiggjøringsfeminismen som Greta Gerwigs Barbie (2023) oser av. Selv satte jeg pris på fremstillingen av Priscilla som en hvilken som helst jente, som tilfeldigvis befant seg på et bestemt sted til en bestemt tid. Hun virker ikke overdrevent intelligent, men åpen for innflytelse, datidens guruer og coacher. Når hun og Elvis glir fra hverandre, begynner hun med kampsport og får sine egne støttespillere. Og når hun omsider forlater Elvis, er det ikke for å leve med en annen mann, men fordi livsstilen ikke lenger passet for en mor og datteren hennes.

Fra hun flyttet inn på Graceland, eller egentlig fra de møttes i Tyskland, var Priscillas følelsesmessige tumulter offentlig eiendom. Som i tidligere av Coppolas filmer, blir den unge kvinnens sårbarhet – hennes privat- og seksuelle liv og modning – kilde til spekulasjoner, granskning, ryktespredning og paparazzier. Fra den tidlige utroskapen og kranglene til forlovelse, bryllup og separasjon, var Elvis og Priscilla alles blikkfang.

*

Jeg har ennå kun sett Priscilla én gang, og venter i spenning på flere anledninger. Inntil videre sitter jeg igjen med en serie forlokkende stillbilder: Priscilla med høyt hår, vendt inn mot et vindu dekket av persienner. Putekrig i sengen, fjærene som lander på gulvet, polstrede vegger. Den gravide magen under en mintgrønn kjole. Priscilla som fester løse øyevipper på vei til fødselen. En vaklende Elvis som hjelper kona ut av bilen. Leppestiften, Chanel-parfymen, håret som ble flatt med midtskill på 1970-tallet. Gracelands fasade badet i gyllent lys. En hundevalp i en grind på terrassen, gitt som en forsoningsgave.