folg-drommene-med-justin-bieber-i-never-say-never

Omtale

Følg drømmene med Justin Bieber i Never Say Never

Denne uken slippes Never Say Never på DVD og Blu-ray, men her til lands blir vi dessverre avspist med en såkalt Director’s Fan Cut, som på alle måter svekker originalen. Mange av de fineste passasjene om sosiale medier og elleville fans er ofret til fordel for flere arkivopptak med Bieber og mer informasjon om de nærmeste vennene hans. Dokumentaren mister mye av sin finstemthet, og de ekstra ti minuttene trekker ut en film som allerede var litt for lang. Derfor vil jeg på det sterkeste anbefale at man heller bestiller den britiske utgaven som, etter hva jeg kan forstå, er den originale kinoversjonen.

(Artikkelen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med kinopremieren.)

I skrivende stund har Justin Bieber: Never Say Never 1,2 i snitt på IMDB etter 32 000 stemmer. Noe som må være historisk lavt. Det svenske nettmagasinet Ciné.se byr på en halv av fem mulige stjerner og skriver følgende:

“När jag ser publiken skrika och hänföras under konsertscenerna tänker jag att det var så här det kanske såg ut på Hitlers propagandamöten, de som fick monstret folkvald. Mass. Psykos. Skickligt orkestrerad av människor som vet exakt hur man trollbinder ett folk i gungning, man ger dem hopp om att deras liv skulle kunna vara bättre, att de bara är ett YouTube-klipp ifrån att få sina drömmar om att bli älskade av hela världen uppfyllda.”

Jeg klør meg i hodet og lurer på hvor alt dette hatet kommer fra. Det er noe arrogant over voksne som automatisk fnyser av barne- og ungdomskultur. Hvor ofte hører vi ikke at folk brekker seg over Miley Cyrus eller Justin Bieber, og roper om hvor grusomt det er at unge kan la seg henføre av en amerikansk sukkerkultur som dypest sett handler om å selge produkter og manipulere små hjerner til å bli forbrukerroboter. Mange ser ikke på disse artistene som et bilde på noe større; at de reflekterer latente behov hos den unge befolkningen; at deres popularitet oppstår som et resultat av mekanismer i samtiden og derfor fortjener å bli lest med et granskende, nysgjerrig blikk. For når barn og ungdom samles om å dyrke en popartist er det sjeldent uten grunn.

At journalisten sammenligner Bieber med Hitler er søkt, men det er enda merkeligere å kritisere artisten (og maskineriet rundt ham) for å fylle publikum med håp – få dem til å tro at drømmene deres kan gå i oppfyllelse. Hva i all verdens land og rike er galt med dét? Å se en fiks ferdig drøm på scenen er inspirerende – ikke destruktivt. Å se at en helt vanlig gutt har blitt verdensstjerne gjennom tilfeldigheter får en til å tro på det utrolige; det umulige blir mulig, bare man er flink nok. Når selveste Cyrus og Bieber møtes i duett foran et fullstatt Madison Square Garden, må jeg dra på smilebåndet av forundret begeistring. Man skal ikke glemme at disse folka er fordømt flinke, og sannsynligvis kommer til å følge oss inn i fremtiden. Den som hevder at Bieber er en døgnflue bør sporenstreks forvises til kinosalen for å lære en ting eller to. For Never Say Never er en sabla god film, nemlig.

Justin Bieber: Never Say Never handler helt enkelt om å følge drømmen. Allerede som toåring viser Bieber en imponerende sans for rytme. Snart trakterer han stadig mer avanserte slagverksinstrumenter, lærer seg å spille gitar, blir med i jazzband, synger av hele sitt hjerte og imponerer alle i mils omkrets. En dag bestemmer han og moren seg for å legge ut et videoopptak på YouTube. Gjennom sosiale medier sprer snutten seg som en steppebrann, og før noen vet ordet av det plukkes Bieber opp av en kløktig og sympatisk produsent som ønsker å bli bedre kjent med guttens åpenbare talent. Halvannet år senere oppnår de noe alle artister strekker seg etter: å fylle selveste Madison Square Garden.

I likhet med dokumentarene We Live in Public og Catfish tematiserer Never Say Never nye medier og de økte mulighetene til å eksponere og realisere seg selv. Alle kan nå ut til hele verden – det er tilfeldigheter og graden av talent som avgjør. Twitter og YouTube brukes som visuelle motiv gjennom hele filmen (anslaget er en montasje med populære videoklipp som spres via mail) og understreker den korte avstanden mellom enkeltmennesket og dets potensielle publikum. Artisten Justin Bieber fødes gjennom sosiale medier, og til forskjell fra majoriteten av “konkurrentene” hans, har han ikke svømt gjennom Disney eller Nickelodeons talentfiltre. Ei heller gjennom Idol eller X Factor. Det er fansen selv som har oppdaget ham og de opplever at han tilhører dem. For fansen er han ikke et fabrikkprodukt med MTV-logo tatovert mellom skulderbladene, men et rent stykke gull de selv har gravd opp av YouTube-jorda.

Filmens sterkeste kort er da også skildringen av tilhengernes intense lidenskap. De snakker med røde fjes og tårer i øynene, skriker så reguleringen formelig detter ut av munnen, kommer med de mest utrolige kjærlighetserklæringer. Disse jentene skal gifte seg og få barn med Bieber. Enkelte synes slike innslag ligner uspiselig retorikk – at filmen blir en reklame der Justin Bieber konstrueres som en slags Jesus-figur. Personlig synes jeg dette er helt greit – det er jo en del av popmyten og har alltid vært det. Siden tidlig barndom har jeg alltid vært en fan; jeg har dyrket mye rart i kortere og lengre perioder, og Michael Jackson har vært med meg hele livet. Jeg vet hvordan det er å skjelve av oppspilthet over å se en popartist på tv; hvordan man tømmer seg selv for lyd og tårer på konsert; det uvirkelige øyeblikket når figuren faktisk viser seg å være et menneske som materialiserer seg x antall meter foran øynene dine.

Derfor synes jeg også det er rørende å se de ekstreme følelsene Bieber setter i sving hos vandrende hormonklasebomber med oppsatt hår og rosa bling. Hengivelsen er dønn oppriktig og inni helvetes sterk; jentene kan fylle hver sin innsjø med gledestårer og skrive så mange kjærlighetsbrev at papirindustrien går lysere tider i møte. Eller som en av dem selv formulerer det: “En gang tweetet jeg Justin hundre ganger etter hverandre.” Dette er sikkert flaut, men når Bieber inviterer en hikstende jente opp på scenen under sangen One Less Lonely Girl måtte jeg tørke vekk både en og to tårer, godt skjult under det doble paret med briller.

Videre er Justin Bieber en fantastisk artist. Si hva man vil om de ytterst fengende poplåtene hans, men fremførelsen og tilstedeværelsen er det lite å utsette på. Han synger som en liten gud. Det er klokkerent, på grensen til glatt, men aldri uten oppriktig innlevelse eller særpreg. En tredjedel av filmen består av konsertopptak fra Madison Square Garden, som virkelig kommer til sin rett i tre dimensjoner. Konserter i 3D-format er noe man burde satse på; riktignok er det litt for enkelt å la seg imponere av at Bieber på Disneylandsk manér retter pekefingeren mot tilskueren ved hver minste anledning, men jeg skal medgi at jeg  trodde det regnet konfetti på dressjakka mi. Man tvinges inn i det filmiske rommet.

På scenen har Bieber fortsatt litt å gå på, men han serverer et velsmurt show hvor han trakterer en imponerende rekke instrumenter. En stor danser er han enda ikke og ansiktet bærer ofte preg av streng konsentrasjon, uten at han virker gledesløs av den grunn. Man fornemmer snarere en perfeksjonist som ønsker stålkontroll. Vi kommer aldri under huden på popynglingen, men det behøver vi heller ikke. Artister av dette kaliberet er helt nødt til å bevare en viss mystikk. Hovedsakelig observerer vi Bieber fra en viss avstand, og selve Askeladd-historien blir formidlet av familie, venner og produksjonsapparatet rundt ham. Inntrykket jeg sitter igjen med er at Bieber er en umoden, men omtenksom og varm fyr. At han fortsatt har en fot i barndommen medvirker nok også til hans smått sjenerte og tøysete holdning foran kameraet. Popstjernen har enda ikke rukket å bli helt selvbevisst – han er ikke klar over hvor mange som vil lytte om han snakker. Han overnatter fortsatt hos besteforeldrene, spiller basket med kompisene og har Spiderman-inspirert sengetrekk. Han trykker på knapper fordi det er så fristende, gjemmer seg bak forheng for å skremme fansen og bruker høy stemme selv om han er nødt til å spare seg til en kommende konsert.

En av produsentene omtaler Justin Bieber som musikkens svar på Macaulay Culkin. Vi vet alle hvordan det gikk med barneskuespilleren og hvem kan ane hvor Bieber ender. Beholder han bakkekontakten kan han utvilsomt bli enda større i årene fremover. Karrieren hans kan leses som en velkjent myte: Den vanlige gutten som finner gode hjelpere på veien og erobrer halve kongeriket. Variasjoner over denne fortellingen har fenget oss siden tidenes morgen og gjør det også i Never Say Never – en film som aldri forsøker å legge skjul på sitt banale og überamerikanske budskap om å tro på drømmene, trosse dem som ikke støtter deg – være antideterministisk og håpefull. Det er denne renskårede enkelheten som gjør filmen om den sytten år gamle gullstrupen universell og gripende. Helt ufortrødent forteller den at Justin Biebers store livsoppgave er å spre glede, håp og kjærlighet, og at alle som drømmer om det samme burde prøve seg.

Vi lever i en verden full av faenskap. Da er det godt at vi kan flokke oss sammen og enes om kjærligheten til en popartist. At vi kan hengi oss. Bli irrasjonelle. Reise armene i været og synge med. Å dyrke musikk er ikke massesuggesjon med negativt fortegn – det er noe av det vakreste som finnes. Og det er faktisk lenge siden jeg har funnet mer oppriktig livsglede i en kinofilm enn Never Say Never.

Hvorfor solgte ikke kiosken lightsticks ved siden av 3D-brillene? Hilsen en håpløs popromantiker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. karoline sier:

    Fantastisk og nesten litt rørende å lese. Er veldig lei av anti-Beliebere som sikkert glemmer det viktige poenget du trekker fram ved at han faktisk er hauset opp av fans fra første dag.
    Har ikke sett filmen enda, men GLEDER meg! :)

  2. Truls Foss sier:

    Jeg viste den kom! Føler nesten at jeg har 5% aksjer i denne artikkelen hehe.

    Fantastisk at du skrev en sak om den Lars Ole! For så mye hat det har oppstått rundt denne filmen er meg en gåte. At folk kan angripe noe så harmløst med så mange tenner og klør er i seg selv motbydelig. Jeg er ingen fan av Biebers musikk, men denne filmen var virkelig et fargesprakende og friskt pust. Det at kritikere og andre angriper den er vel det underligste. For det føreste, hvorfor gidder de? For det andre, hva er det som er så truende med en barnestjerne? For det tredje, de kritiserer et barn! Uff, de burde skamme seg!

    Takk for fin artikkel!

  3. Ole sier:

    Artig artikkel. Lite Bieber-hat i meg, men Truls, man trenger vel ikke å skamme seg for å kritisere et barn, og i hvertfall ikke når det er Justin Bieber.

    Tror ikke jeg kommer til å se filmen, men jeg kommer i nok til å høre på Bieber 800% saktere mange ganger til: http://www.youtube.com/watch?v=QspuCt1FM9M

  4. Svankmajer sier:

    Er vel slike ting som dette som skiller Montages litt fra en del andre filmnettsteder. Det virker som den sentimentale amerikanske drømmen, og den ganske usunne religiøse massekulturdyrkingen blir sett på som noe man skal blindt og ukritisk hive seg med på her inne iblant. Ikke alltid, men iblant. “Jump on with us in the trolley.” Jeg ser personlig lett paralellene til vekkelsesmøter og lignende, som jo for så vidt nazistene visste å bruke/misbruke til sin sak med en slags popens svar på nasjonalisme. Hvis man ikke ser noe farlig i dette uten å bli bemerket det, så vet jeg ikke hva jeg skal si.

  5. karoline sier:

    Det er kanskje teit å dra fram jantelov som motstykke til hva amerikanere flest flaskes opp med; sikt mot stjernene – en dag vil du være blant dem! Dream the dream osv.

    Jeg synes bare (i de fleste tilfeller), at den amerikanske tradisjonen/verdien er et bedre alternativ ift. framdyrking av talenter. Og især innen popmusikk!
    Da får det heller bare være en nasjonalistisk og tilbedende shwung over det..
    Dessuten, bare det å trekke paralleller til aspekter ved nazismen og noe så hverdagslig som et pop-idol er egentlig ganske drøyt.

  6. tanketom sier:

    Eg har ikkje sjølv sett Bieber-filmen, men den har av mange filmskribentar og -bloggarar eg følgjer fått god omtale. Er difor ikkje overraska over denne positiviteten, sjølv om eg ærleg skal innrømme at eg har vore skeptisk til filmen.

    Det er godt å sjå at dei verkar å ha satt fokus på å lage eit godt produkt, og ikkje berre bruke namnet til å selgje filmen, slik mange andre i same situasjon nok kunne ha gjort — dei hadde nok solgt ein bråte billettar uansett kva dei hadde gjort. Det er dog framleis ei vurderingssak om eg gidd å bruke pengar på å sjå denne på kino…

    Og når det gjeld hatet mot Bieber-elskoven: Som om Beatlemania (på den tida då dei endå var eit ganske streit poprockband) var noko annleis? Klassisk eksempel på “Alt var betre før” frå ein “foreldregenerasjon” som føler seg etterlatt, er det ikkje?

  7. Aksel Akselsen sier:

    @tanketom: er du alvorlig?

  8. Morten sier:

    Huff, jeg er ikke særlig begeistret for den snørrungen, og jeg kan ikke se at jeg blir noe særlig mere interessert når jeg ser tusenvis av skrikerunger som forguder ham. Hva handler denne filmen om? Hans enorme livserfaring? Hans første skritt og tapet av smukken?
    På den annen side, dette er ikke laget for meg. Barna må få ha sine greier i fred fra fossiler som meg selv.

  9. tanketom sier:

    @Aksel Det var for tidleg for ein aprilspøk, var det ikkje? :)

  10. Øyvind Rype sier:

    Jeg har nå enda ikke sett den, så filmen i seg selv kan jeg ikke kommentere på. Absolutt ikke noe forhold til Bieber, så jeg kan hverken kommentere han som person eller musikken utover at jeg synes det er helt kurant popmusikk. Det jeg dog finner forkastelig er denne ensidige hetsen han opplever og ikke minst den unisone nedstemmingen av filmen som det verste noensinne i Imdb-systemet. Nå har jeg enda ikke sett den, men jeg velger å tro at det ligger en viss antropologisk effekt i popfenomenet Bieber og ikke minst hvordan dagens popartister blir født. Jeg synes derfor det er synd at dokumentaren utelukkende skal bli stemplet som uinteressant fordi produsentene bak filmen naturligvis har penger i bakhodet. Som tanketom er inne på: hvor var dere da The Beatles smeltet pikehjerter og var sin tids Bieber? Musikalsk nå mer legitimt enn det Bieber er, men vi kommer ikke unna det faktumet at “jo større og mer eksponert artisten er, jo mindre interessant er vedkommende for den audiofile eliten i sin samtid”. Kunne jo ellers vært morsomt å sett en analyse av den “legitime” A Hard Day’s Night satt opp med “makkverket” Never Say Never. Jeg tror en gjøre noen morsomme observasjoner og slående likheter.

  11. @Svankmajer

    Det er ikke snakk om å hive seg på noe blindt og ukritisk. Ingenting kan forsvare at denne filmen har tidenes dårligeste snitt på IMDB og da er selvagt en motvekter, som denne artikkelen, på sin plass. Man kan diskutere hvorvidt denne massekulturdyrkingen er sundt eller ei, men det er alikevel ett faktum at som et resulat av denne dyrkingen så kommer det ofte en fordomsfull og urasjonell motbølge. Det handler ikke om å hengi seg til det kommersielle. Slik jeg ser det så er heller formålet med slike artikkler å skape en rettferdig balanse, samt kanskje å gi en liten vekker til massene før de kritiserer blindt ;)

    Hva Bieber angår så kan jeg ikke si annet enn at jeg hater musikken hans anno 2011. Han har utvilsomt talent, men det gjenstår fremdeles å se om han makter å konvertere dette talentet til noe lyttbart. Jeg er også redd for at en del evnesvake produsenter har festet ett litt for godt grep i ham. Men, det blir uansett spennende å følge utviklingen hans.

  12. Erik sier:

    Kunne ikke vært mer enig med deg i denne artikkelen Lars Ole. Are you me?? Helt ned til gråtingen under One less lonely girl. Det var et sterkt øyeblikk. Sett filmen to ganger og den var fornøyelig. Ville dog gjerne hatt enda mer fokus på fansen hans, da det er de som er aller mest interessante for meg.

  13. Tore Andre sier:

    Lars Ole: en fantastisk artikkel som setter fingeren på så mye bra… Må si jeg ble sjokkert over ratingen på IMDB ja! Filmen er enkel og ingen ting å skrive hjem om, rent filmatisk altså. Innholdet er derimot både fascinerende, 100prosent ærlig og derfor helt menneskelig. Dessuten viser den at Bieber er en meget talentfull fyr, nærmest fra barnsnivå av, hvem som i herrens navn kan hate noe slikt må jeg også få spørre om!

    Filmen er ellers et dokumentarisk kjempebra portrett av vår tid (bruken av media, o.l.), mens alt det andre; hysterisk fans og dedikerte familier og venner har da bare eksistert i all tid, bl.a. med nevnte The Beatles. Populærkulturen angripes fra surmaga menn (og kvinner) på sitt sterkeste med slike filmer og personligheter som Bieber. Det er skremmende, men likevel desverre ganske vanlig…. :(

  14. @Erik @Tore Andre: Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger! Morsomt å høre at noen opplevde det samme som meg i møte med filmen :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>