KVIFF’09: Der Berlinalen oftere enn sjeldnere skuffer, og Cannes drukner i sin egen prestisje, forblir Karlovy Vary stedet der filmen dyrkes. Enten det er i de bisarre, bortgjemte filmklubbene eller i barokke teaterpalass av en annen verden, i mastodonten Thermal eller det ikke akkurat brannvennlige teltet Espace Dorleans, er salene alltid fulle, applausen alltid tilstede, stemningen alltid upåklagelig! Og i år så vi nok mer kvalitetsfilm enn noen av oss har gjort på festival sålangt i våre cinefile liv.
Her er Montages-stabens favoritter, linket til våre omtaler og med norsk premieredato i parentes bak:
1. Los Abrazos Rotos av Pedro Almodóvar («Brutte Omfavnelser», 4. september) – fordi Almodovar igjen leverer en film som oser almodovarsk fortellerglede, persongalleri og kjærlighet til film
2. Piggies av Robert Glinski – fordi barn og unge i Østeuropa må forholde seg til ett rikt vesten på en annen måte enn vi.
3. Alle Anderen av Maren Ade (på kino til vinteren) – fordi den har bra manus, gode skuespillere og i det hele tatt er godt laget.
1. We Live in Public av Ondi Timoner – Timoner etablerer seg som en av vår tids største dokumentarskapere med en pulserende film som trass det episke materialet, aldri mister kontakten med sitt publikum. Norske distributører bør kjenne sin besøkelsestid hos salgsagentene!
2. Séraphine av Martin Provost – Provost maler portrettet av Séraphine de Senlis med subtile og vare strøk, og skaper med det en av de mest intime biografiske filmene jeg har sett, standhaftig drevet fremover av Yolande Moreau i sitt livs rolle. Kryss fingrene for at du får nyte denne på en kino i løpet av høsten.
3. Thirst av Park Chan-Wook («Tørst», på kino ved juletider) – Chan-Wook neglisjerer fullstendig sitt publikum, men når allikevel frem med energi og overlegen kreativitet i komposisjoner og scener få andre begår i hans del av verden. Uimotståelig i all sin utilgjengelighet!
1. Thirst av Park Chan-Wook («Tørst», på kino ved juletider) – i Maly sal 8. juli kl. 23:59 glemte jeg fullstendig de harde kinosetene og var vitne til deilig Sørkoreansk blod, scenografi, foto, mimikk og humor.
2. Forbidden Fruit av Dome Karukoski – på Hotel Richmond 11. juli kl. 13.30 ble jeg forelsket i Raakel og lei meg for at jeg aldri skulle få se henne igjen.
3. Fish Tank av Andrea Arnold (på kino i løpet av høsten) – i Velky sal 10. juli kl. 14:00 klegget jeg på Mia og hennes forstyrrede opplevelser. Herlig forfølgende foto og utrolig bra cast.
1. Thirst av Park Chan-Wook («Tørst», på kino ved juletider) – et sublimt verk som overstiger sjanger, rører meg emosjonelt på flere plan og er en uforglemmelig visuell filmopplevelse som vil egne seg for gjensyn, tolkning og inspirasjon i årevis.
2. Alle Anderen av Maren Ade (på kino til vinteren) – den sanneste og mest treffende gjengivelsen av desintegrerende forhold siden Bergmans Scener fra et ekteskap, som motiverer til dyp refleksjon. Regissøren løfter på uovertruffent vis skuespillerensemblet sitt opp til et grøssende godt nivå; best til nå i år.
3. Mother av Bong Joon-ho – den mest engasjerende kvinnelige filmrolle jeg har sett på årevis er kjernen i denne medrivende etterforskningsfilmen som aldri slutter å overraske, og som når den er over sitter som en akupunkturnål i låret.
1. Das Weiße Band av Michael Haneke («Det Hvite Båndet», 26. desember) – en filmopplevelse så stor at jeg fortsatt har problemer med å snakke om den. Et monumentalt verk som eksploderer alle forventninger.
2. Los Abrazos Rotos av Pedro Almodóvar («Brutte Omfavnelser», 4. september) – Almodóvars oppsummerende metafilm gav meg kilinger i magen av ren skjær filmglede – en kompleks konfekteske for oss som elsker den spanske auteuren.
3. Thirst av Park Chan-Wook («Tørst», på kino ved juletider) – Chan-Wook makter for første gang å nærme seg Oldboys nivå i en utfordrende, brutal, poetisk og visuelt innovativ vampyrtragedie.
1. Alle Anderen av Maren Ade (på kino til vinteren) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet.
2. Whisky mit Vodka av Andreas Dresen – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder.
3. Escape from the Call Center av Federico Rizzo – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet.
1. Das Weiße Band av Michael Haneke («Det Hvite Båndet», 26. desember) – til tross for absurd høye forventninger, ble jeg totalt overveldet av Hanekes siste film. Av det sterkeste og vakreste, som er vist på lerret noensinne.
2. Thirst av Park Chan-Wook («Tørst», på kino ved juletider) – Park Chan-wook tar vampyrfilmen til nye høyder. Thirst er skrudd underholdning og stor kunst på en og samme gang. Et mesterverk, og regissørens beste etter Oldboy.
3. Mother av Bong Joon-ho – nydelig komponert thriller som oser av kreativitet og har en sjelden detaljrikdom i historiens mange lag. Plottet er fengende fortalt, og hovedkarakteren en av årets beste. Sluttscenen episk.
1. Alle Anderen av Maren Ade (på kino til vinteren) – fordi den så ærlig viser hvor vondt det er når søken etter sannhet og kjærlighet foregår alle andre steder enn i seg selv.
2. We Live in Public av Ondi Timoner – fordi den er en strålende fortalt historie, et viktig tidsdokument og fordi den minnet meg på å skru av datamaskinen litt oftere.
3. Fish Tank av Andrea Arnold (på kino i løpet av høsten) – fordi jeg fremdeles er dypt rørt av hver eneste karakter, et nydelig dypdykk inn i en troverdig og ikke fullt så nydelig verden.
Til slutt et par bilder –