Filmfrelst #412: Charlie Kaufmans I’m Thinking of Ending Things

I denne podkastepisoden diskuterer vi Charlie Kaufmans nye film, I’m Thinking of Ending Things, som er produsert av Netflix og ble sluppet på strømmetjenesten 4. september.

I’m Thinking of Ending Things er basert på Iain Raids roman ved samme navn, men adaptasjonen tar seg store friheter. Ikke overraskende, for Charlie Kaufman har for lengst utmerket seg som en av Hollywoods mest oppfinnsomme og særegne manusforfattere. Med Synecdoche, New York («New York i et nøtteskall», 2008) debuterte han som regissør, og først syv år senere fortsatte han sin reise bak kameraet med den underlige og tungt kritikerroste animasjonsfilmen Anomalisa (2015).

Etter fem års pause returnerer han altså med Netflix-produserte I’m Thinking of Ending Things, som med sin tøylesløse blanding av stemninger og sjangeruttrykk mildt sagt utfordrer sitt publikum – på godt og vondt.

Ved lydopptakeren sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Pernille Middelthon. Episoden inneholder spoilere.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 1 kommentar

Tonny Albrigtsen sier:

14. september 2020, kl. 05:53

Savner at dere møter filmen på et litt dypere nivå, og ikke gjentar hverandre så mye. Jeg tror filmen står og faller på om man finner den selvopptatt eller generelt opptatt av frykten for at man er overflødig. De mest interessante aspektene ved filmen for meg er delene som sentrerer rundt kommunikasjon og det autentiske. Har lest litt rundt etter at jeg så filmen tidlig i går, og det virker som mange anmeldere/kritikere opplever en stor forskjell der. Noen ser ut til å mene at Kaufman lager selvbiografiske og dogmatiske filmer, mens andre ser de generelle styrkene (konstruksjonen og framstillingen er fremragende).

Jeg har ikke lest kildematerialet, men skulle kanskje ønske at jeg hadde gjort det. Thriller-aspektet virker som en ganske enkel form for subversjon, mens dette orienterer seg mer rundt ganske kompliserte tanker om minner og hukommelse, og muligheten til å leve autentisk. Rammefortellingen forsvinner dermed i stor grad, og man sitter igjen med opphakket dialog og mer eller mindre obskure referanser og frampek/tilbakepek. Det var ikke noe jeg direkte mislikte.

Problemet oppstår idet man spør seg om filmens mannlige figur representerer Kaufman selv. Det er vel og bra å være opptatt av mannsrolle, men å grave så dypt etter egne feil som han potensielt gjør her er både selvmedlidende og patetisk. Det er et problem som går igjen i alle manusene til Kaufman, og selv om det ikke har blitt mindre relevant (som det til en viss grad påpekes i forhold til Synecdoche), er det forståelig at man går litt lei den evige variasjonen av sutring.

Det forbeholder imidlertid at man er villig til å kalle det det. Jeg opplevde filmen som håpefull selv om den var litt frekk underveis. En del av grepene fra kildematerialet (forstår jeg nå) var overflødige, men man setter kanskje pris på sånt hvis man først er kjent med det.

Så en slags forlengelse av postmoderne litteratur på tidlig to-tusentall og ganske tidløse refleksjoner, som tross alt er godt gjennomført. Svak tommel opp fra meg.

Svar