BIFF 2017: Premisset i Jupiters måne er ganske enkelt: En ung syrisk flyktning blir skutt på grensen til Ungarn og oppdager at han har messias-lignende superkrefter. Derfra spriker filmen i mange retninger, fra virtuos, religiøs sci-fi-parabel til superheltaction i arthouse-innpakning, men er alltid en visuell fest.

I filmens andre scene løper flyktningen Arjan (Zsombor Jéger) gjennom en disig skog som kan minne om de flyktige tåkelandskapene i Tarkovskijs Stalker (1979). Jupiters måne har imidlertid ikke tid til visuell metafysisk kontemplasjon. På en båt som skal ta flyktningene fra Serbia til Ungarn plaffes de ned av grensevakter, og i drukningskaoset mister Arjan faren sin av syne. For å berge sitt eget liv må han riste av seg grensevaktene, men i syrerens sprint mot et nytt liv i Europa skytes han brutalt i bakken av den kaldblodige og skyteglade politimannen László (György Cserhalmi).

I stedet for å avgå ved døden begynner Arjans gjennomhullete kropp å fly til himmels, i en svevende og gravitasjonsløs samtidsdans som blir et gjennomgangsmotiv i filmen. Arjan havner til slutt på behandlingsbenken til den noe desillusjonerte legen Stern (Merab Ninidze), som til vanlig smugler flyktninger ut fra den smått apokalyptiske flyktningleiren utenfor Budapest, og som, etter å ha sett Arjans underverker, aner muligheten for ekstra profitt.

Herfra utspiller filmen seg som en vill odyssé. Det blir en katt og mus-lek med Stern og Arjan på den ene siden, og László på den andre. Her finner man eminente biljaktsekvenser, sosialrealistiske samtidsbilder og scener som stjeler fra detektiv- og chase film-sjangeren. Som for å understreke filmens atskillige narrative og stilistiske forgreninger har regissør Kornél Mundruczó også, merkelig nok, valgt å sy inn et lite terroristkomplott.

Jupiters måne har altså et noe uproporsjonert tematisk ganglag, og det blir etter hvert tydelig at filmen ikke har lyst til å la seg definere. For eksempel i scenen der Arjans far plutselig står i sentrum for et dette terroristkomplottet, eller når servitøren på stamstedet til Stern plutselig holder en liten tale om hvor jævlig det er å være homofil, fremstår filmen, i hvert fall på overflaten, som ufokusert.

Stilistisk spenner filmen seg fra Paul Greengrass‘ sine actionsekvenser i Jason Bourne-filmene, og apokalyptiske London i Children of Men (2006), til Jean-Pierre Jeunets skitne grønnskjær i Amélie (2001) og Delicatessen (1991). Det virker nesten som om Mundruczó er usikker på hvor han selv vil. Likevel er Jupiters måne så ambisiøs og ladet med en så glødende filmisk atmosfære at man ikke kan unngå å la seg begeistre. Her er det selve reisen som er målet.

Mange av flyvesekvensene er så godt laget at man mister pusten av mindre. I en scene hvor Arjan hopper ut av et vindu for å ikke bli arrestert av politimannen László, fanger kameraføringen taktilt syrerens skygge idet den beveger seg sakte forbi dunkle ungarske leiligheter, før føttene hans forsiktig berører bakken. En mesterlig tagning, som kan minne om noen av Neos virtuelle svev i The Matrix (1999), bare hakket mer poetisk ladet.

Scenen illustrerer imidlertid også noen av de problematiske aspektene ved filmen. Gjennom leilighetsvinduene får vi nemlig se diverse karikerte ungarere, som en tykk, naken dame – lik kitchmaleriene av overvektige damer man kan finne på bestemors toalett – eller en stor og bolet ungarer som løfter vekter. Det kan virke som om Mundruczó forsøker å portrettere et mylder av ekte ungarere gjennom denne ene scenen, men resultatet er for gimmick-aktig.

I en annen levitasjonsscene endevendes en leilighet på mesterlig vis, i en lek med gravitasjon som tydelig refererer til Nolans Inception (2010). Flere av de andre scenene hvor Arjan henger i luften, ofte over smått sjokkerte, syke mennesker, besitter en åndelig kvalitet som også gir filmen en moralsk, religiøs dimensjon – som vi kjenner fra Wim Wenders‘ Lidenskapens vinger (1988) og dens konkretisering av det opphøyde versus det menneskelige. Filmens standpunkt i forhold til flyktningkrisen blir slik innkapslet i spørsmålet om tro.

Mundruczós politiske postulat presenteres i begynnelsen, med en tekstplakat som forteller oss om en av Jupiters måner som kalles Europa – et sted hvor man mistenker at de fysiske forholdene kan ligge til rette for liv, i havet, under en hinne av is som omkranser månen. Hinnen representerer selvfølgelig Europas iskalde behandling av flyktninger; Victor Òrbans spøkelse lurer i bakgrunnen.

Filmens politiske argumentasjon, hvis man vil lese det på den måten, er i tynneste laget. Styrken til Jupiters måne er dens enorme visuelle rikdom og kreativitet – dens emosjonelle slagkraft ligger i selve opplevelsen.