Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. A Hard Day’s Night vises i alle byene unntatt Oslo. (Mer informasjon finnes her.)
*
Omtrent samtidig som The Beatles gikk fra å nyte berømmelse hjemme i Storbritannia til å erobre popkulturelt verdensherredømme, ble bandet foreviget på film – i Richard Lesters pop-verité A Hard Day’s Night fra 1964, da ansiktene til «The Fab Four» ennå var babymyke. Denne lekne forviklingskomedien er en fornøyelig film i seg selv, men mest av alt interessant som et tidsdokument; et selvrefererende avtrykk fra rockens og popkulturens barndom.
Før de involverte (og historiens gang) skulle sørge for at A Hard Day’s Night ble et epokegjørende verk, var dog ikke prosjektet opprinnelig ansett som særlig kunstnerisk viktig fra finansiørenes side. Det amerikanske plateselskapet United Artists Records forespurte sin mer berømte filmdivisjon om de kunne tilby The Beatles en filmavtale, utelukkende for å skape salgbare soundtrack-album. Studioet la ikke skjul på sine hensikter i forslaget de la frem til produsent Walter Shenson: «Make the film as quickly and cheaply as possible.»
Uavhengig av rammevilkårenes tilkortkommenheter aksepterte The Beatles på dette tidspunktet å delta i sin første kinofilm, og i samarbeid med Shenson fikk de med seg den britiske dramatikeren Alun Owen til å skrive manuskriptet og Richard Lester som regissør. Lester hadde sammen med Peter Sellers laget den Oscar-nominerte kortfilmen The Running Jumping & Standing Still Film i 1959, noe The Beatles hadde merket seg. Alle samlet seg rundt ideen om å portrettere en typisk dag i The Beatles’ liv, og Owen ferdigstilte manuset i løpet av to måneder vinteren 1963-1964. Produksjonen gikk i gang 2. mars 1964, og syv uker senere ble opptakene avsluttet. Bandet skrev musikken underveis, og 6. juli samme år hadde filmen verdenspremiere i London. Albumet ble sluppet fire dager senere, og resten er historie: A Hard Day’s Night ble en enorm suksess.
Så kan man spørre seg: Er dette en film av betydning fordi den handler om The Beatles, eller er den frittstående innflytelsesrik og interessant selv uten bandets popularitet? Det er vanskelig å si, men verket virker å dele DNA med bandet i alle sine bestanddeler. Som film er A Hard Day’s Night i større grad en flue-på-veggen-skildring av bandets gruppedynamikk og internhumor enn den er «en fortelling om et band», og Richard Lester virker å være presist stilt inn på The Beatles’ frekvens. Lekenheten i ideene og den energiske musikaliteten gir således filmen sin form og rytme, og dermed virker prosjektets suksess å være bundet både til The Beatles’ helhetlige nærvær og filmskapernes evne til å fange dette uten å tvinge gjennom konvensjonelle begrensninger.
Den sprudlende tonen som preger både estetikken og strukturen i A Hard Day’s Night må defineres som en symbiose av flere uttrykk. Filmen er skutt i nydelig svart/hvitt av mesterfotograf Gilbert Taylor (Dr. Strangelove, Repulsion, Star Wars: Episode IV – A New Hope) og har et dokumentarisk og lekent bildespråk, à la cinéma verité. Samtidig har filmen en narrativ struktur som minner om sketsjbasert komedie, og møtet mellom disse retningene tilfører visualiteten noe uforutsigbart. Bandet reiser med tog fra Liverpool til London for å opptre i et tv-program, men utover denne narrative rammen fyker filmens mange små scener i alle mulige retninger. Likevel oppleves filmen som stramt fortalt av Lester og klipper John Jympson, såpass at de løse sekvensene ofte glir umerkelig over i hverandre, fra det ene visuelle eller musikalske påfunnet til det andre.
Og innenfor denne filmiske formen utfolder rollebesetningen seg, med bandets fire medlemmer som det selvfølgelige sentrum. Paul McCartney og John Lennon er som vokalister naturlige frontfigurer i musikksekvensene, men i A Hard Day’s Night er det trommeslager Ringo Starr og McCartneys fiksjonelle bestefar (Wilfrid Brambell) som stjeler showet. I løpet av filmen gjennomfører disse figurene de mest interessante bruddene med våre forventninger, som når McCartney Sr. til stadighet avbryter de skjematiske øvelsene til tv-programmet med anarkistisk oppførsel, eller når Ringo (inspirert av bestefaren) forlater studioet og legger ut på en slags sjelevandring i London.
Jevnt over er de beste sekvensene i A Hard Day’s Night ispedd en satirisk kritikk av samfunnets normer og regler, og gitarist George Harrison får også bidra til en kostelig scene når han tilfeldig hentes inn til samtale med noen markedsanalytiske tv-produsenter. Harrison svarer lakonisk og ironisk på spørsmålene i deres hissige forsøk på å identifisere the next big thing, og satiren forsterkes av at denne scenen befinner seg i en film om The Beatles – igangsatt nettopp som en markedsmekanisme for å utnytte bandets gryende status som… the next big thing. Denne viljen til å bite fra seg med satiriske refleksjoner, og treffsikkerheten i disse sekvensene, gjør A Hard Day’s Night til en selvreflekterende film. Evnen til å både være et uhemmet kommersielt produkt og et verk som står på egne intellektuelle ben, er grunnen til at A Hard Day’s Night stadig føles frisk og tidløs, over 50 år senere.
Så kan man selvfølgelig innvende mot filmen at den føles vel fjærlett og naiv til å kunne ha særlig nedslagskraft med sin samfunnskritikk, men det er samtidig hevet over enhver tvil at det popkulturelle helhetsprosjektet The Beatles representerte hadde en voldsom innflytelse på kulturen – både i sin samtid og i all ettertid. A Hard Day’s Night er en uadskillelig del av denne helheten, men fremprovoserte nok ikke selv de store konvesjonsrokkerende reaksjonene. Derimot har filmen utvilsomt vært definerende for etterfølgende musikkfilmer – om man finner spor av den i en komisk mokumentarfilm-klassiker som This is Spinal Tap (1984) eller i det inderlige portettet av en ny popsensasjon og den tilhørende fankulturen i Justin Bieber: Never Say Never (2011).
Sjarmen og lekenheten i A Hard Day’s Night vil uansett alltid representere et befriende nærvær i seg selv – om filmen oppleveles for første gang for et nytt publikum, eller synges med til og dyrkes for ‘nte gang av Beatles-fansen.